Aftenposten Interaktiv
Navigasjonsfelt

Tekstnavigering

Oppdatert: 5. mai 1997 kl. 16:19

I dag, mandag 5. mai


Apokryft om å holde kjeft


BJØRNSON OG MICHELSEN: Markante skikkelser i nasjonal skjebnetid


ØYSTEIN SØRENSEN


Professor i historie ved UiO

Om Bjørnstjerne Bjørnson i 1905 finnes det en kjent historie. Den ble offentliggjort på selveste 7. juni 1905 og lyder slik:

Bjørnson telegraferer til statsminister Christian Michelsen med beskjeden "Nu gjælder det at staa sammen!" Michelsen svarer omgående: "Nu gjelder det at holde kjæft!"

I senere versjoner er gjerne ordelaget endret en smule slik at poenget blir enda bedre; istedenfor å "staa" sammen skriver Bjørnson at det gjelder å holde sammen.

Etter 1905 er historien blitt gjengitt svært mange ganger og i svært mange sammenhenger. Poenget forekom for eksempel i sentralbanksjefens årlige redegjørelse nå sistgang, hvis jeg ikke husker feil. Det aller siste tilfellet jeg har kommet over, er selveste forlagsdirektør Geir Mork i Gyldendal i et innlegg i Dagens Næringsliv 21. april. Som man sikkert vet, var Gyldendal Bjørnsons forlag, noe direktøren ikke unnlater å bemerke i sin gjengivelse av historien.

For enhver som kjenner litt til Bjørnstjerne Bjørnson og Christian Michelsen, virker historien ikke bare rimelig, men ytterst treffende for de to herrers respektive gemytt og personlighet. Bjørnson var mannen som mer enn noen annen trakk opp og ledet Venstres nasjonalistiske stormløp fra slutten av 1880-årene. Og ikke bare det: han gjorde seg bemerket med en rekke sleivete uttalelser rettet mot svensker og svensk politikk. Dette gjorde at han trolig var den mest forhatte mann i Sverige i 1890-årene. Det hjalp lite i så måte at han fra 1893 av ble mindre militant i sin kamp mot angivelig svensk overhøyhet i unionen, at han i sin agitasjon la vekt på at det norske folket ikke måtte splittes på unionspolitiske spørsmål. I 1905 hadde Bjørnson brutt med Venstre, og da unionsspørsmålet ble avgjort, var han parkert godt ut på sidelinjen.

Her er det viktig å merke seg at det var ett trekk ved Bjørnson som gikk igjen, uansett hvilke konkrete posisjoner han måtte innta: han ønsket å sette dagsordenen for den offentlige debatt i Norge, og gjorde seg jevnlig bemerket ved høylytt og uhemmet å fortelle aktørene i den offentlige debatt hva de burde mene om aktuelle stridsspørsmål. Sidelinjen var definitivt ikke noe sted han trivdes på.

Michelsen var den handlekraftige, usentimentale statsmannen som våren og sommeren 1905 klarte å samle det politiske liv i Norge om et raskt og effektivt brudd med Sverige. At han mente dette kunne gå adskillig smidigere dersom Bjørnson ikke blandet seg inn, virker rimelig å anta. Enda mer rimelig virker det å anta at Michelsen ikke ønsket å fremstå i det offentlige liv som en politiker som handlet i overensstemmelse med Bjørnsons anvisninger.

Ikke desto mindre er historien om Bjørnsons og Michelsens telegramveksling i 1905 ganske sikkert apokryf. I hvert fall ble den på det kraftigste dementert av Bjørnson selv. Meg bekjent leverte aldri Michelsen noe kontradementi, og meg bekjent har heller aldri noen kunnet dokumentere telegramvekslingen. Men først og fremst virker ordlyden i Bjørnsons dementi svært overbevisende, i den forstand at hans poeng er svært godt overensstemmende med hans almene personlighetstrekk. Han begynte med å fastslå at et dementi egentlig burde være helt unødvendig. Jeg trodde det var overflødig å fortelle mine landsmenn at noe sånt har aldri noen sagt til meg, skrev han. Og "selvfølgelig hadde det heller ikke utrettet det minste".


Utgiver: Aftenposten A/S, Akersgaten 51, 0180 Oslo. Ansvarlig redaktør Einar Hanseid.
Henvendelser angående denne tjenesten rettes til webmaster@aftenposten.no.

Copyright © 1997 Aftenposten.