Filip Melanchton - et 500-årsminne

VIDAR L. HAANES

Det er 500 år siden kirkereformatoren Filip Melanchton ble født. "Et vidunder av lærdom!" er det blitt sagt om ham. Han hadde humanistens sans for arven fra antikken, og satte preg på presteutdannelse og skolevesen også i Norden. Men fremfor alt var han Luthers nære medarbeider, og skrev den augsburgske bekjennelse. Amanuensis Vidar Haanes ved Menighetsfakultetet tegner et bilde av ham.

Nylig viste en rundspørring at de få som forbandt noe med Martin Luther, mente at han var en "svart borgerrettighetsforkjemper i USA". Dersom Luther er glemt, hva skal man da si om hans nærmeste medarbeider, Filip Melanchton? Melanchton spilte en vel så stor rolle for skolen og presteutdannelsen i Danmark/Norge som Luther. Den 16. februar 1997 var det 500 år siden hans fødsel.

Det var Melanchtons grandonkel, den berømte humanisten Johan Reuchlin (1455-1522), som vakte hans interesse for de klassiske språk. Reuchlin hadde lært seg gresk av innfødte grekere, og fikk deretter hebraisk-undervisning av jøder. Han kom forøvrig i hard strid med den døpte jøden Pfefferkorn, som ville forby og konfiskere alle jødiske skrifter. Reuchlin forsvarte sine jødiske venner mot den omvendtes nidkjærhet, og ble til gjengjeld pålagt "evig taushet" av paven.

Filip Melanchton var moden for alderen. I 1509 startet han sine studier i Heidelberg. To år senere tok han baccaleuris -graden. Fra 1512 til 1517 studerte han videre ved universitetet i Tubingen. Innen han fylte tyve år, hadde han utgitt en gresk grammatikk, og året etter, i 1518, ble han av Fredrik den vise kalt til professor i gresk ved universitetet i Wittenberg.

I 1521 hadde Melanchton utgitt den første lutherske troslære (Loci Communes). I et brev til Erasmus av Rotterdam skrev Luther at Melanchtons Loci var "en uovervinnelig bok som fortjener udødelighet, ja kirkelig kanonisering". Boken utkom i flere nye utgaver, og var lærebok for alle norske prester etter reformasjonen.

På grunn av dommen mot Luther under riksdagen i Worms i 1521 kunne Luther ikke forlate Sachsen. Det var derfor Melanchton som reiste sammen med den evangeliske kurfyrst Johan til riksdagen i Augsburg. Det er ingen tvil om at Melanchton håpet på forsoning med sine motstandere, og at han før og under riksdagen i Augsburg i 1530 hadde som mål å påvise Luthers og hans forbundsfellers katolske og kirkelige lojalitet.

På forhånd hadde Luther, Melanchton og andre utarbeidet de såkalte Torgau-artiklene, som skulle fremlegges på møtet. Men da de kom frem, fikk Melanchton vite at dr. Eck i 404 artikler rettet et voldsomt angrep på Luther og hans lære. I all hast måtte Melanchton skrive et nytt dokument, som positivt fremstilte hovedpunktene i den evangeliske lære. Resultatet ble Confessio Augustana, hvor det legges vekt på at de evangeliske ikke representerte en ny lære, men tvert i mot var i overensstemmelse med Skriften og med kirkens gamle lære.

Melanchton deltok i religionssamtalene i Worms (1540) og Regensburg (1541), og hadde en stor del av æren for den formidlende formel om rettferdiggjørelsen som ble vedtatt i Regensburg. Det var i denne sammenheng han omskrev Confessio Augustana, en utgave som fikk navnet "Augustana Variata".

Dette førte til strid om nattverdlæren, og tvil om Melanchton omtalte Kristi legeme og blod som faktisk nærværende i brød og vin. Dette er bakgrunnen for at Kristian V.s Norske Lov av 1687 i sin omtale av kirkens bekjennelsesskrifter taler om "den Uforandrede Aar et tusind fem hundrede og tredive overgiven Augsburgiske Bekiendelse..."

Etter Luthers død kom Melanchton opp i strid om en rekke teologiske spørsmål, om nattverden, om den frie vilje, om romersk-katolske skikker. Mange mente at Melanchton hadde forlatt den lutherske lære, kalte hans tilhengere "filipister", og betraktet dem nærmest som frafalne.

Melanchton led under disse stridigheter. Han elsket teologi, men mislikte rabies theologorum. Konsilet i Trient (1545-1563) tok et grundig oppgjør med reformatorenes lære. Men Tridentinums dekreter består også av korte, velformulerte satser som bygger på Skriften. Likevel er den overordnede forståelsesnøkkel at Kirken er de troendes mor og lærer, og tradisjonen er rettesnoren for fastsettelse av læren og det som bevarer den sunne, kirkelige praksis.

Spenningen mellom Skrift og tradisjon er den røde tråd i samtalene mellom de romersk-katolske og de lutherske teologer langt inn på 1600-tallet. Mindre kjent enn disse første katolsk-lutherske samtaler er de samtaler reformatorene hadde med Den ortodokse kirke. Initiativet til denne kontakt ble tatt av Melanchton, som i 1559 sendte et brev til patriarken av Konstantinopel, Joasaf II.

Patriarken sendte diakonen Demetrios Mysos til Tubingen, for å møte lutheranerne. Mysos bodde hos Melanchton i Wittenberg et halvt år, og et varmt vennskap oppsto mellom dem. Melanchton oversatte Confessio Augustana til gresk, og Mysos fikk et eksemplar med tilbake til Konstantinopel. Hva som skjedde videre vet vi ikke. Det synes som om Mysos aldri nådde hjem til Konstantinopel, men brevvekslingen mellom Konstantinopel og Wittenberg fortsatte også etter Melanchtons død, og er bevart både på gresk og latin.

Melanchtons utdannelsesidealer kom til å omforme hele skolevesenet i Tyskland. Han fulgte det humanistiske slagord: ad fontes, "til kildene". Når det gjaldt presteutdannelsen, var det Melanchton, mer enn Luther, som la grunnlaget for den vitenskapelige utdannelse som ble enerådende i de lutherske kirker.

I sitt skrift An den christlichen Adel deutscher Nation (1520) hadde Luther rettet et kraftig angrep mot universitetet og skolene, hvor "Satan hersket gjennom den forbannede Aristoteles". Luthers massive kritikk mot universitetets skolastiske preg ble brukt av de radikale som en støtte til deres avvisning av alt vitenskapelig studium, av universitetet og presteskapet generelt.

Tre hundre år senere brukte norske haugianere dette Luther-sitat i sin kamp mot den rasjonalistiske borgerskolen i Tønsberg. Hans Nielsen Hauges bror, Mikkel, var på prekenferd til Tønsberg i 1799, og skrev: " . . . det er sandt som Lutherus siger, at de høie Skoler ere de brede Porte til Helvede".

Det er høyskolen som får skylden for at de to "var der tvende Dage, men fik lidet bekiendt Sandhed".

Denne form for antiintellektualisme dukker gjerne opp i legmannskretser når fagteologien er i utakt med folkets tro og religiøse behov. I Tyskland var det et generelt forfall ved en rekke skoler og høyskoler på 1520-tallet, og reformhumanistene hevdet at vitenskapen gikk til grunne der lutherdommen vant frem. Luther selv ble bekymret for utviklingen, og tok i en rekke skrifter til orde for at øvrigheten måtte opprette skoler.

Her hjemme klaget biskopene etter reformasjonen over de mange udyktige og usedelige prester, over at folk som kun hadde "kikket en lille smule i den latinske grammatik, skjønt de er ukyndige såvel i alle andre vitenskaper som i den ekte teologi, våger dog med store løfter å tilby deres tjeneste i sogn hvor det mangler prest. . .".

Allerede før avsettelsen av de katolske biskopene i 1536, hadde enkelte av de evangeliske gjort det klart at det var helt nødvendig med "et godt, drabeligt Universitet og Studium". Med full støtte av Christian III, og ved hjelp av Melanchtons medarbeider Johan Bugenhagen, ble så universitetet i København organisert på nytt etter modell av de lutherske universiteter i Wittenberg og Erfurt.

Den første lutherske biskop i Sjælland var Peder Palladius, som i 1537 tok den teologiske doktorgrad i Wittenberg. Ved den anledning holdt Melanchton promosjonstalen, hvor han la vekt på betydningen av det vitenskapelige teologistudium for kirkens prester, både for prekenens og for embedets skyld.

Teologistudiets formål var å bevare det kirkelige embede, da Kristus ikke ønsket at ulærde eller selvlærte menn skulle stå i ledelsen i menighetene. Melanchton hevdet videre at den filosofiske dannelse var nødvendig for teologien og kirken, for kun ved en strengt vitenskapelig metode (dialektikken) kan man bestemme og fremstille den rene lære, bli enige om denne lære og slik beholde kirkens enhet.

Luther hadde ikke en slik tiltro til metoden, han var mer opptatt av "saken selv".

Det var Melanchton-elevene Palladius, Hemmingsen og Sinning som satte det sterkeste preg på universitetet i København etter reformasjonen. Hos professor Jens Sinning, som også hadde studert i Wittenberg, er reformhumanismen i Melanchtons form merkbar.

Melanchton betraktet Sinning som den flittigste og mest begavede av de danske akademikerne. Sinning hevdet at en uvitenskapelig teologi ofte førte til forvirring, åpnet for kjetteri og ødela religionen. Men hvor det ble strid mellom filosofien og teologien, skulle filosofien forholde seg til teologien ikke som dens hersker, men som tjener.

Vår egen presteutdannelse er formet i denne tysk-danske tradisjon. Vi har lagt stor vekt på den humanistiske fordannelse, språk, filosofi etc. Det er Melanchtons og Bugenhagens fortjeneste at vår presteutdannelse ble en universitetsutdannelse og ikke en seminar-utdannelse. Noen vil beklage dette, og trenden i dag er å nærme seg presteseminaret på bekostning av det akademiske teologistudium. Men Melanchtons argumenter for den best tenkelige akademiske utdannelse for prester har fremdeles full gyldighet, så sant man også fastholder hans advarsel, at "filosofien" ikke må bli teologiens herre, men dens tjener.

De to reformatorer nevnes ofte sammen, og ingen av dem ville blitt hva de var, uten den andres innflytelse. Selv om Luther var 14 år eldre enn Melanchton, lærte han svært mye av sin unge kollega, ikke bare de første årene, men resten av livet. Melanchton på sin side var hele livet takknemlig overfor Luther, og skrev i sitt testament: "Jeg takker den ærverdige dr. Luther, fordi jeg av ham har lært evangeliet å kjenne".

Når Luther ble reformator, skyldtes ikke dette først og fremst hans intellektuelle kapasitet, men mer hans religiøse opplevelser og hans ualminnelige, nyskapende produktivitet. Melanchton tilegnet seg sin lærers reformatoriske teologi, men uten å gjennomgå den samme religiøse kamp. Melanchton var den dannede humanist, og langt mindre folkelig enn Luther.

Men for reformasjonens videre gang var nettopp denne kombinasjonen av Luthers nyskapende, frodige kraft og Melanchtons humanistiske, vitenskapelige evner det som skulle til for å lykkes. Luther døde i 1546, og Melanchton døde den 19. april 1560. De to var ulike, og deres standpunkter kunne være forskjellige, men tross dette sto de sammen i liv og død. De ligger gravlagt side ved side i Wittenberg slottskirke.