Oppdatert: 23. april 1996 kl. 10:21

Kronikk, tirsdag 23. april

Mer til de fattigste, mindre til oss selv!

HILDE FRAFJORD JOHNSON

Regjeringens opplegg for norsk bistandspolitikk betyr at større midler vil gå til bedrestilte land og mindre til de fattigste, skriver stortingsrepresentant for Kristelig Folkeparti, Hilde Frafjord Johnson (Rogaland). Hennes parti er sterkt uenig i dette og har fremlagt en "motmelding", der det blant annet kreves at minst 55 prosent av bistandsmidlene skal gå til de minst utviklede landene.

E tter de dramatiske endringene i Øst- og Sentral-Europa og i Midtøsten har Norge og andre europeiske land stilt opp med støtte og utviklingsprosjekter for å sikre stabilitet og økonomisk vekst. Det er en riktig prioritering.

Flere av de afrikanske landene har imidlertid gjennomgått omtrent like dramatiske endringer, både når det gjelder freds- og demokratiseringsprosesser. Samtidig har de tatt svært tunge løft for å innfri vestlige giverlands og multilaterale institusjoners tøffe økonomiske krav. De ble forespeilet økt vestlig støtte som resultat. Nå skjer det motsatte. "Belønningen" for omstillingene er en omfattende kapitalflukt fra Afrika.

Det er til Kina, Sentral- og Sørøst-Asia den private kapitalen går. Det er også dit stadig mer av bistandsmidlene tar veien. Mens den internasjonale bistanden er synkende, er det land i Asia som får mest. Kina topper statistikken som største bistandsmottager. For Afrika sør for Sahara er situasjonen den stikk motsatte. Der gikk de private investeringene ned med nesten en tredjedel bare i 1995.

Trenden er akkurat den samme for bistandsoverføringene. Det er kanskje ikke så overraskende at statsminister Gro Harlem Brundtland reiser til vekstøkonomiene Kina og Indonesia. Verre blir det når norske bistandskroner følger den samme reiseruten. I 1994 ble Kina notert som den syvende største mottageren av norsk bistand, uten at landet på noe tidspunkt har vært prioritert som mottagerland for norsk bistand av Stortinget.

Samtidig er den norske bistandsstøtten til Afrika blitt redusert gjennom hele 90-tallet. De afrikanske demokratiene er meget skjøre. Argumentet om bistand for å sikre stabilitet og økonomisk utvikling gjelder like mye der som i Europa eller Midtøsten. Skal det afrikanske kontinentets fremtid sikres, må vestlige land stå ved sine løfter.

Men Regjeringens stortingsmelding gir ingen sikkerhet mot løftebrudd. Meldingens forslag vil etter Kr.F.s vurdering innebære at bistandskronene vil gå til bedrestilte u-land på bekostning av de fattige. Støtteordningene til norsk næringsliv over bistandsbudsjettet er tidligere blitt flerdoblet. Og Asia skal fortsatt få sitt, også gjennom spesialsydde næringslivspakker under en mer spiselig miljøvimpel.

Omkring halvparten av norsk bistand kommer faktisk tilbake til Norge i form av kjøp av varer og tjenester. Fremfor å ta et oppgjør med dette og sikre leveranser for utviklingslandenes egne industrier, fastslår Regjeringen at norske interesser skal være mer styrende for bistandspolitikken. Økt norsk inntjening og flere arbeidsplasser i Norge vil være et sannsynlig resultat av den foreslåtte omleggingen, sies det.

Den mest effektive bistanden er den som fremmer utvikling blant de aller fattigste, ikke den som også har egeninteresse som mål. Derfor har Kr.F. nå skrevet en egen, omfattende motmelding, som tar et oppgjør med Regjeringens forslag til omlegging på en rekke punkter. Samtidig foretar vi en kritisk analyse av norsk bistand. Det gjelder problemer som bistandsavhengighet, korrupsjon og manglende kvalitetssikring. Vi legger frem et helhetlig opplegg for en fornyelse og kvalitativ forbedring av sør-politikken og norsk bistand.

Det er ingen tvil om at forventningsnivået til norsk bistand har vært altfor høyt. Bistand kan i seg selv ikke skape økonomisk vekst. Et utviklingslands økonomi er mye mer avhengig av andre forhold.

Utviklingslandene har måttet betale dobbelt så mye i renter og avdrag til utlandet som de har mottatt i bistand (1992). Mange av de fattigste landene sitter i en hengemyr av gjeldsproblemer og må femdoble eksporten for å kunne komme over på plussiden. Tapet av eksportinntekter har samtidig vært omfattende som resultat av fallende råvarepriser og utestengning fra internasjonale markeder. Her vil enkeltstående bistandsprosjekter ha marginal betydning, om noen. Derfor må en forbedring av ytre rammevilkår være et hovedmål for norsk sør-politikk. Her er Regjeringens stortingsmelding for svak og lite konkret. I motmeldingen har Kr.F. lagt frem konkrete forslag til forbedringer, både når det gjelder programmene for strukturtilpasning (Verdensbanken), handel (WTO-systemet) og økt import av u-landsvarer til Norge. Samtidig har vi lansert et 12-punkts program for gjeldslette og sanering av de fattigste utviklingslandenes gjeld. Vi går klart imot at gjeldslettetiltak skal trekkes krone for krone fra det norske bistandsbudsjettet. Regjeringens politikk på dette punkt er direkte pinlig. Lånene stammer fra tiden for den famøse skipseksportkampanjen på 70-tallet. Mens u-landene fremdeles betaler, har norsk næringsliv forlengst fått ettergitt sine egenandeler.

Internasjonalt bidrar bistandsoverføringer ofte til å øke gjeldsproblemene ved at de gis som lån og ikke på gavevilkår. Dette har aldri vært tilfellet for norsk bistand. Mange giverland binder også sin bistand til kjøp av varer og tjenester fra eget land. I norsk sammenheng har dette i mange tilfeller vært gjort indirekte. Det blir sjelden gode bistandsresultater av slikt.

Bedre blir det ikke når et stort antall giverland og internasjonale institusjoner stiller et utall forskjellige krav, uten at utviklingslandet selv sitter med administrativ kapasitet til å håndtere dem. Dette bidrar også til større bistandsavhengighet.

De indirekte virkningene av andre lands bistand er derfor også avgjørende for hvilke resultater norsk bistand kan oppnå i det enkelte mottagerland. Vi understreker derfor nødvendigheten av en sterkere internasjonal koordinering av bistanden, både når det gjelder prinsipper - og i praksis, på landnivå. Dersom bistand først og fremst handler om solidaritet og ikke egeninteresse, burde dette være nokså uproblematisk. Når det ikke forlengst er gjort, er det et beklagelig tegn på at det som oftest ikke er mottagerlandenes eget beste som er styrende i bistandspolitikken.

Regjeringen foreslår at bistandskronene skal spres på mange forskjellige land og aktører. En mindre andel av norsk bistand skal kanaliseres gjennom landbasert langsiktig samarbeid. "Hoveddelen" av bistandsoverføringene skal tildeles etter konkurranse mellom omkring 30 forskjellige land gjennom såkalte regionalbevilgninger.

Dette betyr at de mest ressurssterke landene har størst vinnersjanser. Uten at de fattigste landene blir spesielt prioritert, vil de måtte tape. En så stor spredning av midlene vil etter vår vurdering ikke bare bidra til mindre effektivitet og mindre fattigdomsorientering. Mottageransvaret og kvaliteten på norsk bistand vil også bli redusert, blant annet fordi oppfølgingen fra norsk side vil bli dårligere. Derfor håper vi også at de andre partiene vil se positivt på en større konsentrasjon av innsatsen.

Norge bør inngå langsiktige og omfattende samarbeidsavtaler med 11 av de fattigste utviklingslandene: Eritrea, Etiopia, Uganda, Tanzania, Zambia, Mosambik, Malawi, Bangladesh, Nepal, Sri Lanka og Nicaragua. Disse skal utgjøre hovedtyngden av bistandssamarbeidet. Dessuten bør det opprettes fire regionalfond i de fattigste regionene. Fondene skal tildele midler etter søknad og fungere som en slags "gulrot" for de fattigste samarbeidslandene, i tillegg til at midlene skal gå til regionale samarbeidsprosjekter og til en viss grad mer bedrestilte utviklingsland i samme region.

I likhet med de fem store bistandsorganisasjonene i Norge vil Kristelig Folkeparti at 80 prosent av norsk bilateral bistand skal gå til lavinntektslandene. Minst 55 prosent av bistandsmidlene skal gå til de minst utviklede landene. Samtidig vil vi gi rom for et utvidet samarbeid med andre land og prosjekter utenfor de prioriterte områdene, blant annet i nødhjelp og støtte til fred og konfliktløsning, demokrati og menneskerettigheter. Her vil vi også opprette et eget miljøprogram.

Det langsiktige og omfattende samarbeidet med de fattigste utviklingslandene bør utformes slik at man hindrer forsterket bistandsavhengighet, og bidrar til økonomisk utvikling og fattigdomsbekjempelse. Det betyr blant annet en tredelt strategi:

• Det må satses på samarbeid for å styrke det offentlige

apparatets effektivitet, kapasitet og kompetanse. Dette inkluderer også en mer utviklingsfremmende nasjonal politikk og styrking av det sivile samfunn.

• Det må satses på å styrke de menneskelige ressursene. Dette

er nøkkelen til utvikling. Den "ingeniørorienterte" norske bistanden har blant annet ført til at bare 1,78 prosent av midlene er gått til grunnutdannelse! Utdannelse må bli hovedsatsingsområde for norsk bistand og nå opp i en andel på 15 prosent innen år 2000, mens satsing på helse raskt må opp i minst 10 prosent.

• Det må satses på næringsutvikling, slik at inntektene kan

økes, både for enkeltmennesker og samfunn. Dette gjelder både økt produksjon i tradisjonelle sektorer som landbruksutvikling, og satsing på videreforedling og diversifisering av næringsstrukturen. Det kan best skje gjennom støtte til bedriftssamarbeid og investeringer, og ikke rene eksportstøtteordninger. Gjennom et nytt prinsipp skal leveranser av varer og tjenester til bistandsprosjekter skje gjennom reelle anbudskonkurranser forbeholdt mottagerlandene eller regionen. Bare dersom leveransene ikke er tilgjengelige i området, skal bedrifter i vestlige land kunne delta.

Den største utfordringen er imidlertid å sikre at norske bistandskroner går til de fattigste, og ikke følger egeninteressen i kampen mot markedene. Stortinget må nå sørge for at Norge gjennom sin sør-politikk og bistand innfrir sine løfter overfor det afrikanske kontinent.

[Innhold] [Info] [Aftenposten hjemmeside] [Bakgrunn/Kommentar hovedside]