Huntington og sivilisasjonene

VESTEN: Dystre perspektiver trekkes opp i ny bok, en resonnementet blir ikke vanntett.

GEIR LUNDESTAD

Direktør ved Nobelinstituttet og professor i historie ved UiO

I 1993 publiserte den kjente Harvard-professoren Samuel P. Huntington artikkelen "The Clash of Civilizations" i det anerkjente tidsskriftet Foreign Affairs . Artikkelen førte til betydelig debatt i intellektuelle kretser i mange land. Nå er Huntingtons bok om samme tema kommet ut under tittelen "The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order", og igjen har debatten skutt fart.

Huntingtons utgangspunkt er at de avgjørende skillelinjer i internasjonal politikk nå går mellom sivilisasjoner. Han definerer syv-åtte slike sivilisasjoner: den vestlige, den konfusianske, den japanske, den islamske, den hinduistiske, den slavisk-ortodokse, den latinamerikanske og evt. en egen afrikansk sivilisasjon. I boken er perspektivet enda dystrere enn i artikkelen: Vi i Vesten utgjør en stadig mindre andel av Jordens befolkning, og dersom vi skal kunne forsvare oss mot presset, særlig fra de asiatiske sivilisasjoner, vil det kreve et tett samarbeid mellom de vestlige land.

Huntington skiller skarpt mellom modernisering og vestliggjøring. Moderne teknologi og massekultur får stadig større innpass i stadig flere land, men kineserne og iranerne, for bare å nevne to eksempler, blir ikke kristne demokrater av den grunn. Tvert imot kan det jo hevdes at nettopp fordi den vestlig-amerikanske massekultur blir så global, presser den frem reaksjoner i form av økt religiøs fundamentalisme - eksemplene på det er jo slående innenfor de fleste religioner - og krav om regional autonomi, slik vi ser det også i de fleste EU-land.

Huntington har utvilsomt sett noe vesentlig. Og i en vitenskapelig debatt er det knapt noen relevant innvending at hans synspunkter kan ha svært negative politiske konsekvenser. Det kan imidlertid rettes mange faglige innvendinger mot hans resonnement. Viktigst er saktens innvendingen om at Huntington legger for stor vekt på sivilisasjonsnivået. På den ene siden er det antagelig verdier som er felles for mange sivilisasjoner, og på den annen side er det store spenninger innenfor mange av de ulike sivilisasjonene. Den muslimske sivilisasjon utgjør jo således langt fra noen enhetlig politisk gruppe. Det demonstreres daglig i Afghanistan, Algerie og mange andre steder.

I flere av sine tidligere bøker og artikler har Huntington faktisk selv levert utmerkede argumenter mot sitt nye syn. Det er således Huntington som er mannen bak teorien om de demokratiske bølger som har slått inn over stadig større deler av verden. Hvordan kan han forene understrekningen av motsetningene mellom de ulike sivilisasjoner og det skarpe skillet mellom modernisering og vestliggjøring med det faktum at demokratiet i de siste tiår har gått en betydelig seiersgang over Latin-Amerika og store deler av Asia og selv Afrika? Dernest er det få som i sterkere ordelag enn nettopp Huntington har understreket at USA er den makt som vil være den dominerende også i det 21. århundre. Da tenkte han på USA som en global leder, ikke bare som leder for en hardt presset vestlig sivilisasjon.

Man burde egentlig ikke ha så mange briljante ideer i et forskerliv. Da blir man så lett sin egen verste
fiende.