Aftenposten Interaktiv
Navigasjonsfelt

Tekstnavigering

Oppdatert: 3. februar 1997 kl. 10:06

Kronikk, mandag 3. februar


Samene på Kola - mellom mangedobbelt ild

JOHN GUSTAVSEN

I dag er det under 2000 samer igjen i Russland - og de har måttet tåle meget harde vilkår. De ble forfulgt under Stalin, men er diskriminert også under Jeltsin, og står i fare for å bli en klientgruppe som venner seg til å ta imot hjelp fremfor å klare seg selv, skriver John Gustavsen.

Ved Universitetet i Tromsø har Astrid Larsson-Kalvemo skrevet en hovedfagsoppgave, "Fighting for Survival", om strategier for overlevelse blant samene på Kola-halvøya.

De knapt 2000 samene i Russland lever under helt andre vilkår enn de såkalte "søstre og brødre" i vest. 70 års istid hadde frosset fast minnene om fordums tider da samene fritt kunne krysse elever og vidder i nord. Et mildere klima mellom nasjonalstatene har gjort det mulig å få kjennskap til hverdagen for østsamene. Samtidig har det gitt parolen om samene som "ett folk" et annet innehold, på godt og ondt.

Samene har fra gammelt av levd over store deler av den russiske delen av Barents-regionen, fra Onegasjøen i sør til Ishavet i nord og elven Dvina i øst. Lenge var samene en majoritetsbefolkning på Kola-halvøya, et jeger- og fangstfolk som med sine rein levde i balanse med en barsk, men rik natur som ble utnyttet på ulikt vis.

Antallet samer i Russland varierte i perioden 1700-1900 fra 1300 til 2000, og ifølge dagens offisielle tall er befolkningen 1800. Tallet synes å synke dramatisk, noe som også gjelder hele befolkningen i Russland, der man over en tiårsperiode kan miste 10 millioner mennesker av en totalbefolkning på ca. 150 mill.

Den russiske innvandringen mot nord startet på 1400-1500-tallet, og etterhvert ble russerne en klar majoritet. Alt før siste sekelskifte utgjorde samene bare 22 pst. av befolkningen, i 1926 var den 7,5 pst. og i 1990 kun 0,3 pst. På 1900-tallet økte folketallet på Kola fra 6000 til ca. en million. Samene levde i en syklisk nomadisme, i et siida(by)-system som i vest; i øst ble dette betegnet som pogoster.

De krigerske begivenheter i dette århundre har sterkt influert på østsamenes situasjon. Ved grensedragningene i 1921 ble f.eks. pogosten Suenjel delt i to, mellom Finland og Sovjet (noe Reidar Hirsti skriver om i sin bok "Suenjel-folket - ved veis ende", fra 1974). Dette virket splittende på et lite folk.

Mindre ødeleggende ble ikke den hardhendte kollektiviseringen som startet i 1927 og pågikk i flere år, med tvangsforflytting av samene og brudd med tradisjonelle driftsformer innen reindriften. Hverdagen ble ikke enklere ved at også andre reindriftsfolk som komi og nenetser fra øst bosatte seg på Kola, både p.g.a. epidemier og Stalins "indremedisinske" deportasjoner. Komienes driftsform innen reindriften passet myndighetene bedre, noe som ga dem ulike fordeler.

I 1989 utga Aleksandr Kieseljov boken "Samerna i Sovjetunionen", ifølge Larsson-Kalvemo "en glansfull historie" som ikke stemmer med realitetene. Professor Kieseljov, som har vært en viktig medhjelper for oppgaven om Kola-samene, innrømmer at slike glansbilder ble tegnet fordi "vi var tvungna att skriva såsom myndigheterna sade".

I likhet med andre folkeslag ble samene utsatt for kommunistpartiets maktmonopol. Privilegiesystemet "Igoty" førte til korrupsjon, angiveri og klasseskille i det klasseløse samfunnet. Men samer som søkte om partimedlemskap, ble gjerne avvist, som den minst ansette av alle folkegrupper. Staten og partiet hadde som oppgave å ta hånd om ressursene. Militære dro derfor med båter langs kysten og plukket opp dem som var uvillige til å gi fra seg sin eiendom, de fleste rike reineiere.

En 65-årig mann beretter: "Min far ble tatt til fange, stuvet sammen med et 40-tall andre på en båt og skutt ihjel. De sto på en luke, og da de var døde, åpnet de militære luken og slapp dem ned som mat til fiskene."

For å overleve trakk samene seg unna alt som het parti. De ble oppfattet som sky, late, nonkollektive og derfor lite verdifulle. Da Stalins vanvidd og systemets mistenksomhet tok av, ble de få samene i nord i 1938 beskyldt for å ha startet en organisasjon med det mål å etablere en samisk republikk skilt fra Sovjetunionen, med forbindelser i Finland og Vesten. Utstøtte og opprørske russere ble antatt å stå i ledtog med samene.

I 1938 ble 15 personer i den samiske "hovedstaden" Lovozero for sikkerhets skyld henrettet, mens 13 ble internert i leir. Blekkspruten i Kreml nådde til Nordishavet med sine fangarmer. "Terroren mot sosialismen" ble senest i 1953 belønnet med at hjem ble brent og ulydige samer kastet i fengsel.

1. oktober 1987 holdt Mikhail Gorbatsjov en tale i Murmansk som ga de 26 urfolkene i nord et visst håp, men perestrojkaen nådde aldri til Lovozero. Under kuppet i 1991 var det ikke en som rørte en finger, men folket visste hva som foregikk. Usikkerhet og angst preget befolkningen, og en sa det slik: "Vi kjente det som om vi satt i et synkende skip med kaptein og besetning sporløst forsvunnet."

Et øyeblikk under Gorbatsjov var det kanskje samer som øynet et lys i mørket, men under Jeltsin er dette sluknet. Overfor Larsson-Kalvemo betegnet en reineier situasjonen slik: "Det er ikke som før da vi kunne la våre rein gå fritt i Lovozero, nå stjeler folk dem, da må vi trene opp nye trekkrein, og det tar kraft og tid."

Samene utgjør en fjerdedel av de 4000 innbyggerne i Lovozero. Reindrift er viktigste næring, og av 180 ansatte i reindriftsbrigaden utgjør samene 70. Arbeidsløsheten er 50 pst. blant samene, mot 20 pst. for de andre, komi, nenets og russere. Det er fritt frem for dem med makt og penger.

Kola-Samenes Forening (KSF) har siden 1989 fungert som alternativ til det offentlige byråkratiet, og er i dag medlem av det fellesnordiske samerådet. Talende nok var det en russer som tok initiativet. Foreningen har betydd meget for å bygge bro vestover, og øke interessen for samisk kultur.

På det økonomiske området har lokale entreprenører forsøkt å få i gang tiltak for å overleve, men tilpasningen til markedsøkonomi er full av smerteterskler. Inflasjon på den ene siden, prisstigning på den andre og mangel på utbetaling av lønn på den tredje gjør at også samer kan finne på det utrolige for ikke å sulte i hjel.

Larsson-Kalvemo beskriver en truende alkoholisme blant samiske menn, noe som ikke gjør bildet lysere. Hun skildrer også hvordan entreprenører er blitt møtt med sanksjoner.

En kvinne som startet en håndverksbedrift med kvinnesløyd, ble av de andre nasjonsrepresentantene anklaget for å utvikle et "Nagorno Karabakh".

En annen kvinne, som gikk i spissen for å bygge en fiskecamp for turister på et gammelt samisk bruksområde, opplevde like etter starten i 1993 at de militære ikke ville gi henne retten til å fiske. Samene proteserte, med den følge at de militære brente ned hele anlegget; kun det samiske flagget ble spart.

En reineier som passet statens rein, ble tvunget ned i en innsjø.

Mens kun hodet stakk over vannet, fikk han bivåne hvordan de militære skjøt ned et 20-tall rein. I den nye tid har de militære tatt landet som "sitt".

Larsson-Kalvemo beskriver også hvordan en vestlig entreprenør, en tidligere leder av Norske Reindriftssamers Landsforening (NRL), benytter den gamle parole "ett folk i fire land" til sin fordel.

Den pengesterke "Tuuk" ønsket via NRL å få ta i bruk "sitt gamle reinbeiteland" på russisk side. Ved å søke om penger fra den norske regjerings "hjelpefond for urbefolkninger", under påskudd av å hjelpe samene på Kola, forsøker vedkommende entreprenør dermed å styrke eget reinbeitelag. Dette som kompensasjon for "stjålet land".

Såvel den norske som den russiske staten blir dermed trukket inn i en rekodifiseringsprosess som til syvende og sist kan komme til å tjene interesser i vest.

Her viser Larsson-Kalvemo hvordan norske samiske interesser kan komme til å utnytte til egen vinning midler som i utgangspunktet skulle hjelpe de hardt utsatte samene i øst.

Men også reindriftsutøvere fra Norge kan være med på å drive frem en ny tenkemåte i reindriften, og skaffe nye markeder for østsamene. I 1992 ble Sør-Varanger Reinbeitelag innvilget 560 000 kroner til "Reindriftsprosjekter på Kola". Men laget "nämnde ingenting" om å hjelpe reindriftsut-øverne på Kola, ifølge Larsson-
Kalvemo.

De russiske samene står i møtet med sine sterkere søsken i vest i fare for å bli en klientgruppe som venner seg til å ta imot hjelp fremfor å klare seg selv. De er mellom mangedobbelt ild - fra militære, internasjonalt reise- og næringsliv og vodkaens drepende kraft.

Hva blir så konklusjonen? "I konkurransen om land og ressurser vil samene lett bli den tapende part. Det eneste som kan garantere samiske kollektive rettigheter, er politiske løsninger på rettighetsspørsmålene."


Utgiver: Aftenposten A/S, Akersgaten 51, 0180 Oslo. Ansvarlig redaktør Einar Hanseid.
Henvendelser angående denne tjenesten rettes til webmaster@aftenposten.no.

Copyright © 1997 Aftenposten.