Oppdatert: 12. juni 1996 kl. 09:52

Kronikk, onsdag 12. juni

Martin Luther og antisemittismen

TARALD RASMUSSEN

Martin Luthers mange antijødiske utfall er stygge flekker på hans ry. Tarald Rasmussen, professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo, setter dem inn i en historisk ramme: De var utslag av Luthers "fiendetenkning", og et sent ekko av en tohundreårig tradisjon.

I diskusjonen om antisemittismens historie bringes Luther ofte inn som en av de viktigste forløperne for Hitler. I forbindelse med 450-årsmarkeringen for Luthers død i år er denne koblingen flere ganger blitt trukket frem. Samme tenkemåte understøttes i den mye omtalte avhandlingen "Hitler's willing executioners" av Daniel Jonah Goldberger: Goldberger fremhever Luther som en viktig forløper for Hitler, og omtaler Luthers antisemittisme som "ferocious and influential enough to have earned him a place in the pantheon of antisemites".

Innenfor vår tradisjon er det ingen tvil om at Luther er godt kjent som antijødisk forfatter. Som teologer flest ytret han seg ofte om jødene i bibelsk tid i sine skrifter, og de omtales da gjerne som kirkens og Kristi fiender.

Men i tillegg har han skrevet tre-fire traktater som handler spesielt om jødene i hans egen samtid. Minst kjent av disse er den første ("Jesus Kristus - en jøde av fødsel" fra 1523), hvor han tar jødene i forsvar mot angrep fra de kristnes side. Mest berømt og beryktet er derimot en av de sene traktatene ("Om jødene og deres løgner" fra 1543), og her er tonen en helt annen. Her viser han ingen overb
ærenhet, men fordømmer jødene i grove ordelag og unner dem alt ondt.

Historisk betraktet er det likevel god grunn til å spørre om Luther fortjener sin plass i "antisemittismens pantheon". En viktig grunn til at han har havnet der, er den bruken nazistene gjorde av hans antijødiske tekster. Og det er lett å se at det passet godt for nazistene å hente frem nettopp Luther som støtte for deres antijødiske tenkning: Han var i tillegg en forgrunnsfigur for utviklingen av en tysk nasjonal identitet, både på det språklige og på det politiske område.

For nazistene var dette en optimal kombinasjon. Luthers store nasjonale og religiøse autoritet gjorde antijødiske sitater fra ham spesielt godt egnet til å gi den antisemittiske propaganda større legitimitet i bredere skikt av den tyske befolkning. Nazistene trengte ikke Luthers teologi for å begrunne sin antisemittisme, men Luther fungerte overfor ganske store deler av den tyske befolkning som en kjærkommen legitimering av den antijødiske politikken.

Vi står her overfor propagandistisk historietolkning i den nazistiske tradisjon. Og den kan i dag lett snus om til anti-luthersk propaganda. Men spørsmålet om Luthers holdning til jødene trenger en annen tolkningsramme enn den som ble etablert gjennom nazistene. Ikke for å unnskylde Luther, men for å sette ham inn i den historie han hører hjemme i.

Når teologene har kommentert Luthers antijødiske utfall, har de som regel brukt to strategier:
1. Den første og enkleste går ut på å spille den tidlige Luther ut som motvekt mot den sene Luther. Tidlig på 1520-tallet skrev han at han hadde stor forståelse for at jødene ikke ville vende om til kristendommen når de så hvordan de kristne levde. Slike henvisninger kan bidra til å mildne helhetsbildet av Luthers forhold til jødene, men de sene polemiske utsagnene blir likevel ikke opphevet av de andre.
2. Den andre strategien går ut på å trekke en prinsipiell grense mellom Luthers og nazistenes antijødiske tenkning. Man sier da gjerne at 1500-tallets antijødiske tenkning var religiøst begrunnet, mens nazismens antisemittisme med sin biologiske begrunnelse var en helt annen ideologi.

Dette er en langt mer tvilsom strategi. For det første er det ingen tvil om at også 1500-tallets antijødiske tenkning var basert på mer enn bare religiøse argumenter. Den kunne også knytte sterkt an til biologisk tankegang. Dette kan man skimte hos Luther, men det utfoldes langt mer tydelig i spansk antijødisk argumentasjon på 1400- og 1500-tallet, hvor rent (spansk) blod (limpieza de sangre) uten for mye jødisk innblanding blir et sentralt kriterium for den spanske inkvisisjonens opprenskningspolitikk.

Disse to strategiene hjelper oss ikke langt nok. Et bedre historisk grep er det i første omgang å se Luthers antijødiske utsagn som et uttrykk for en bredt anlagt fiendetenkning.

Luther ytret seg ikke bare skarpt mot jødene. Han var minst like grov - både i yngre og eldre dager - i sin polemikk mot paven og Romerkirken. Han var uforsonlig i sin kritikk av muslimene. Og sist, men ikke minst: Han var hard og uforsonlig også i sitt nei til avvikerne innen egne rekker.

Kirkens fiender var alle farlige, men de indre fiendene var de aller farligste: De som under skinn av å være kirke og søke det hellige egentlig søkte egen ære og verdslige goder. Denne tilspissede kritikk traff pavekirken og avvikerne i den protestantiske bevegelse, men ikke jødene. De var for Luther ikke de verste.

Men tolkningsrammen må utvides enda mer. Jødene var gjennom middelalderen en outsidergruppe i det kristne Europa. I løpet av 1300- og 1400-tallet var de blitt fordrevet fra England, Frankrike og Spania. Tidlig på 1500-tallet fantes det fortsatt noen jøder igjen i enkelte tyske territorier, men de fleste hadde flyktet østover. Man sto ved slutten av en antijødisk bølge som hadde preget europeisk senmiddelalder. Den hadde ikke bare kommet til uttrykk i kongelige dekreter om at jødene skulle forvises. Denne politikken var i høy grad også ideologisk forberedt gjennom antijødisk propaganda. Spanske og franske dominikanere på 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet hadde gått i spissen for den teologiske opptrappingen av antijudaismen. De hadde levert teologiske begrunnelser for at jødene ikke lenger fortjente den beskyttelse mot overgrep som kirken opp gjennom middelalderen tross alt hadde vært med på å gi dem.

Høymiddelalderens jøder var nemlig på nytt og på nytt blitt tatt i forsvar av paven når folkelig antijudaisme hadde funnet utløp i jødeforfølgelse og jødemord. Blant annet i forbindelse med korstogene skjedde det en rekke slike overgrep, og paven utstedte flere buller som slo fast at de kristne hadde plikt til å beskytte jødene så de ikke ble drept.

Den teologiske prototypen for å forstå jødene var her Kain fra Det gamle testamente, han som drepte sin egen bror. Jødene ble sett på som Kains etterkommere. De hadde også drept sin egen bror (Jesus), og skulle lide samme straff som Kain: nemlig fredløshet, det alltid å skulle være på vandring. Men likesom Gud "ga Kain et merke, for at ikke noen som møtte ham, skulle slå ham i hjel", gjaldt det også for jødene at det var forbudt å drepe dem (Sml. 1. Mos. 4,14f.).

Senmiddelalderens dominikanere utfordret denne tenkemåten. De argumenterte for at jødene gjennom middelalderen var blitt kjettere i forhold til sine egne jødiske tradisjoner. Dette fant de bevis for i jødenes talmudiske skrifter.

Dermed hadde jødene mistet kravet på den beskyttelse som de etter gammel teologisk tenkemåte hadde hatt fra kirkens side. Den nye tenkemåte spredte seg fort utover det katolske Vest-Europa. Den var med på å legitimere utvisningen av jødene fra Frankrike og Spania, og den gjorde det også mulig å regne jødeforfølgelse inn som en av inkvisisjonens oppgaver i senmiddelalderen.

Representanter for denne teologiske dominikanertradisjon er f.eks. Raymond de Penaforte, som underviste i teologi i Barcelona midt på 1200-tallet, eller senmiddelalderens mest berømte bibelforsker, Nikolaus av Lyra, som lærte ved universitetet i Paris litt senere.

Dette er teologiske tradisjoner som er grundig undersøkt i kirkehistorisk forskning de siste 20 årene. Selv om Luther i sin jødepolemikk til tider kunne være grovere i ordbruken enn disse, var han på samtidens premisser opplagt mindre farlig. Hans antijudaistiske ytringer kan snarere leses som et sent ekko av en tohundreårig tradisjon, og de er ikke relatert til noen konkret jødeforfølgelse i Sachsen. Men Raymond de Penafortes antijødiske traktater peker direkte frem mot de forfølgelsesbølgene som rammet jødene i Øst-Spania i første halvdel av 1400-tallet.

Luther var heller ikke alene om å føre videre slike tradisjoner i Nord-Europa først på 1500-tallet.

Den kjente humanist-fyrsten og Luther-kritikeren Erasmus av Rotterdam blir vanligvis presentert som en forkjemper for toleranse og klassisk dannelse, og hans arv blir overlevert som en del av den humanistiske kanon. Arven fra Erasmus er ikke belastet hverken med nazistisk propaganda eller med luthersk statskirkesystem. Men når det gjaldt kritikken av jødene, lå han ikke langt unna Luther.

Han kunne f.eks. lovprise Frankrike som "den reneste og mest blomstrende delen av kristenheten fordi Frankrike er det eneste landet som ikke er infisert med kjettere, bøhmiske skismatikere, med jøder og halvjødiske marranos" (1516). Han kunne advare mot å inkludere døpte jøder i det kristne fellesskap. Og han kunne tenke seg å avstå fra hele Det gamle testamente som del av den kristne bibel for å demme opp mot samtidens interesse for det jødiske - et forslag som lå meget fjernt fra Luthers måte å tenke på.

Poenget med disse refleksjonene er ikke å avlaste Luther for det ansvar også han har for antijødiske tradisjoner innen kristendommen. Han var med på å bringe den antijødiske tenkningen videre, og det taler ikke til hans fordel. Men det blir både ideologisk og politisk feil dersom man prøver å gjøre ham til en spesielt fremstående representant for antijudaismen i kristendommen.

[Innhold] [Info] [Aftenposten hjemmeside] [Bakgrunn/Kommentar hovedside]