Hvor meget olje og gass bør Norge produsere?

KÅRE WILLOCH

Erfaringer viser at når man først har gjort olje om til penger, er det vanskelig å bevare meget av midlene til kommende generasjoner. Det taler for at vi bør la mer av oljerikdommene ligge lenger der de er, skriver Kåre Willoch.

Enhver tanke om politiske tiltak for å begrense produksjonen av olje og gass i Norge - for å gjøre den mer langvarig - møter "massiv motbør" (Aftenpostens uttrykk) fra sterke næringsinteresser. Dessuten hevder den ansvarlige statsråd at "dagens tempo. . . er et resultat av beslutninger som i all hovedsak er foretatt for 10-20 år siden. . . De beslutninger vi i dag gjør, får først virkninger av betydning utover i neste århundre", sier Jens Stoltenberg til Aftenposten 30.8. Men at oljeproduksjonen ikke kan begrenses raskere, er bare riktig hvis man regner som bortfalt bestemmelser som ikke er formelt opphevet.

Da det ble klart at Norge var i ferd med å bli en oljenasjon, kom man til at det måtte være et ansvar for myndighetene å sørge for at kildene ikke blir tømt for raskt. Derfor la regjeringen Bratteli i 1974 opp til en begrensning til 90 millioner tonn "oljeekvivalenter" om året. Ingen i Stortinget mente at grensen burde settes høyere, men noen mente at den burde være lavere.

I 1984 ble det lagt frem en ny stortingsmelding om tempoet i utvinningen av olje og gass. Den daværende borgerlige regjeringen var også bekymret over at høye oljeinntekter kunne friste til å bruke opp pengene for raskt. Det lyktes dengang å sette det meste av oljeinntektene til side som reserver til vanskeligere tider, men den daværende opposisjon - særlig Arbeiderpartiet - ville bruke mer av pengene straks. Derfor skrev regjeringen at: "Dersom det ikke lykkes å få til et tilstrekkelig skille i tid mellom opptjening og bruk av petroleumsinntektene, kan det på et senere tidspunkt bli nødvendig med en utsettelse av feltutbygginger og reduksjon av investeringstakten for å dempe veksten i petroleumsinntektene."

Regjeringen gjorde også dengang oppmerksom på at det er vanskelig å foreta endringer i allerede vedtatte utbyggingsplaner og igangsatt produksjon på grunn av de høye kapitalkostnadene. Men man bevarte likevel det rettslige grunnlag for å gripe inn. Lov om petroleumsvirksomhet av 22. mars 1985 har bestemmelser om at: "Departementet skal før eller samtidig med at godkjennelse gis (av plan for utbygging og drift av et petroleumsfelt) godkjenne produksjonsforløpet. Det kan fastsettes et annet produksjonsforløp enn (det som først ble bestemt) hvis hensynet til en total ressursdisponering eller andre sterke samfunnsmessige hensyn tilsier det." Man kan bare beklage at man ikke samtidig gikk grundigere inn i spørsmålene hvorledes man best kan kontrollere veksten i oljeproduksjonen, når teknologiske fremskritt gjør det mulig å produsere både mer og raskere enn ventet fra de enkelte felt. Ingen forutså at veksten kunne bli så sterk som den faktisk ble i de følgende år.

Men i siste halvdel av 1980-årene ble holdningene annerledes. Man talte riktignok sterkere enn før om behovet for "bærekraftig utvikling". Men oljeproduksjonen fikk vokse langt ut over alle de grenser man hadde diskutert, og er i dag langt over dobbelt så stor som det som man tidligere hadde regnet som maksimum for det forsvarlige. I første halvdel av 1990-årene brukte man likevel opp alle oljeinntektene og mer til. En stor del av de finansielle reservene som var bygget opp til tiden efter oljealderen, ble borte. Men nå er oljeinntektene blitt så store at det blir "overskudd" på statsbudsjettet tross den voldsomme utgiftsøkningen som har skjedd. Og da ser man igjen at "overskudd" frister til enda raskere økning av statens utgifter. Erfaring viser altså at når man først har gjort om oljen til penger, vil det neppe lykkes å bevare rimelig meget av midlene til beste for kommende generasjoner - som skal betale pensjonene til den generasjon som tømmer oljekildene. Også det taler for at man bør la mer av oljerikdommene ligge lenger der de er, og vente med å gjøre dem om til penger.

Et annet argument for den samme konklusjon er at hvis man tross alt skulle klare å legge en rimelig del av oljeinntektene til side, kan man ikke være sikker på at man klarer å bevare verdien av de finansielle reservene man bygger opp. Det har hendt før at store formuer er blitt kraftig redusert gjennom inflasjon eller andre økonomiske ulykker. Ikke engang plassering i utlandet gir sikkerhet mot det. Ønsker om trygghet for at efterkommerne får en rimelig andel av verdiene, tilsier at man sprer den økonomiske risikoen ved ikke å satse ensidig på finansielle reserver, men også lar noen reserver bli liggende i lengre tid under havbunnen, til disposisjon for senere slekter.

Men det er ikke enkelt å holde styr på størrelsen av petroleumsproduksjonen, fordi så meget avhenger av den teknologiske utvikling. Dessuten vil det som regel være bedriftsøkonomisk lønnsomt for oljeselskapene å tømme kildene meget raskt når de først er utbygget. For å belyse kontrasten mellom bedriftsøkonomiske og samfunnsmessige hensyn kan man se på en av faktorene i oljeselskapenes kompliserte kalkyler, nemlig avkastningskravet: Hvis et oljeselskap regner med at det kan få for eksempel 10 prosent årlig avkastning av de pengene som kommer tilbake fra et oljefelt, blir 1 milliard i år mer verd enn 2 milliarder om 8 år. Det betyr at selv om nettoen pr. tonn skulle bli over dobbelt så høy om 8 år som i dag, kan det lønne seg for selskapet å ta opp oljen nå, i stedet for å vente. Ansvarlige oljedirektører gjør bare jobben sin hvis de tenker slik.

Men politikere kan ikke med rette legge til grunn at penger i dag er så meget mer fordelaktig enn penger i morgen, fordi det slett ikke er sikkert at mer inntekt i dag vil bli brukt slik at den styrker økonomien i fremtiden. Og fremtidens udekkede behov kan skape minst like store problemer for våre efterkommere, som dagens udekkede behov skaper for oss. Det er ikke noe moralsk grunnlag for å legge større vekt på våre egne behov enn på efterfølgernes. Solidaritet mellom generasjonene kan derfor gjøre det nødvendig å gjennomføre en produksjonsbegrensning selv om den virker uøkonomisk fra en bedriftsleders naturlige synspunkt.

Men det er flere grunner til å ta bedre vare på våre petroleumsressurser. Man burde kunne vente at sammenhengen mellom oljeproduksjonen og våre miljøvern-idealer spilte en større rolle i norsk debatt. Et annet forsømt debatt-tema er de strategiske spørsmål: Fordi petroleumsfeltene utenfor Midtøsten blir tømt raskere enn feltene i Midtøsten, blir verdens gjenværende reserver mer og mer konsentrert i dette utsatte område. Gulf-krigen for bare fem år siden - og uroen der nå - burde jo være kraftige påminnelser om at det er lite klokt å tømme oljereservene utenfor Midtøsten raskere enn nødvendig.

Men utformingen av tiltak for å sikre en mer langvarig produksjon, med minst mulig økonomisk belastning, er vanskelig. En av oppgavene bør være å sikre bedre reelle muligheter for å skape større avstand i tid mellom oppdagelse av petroleumsforekomster og tømming av dem. Et annet spørsmål er om skattesystemet kan motvirke selskapenes motiver for rask tømming av kildene. Man bør overveie å nedsette et nytt tempoutvalg til å utrede disse problemer, slik man gjorde i 1982, da Hermod Skånland ledet arbeidet på en fremragende måte.