Oppdatert: 26. februar 1996 kl. 10:36

Kronikk, søndag 25. februar

Den glemte Luther: 450 år efter hans død

PETER WILHELM BØCKMAN

Det er 450 år siden Martin Luther døde. Peter Wilhelm Bøckman, professor i teologi i Trondheim, setter søkelyset på Luthers innsats i de siste 20 leveårene, som ofte blir oversett i bildet av ham. 2/3 av hans ruvende samlede verker er skrifter fra denne tiden. Det var da han konsoliderte sin kirkereform og utformet sin to-regimentslære.

Den 18. februar 1546 døde Martin Luther. Det har vært mange Luther-markeringer i de senere år, naturlig nok ganske særlig i Tyskland. Der blir det også i år endel konferanser og samlinger til Luthers minne, men ikke meget utenom Tyskland.

Er det ikke likevel for sterkt å tale om "den glemte Luther", selv om hans dødsdag ikke markeres så veldig? Jo, det er det naturligvis. Luther er en av de mest markante og kjente menn i vår og hele den vestlige kulturkrets. Ethvert menneske, ja, ethvert barn hos oss har hørt om Luther. Slik sett kan man absolutt ikke si at han er glemt.

Men hva er det "folk flest" husker om Luther? For mange begrenser det seg til at han slo opp 95 teser på slottskirkedøren i Wittenberg, i protest mot avlatshandelen, og at han noen år senere sto frem på Riksdagen i Worms og sa: "Det er ikke rådelig å handle mot sin samvittighet. Her står jeg, og kan ikke annet" - i tross mot både keiser og pave.

Noen vil huske noe om at han som ung munk gjennom store sjelekvaler kom frem til en ny bibeltolkning og frelseslære, andre vil ha bitt seg merke i at han ikke støttet bøndene under Bondeopprøret i 1525.

At Luther utformet den "Lille Katekisme" som i århundrer lå til grunn for barneoppdragelsen hos oss, og at Luther skapte meget av den gudstjenesteliturgi den norske kirke har den dag i dag, og ikke minst diktet flere av våre mest kjente salmer, så som "Vår Gud han er så fast en borg" - det er det kanskje ikke så mange som husker i dag. Så vi kan si at bortsett fra en del streif hovedsakelig fra Luthers yngre år, er det ikke meget vi husker om ham. Slik sett kan vi tale om "den glemte Luther".

Ganske særlig gjelder dette Luthers senere år - efter 1525. Og dette gjelder ikke bare "folk flest", men også forskere og lærebokforfattere, når de skriver om Luther. I meget høy grad konsentrerer de seg om "den unge Luther", mens hans siste 20 år får liten plass og oppmerksomhet. Disse årene er virkelig den glemte Luthers år.

Dette kunne man ha forstått hvis Luther i sine siste 20 år hadde trukket seg tilbake og deltatt lite i fektningene eller diskusjonene. Men det er langtfra tilfellet.

Luthers arbeidskraft var utrolig. Det gjaldt også hans siste 20 år, selv om han i siste del av sitt liv var sterkt plaget av sykdommer som bl.a. tvang ham til å ta kortere eller lengre hvilepauser. Allerede under forhandlinger i Schmalkalden i 1537 ble Luther rammet av galle- og nyresten, som forårsaket store smerter og kom igjen i årene som fulgte. Andre sykdommer kom til, men Luther søkte å neglisjere dem og arbeidet så mye som mulig også i disse årene.

Vi har en enkel måte, for å danne oss et bilde av "den unge" og "den eldre" Luthers arbeidsinnsats. Den store vitenskapelige utgave av alt Luther skrev, har samlet Luthers stridsskrifter, teologiske kommentarer, forelesninger, prekener osv. i ca. 60 store bind, hvert på mer enn 700 sider. (Dertil kommer mange store bind brev, "bordtaler", bibeloversettelse osv.)

Av de 60 "hovedbind" som er noenlunde kronologisk ordnet, inneholder de 18 første hans skrifter frem til år 1525, som vi gjerne setter som skille mellom den yngre og den eldre Luther. Resten av de 60 bind omfatter altså (med et par unntak) Luthers produksjon de siste 20 år av hans liv, i tillegg til en uendelighet av brev.

Efterhvert som Luther ble mindre mobil, og samtidig ble oppsøkt av stadig flere som ville ha hans råd og vurdering i konkrete spørsmål, måtte han gripe til brev for å kunne besvare oppfordringene.

Allikevel er det ikke først og fremst det kvantitative som imponerer hos Luther - og da særlig den eldre Luther. Den unge Luther hadde - i løpet av få år - protestert voldsomt mot romerkirkens struktur og maktapparat, mot dens avlatssystem og frelseslære, mot kirkeledernes politikk og verdslige makt. Ut fra dette blir han ansett som kirkens reformator.

Men med like stor rett kan man si at det var den eldre Luther som var den virkelige reformator i positiv forstand.

Efter at den romerske kirke var falt sammen over store deler av Europa, viste Luther seg som den reelle kirkebygger som gjenreiste kirkelivet og kirkestyringen i de evangeliske områder.

Luthers ønske var ikke å rive ned kirken og skape en ny. Hans formål var å reformere kirken, dvs. rense ut det gale og erstatte det med evangelisk basert kirkeforståelse.

Luther holdt fast ved at det var alene Den Hellige Ånd som kunne bygge kirken og styre den gjennom Ordet. Ordets forkynnere var Åndens tjenere i det kirkereformerende og kirkebyggende arbeide.

Dette skjedde gjennom den ordinære forkynnelse og sakramentforvaltning - og Luther ble aldri trett av å understreke at bare når evangeliet, Ordet, Ånden fikk slippe til i kirken, kunne kirken leve og fungere.

Men samtidig var Luther klar over at det rent praktisk var nødvendig å gjenreise kirkelivet og kirkestyret i de evangeliske områder. Det skjedde på flere felter: ved at Luther utformet en renset, evangelisk gudstjenesteordning ("Deutsche Messe" 1526), ved at han fremla en evangelisk forståelse av dåpen ("Taufbuchlein" 1526), og i årene 1527-1529 kjempet mot "svermerne" for å nå frem til en balansert nattverdforståelse.

Mindre påaktet har det vært at Luther i disse årene også fikk etablert et fyrstelig kirkestyre som ble kimen til statskirkeordningen.

Allerede i sitt grunnleggende skrift til den tyske adel i 1520 hadde Luther understreket at når Romerkirken og dens kleresi hadde sviktet og mistet autoritet, var det legfolket som måtte overta kirkestyret, slik det også burde være. Og "legfolket" i denne sammenheng var fyrstene og herrene i det sterkt oppsplittede Tyskland - de eneste som hadde muligheter og ressurser til å overta.

Først i årene efter 1525 og Bondeopprørets ødeleggelser ble dette satt ut i livet i større omfang.

På basis av meldinger om elendige forhold i kirken i Kur-Sachsen (Luthers land), fikk Luther overtalt kurfyrsten til å sende ut en kommisjon som skulle visitere kirken i landet og foreslå tiltak. Luther selv deltok i 1528 og delvis i 1529.

Det var ut fra hva han der så at Luther i 1529 skrev sine to katekismer, som ble grunnleggende for gjenreisningen av den kristne undervisning og oppdragelse.

Han hadde også i et forord til instruksen for visitasjonene understreket at fyrstens medvirkning ikke skjedde fordi han var fyrste, men fordi han var "kirkens fremste medlem", slik Melanchton hadde formulert det.

Statskirkeordningen, slik Luther utformet den, hvilte og hviler ikke på at "staten styrer kirken", men på at kirkens lege medlemmer tar opp sitt ansvar for kirkens liv og styre.

Dette var altså ikke bare en "nødsforanstaltning" i den vanskelige tiden etter Bondeopprøret, men prinsipielt begrunnet, slik det kommer frem både i Adelsskriftet 1520 og i Luthers forelesninger over Predikerens bok 1526 og over Salomos Høysang 1530/31, samt i brev fra samme tid.

Statskirkeordningen er altså genuint luthersk.

Luthers teologiske tenkning i hans siste 20 år omfattet selvfølgelig mange flere områder enn kirkesynet. Ett av dem var den kristnes forhold til samfunnsetikken og livet her i verden, dvs. området for "Guds verdslige regimente", Guds styre av verden gjennom sin lov og skapermakt.

Opprinnelig så Luther det slik at den kristnes innsats her var en frivillig kjærlighetsinnsats. Men under og efter Bondeopprøret tenderte Luther i retning av den "tvedeling" som ble hans endelige standpunkt: at den kristne som "religiøst menneske" ("Christperson") har med gudsforholdet å gjøre, mens den kristne som "samfunnsmenneske" ("Amtsperson", "Weltperson") ivaretar samfunnsansvaret efter alment gjeldende lover og regler for Guds verdslige regimente.

Det er derfor ikke riktig når Luthers to-regimentslære er blitt oppfattet slik at den kristne skal trekke seg unna samfunnslivet og leve bare i innerlighets-religiøsitet. Tvert om - den kristne er satt inn i denne verden for der å utføre sin gjerning til Guds ære og medmenneskers gavn - i samsvar med Guds vilje for det verdslige regimentes område.

Luther selv er det beste eksempel på dette. Han ble som nevnt rådspurt fra alle hold, ikke bare i teologiske, men i samfunnsetiske, politiske og forvaltningsmessige spørsmål.

En meget stor del av hans arbeidsbyrde de seneste årene dreiet seg om dette, og Luther så det slik at han hadde en forpliktelse spesielt overfor sin verdslige øvrighet - kurfyrstene av Sachsen og grevene av Mansfeld.

Det var for å megle i en tvist mellom to grever av Mansfeld (som Luthers fødeby Eisleben hørte inn under), at Luther ble tilkalt til Eisleben - den reise som skulle bli hans siste. Hans helbred var svak, og natten efter at en foreløpig enighet var oppnådd, ble Luther dårlig og sovnet inn tidlig om morgenen 18. februar 1546.

Slik døde Martin Luther i sin tjeneste, men vel beredt for sin død som han lenge hadde ventet. Hans siste ord var en bekjennelse til Gud og den nåde som han gir oss ufortjent: "Vi er tiggere - det er sant".

[Innhold] [Info] [Aftenposten hjemmeside] [Bakgrunn/Kommentar hovedside]