Psykiatriens makt og respekt for individet

LARS OLLE ENGAAS

Den nye loven om psyskisk helsevern må redusere psykiaternes makt og pasientenes avmakt, skriver kronikkforfatteren, sosionom og freelancejournalist med mangeårig erfaring innen ungdomspsykiatri. Han påpeker at det lukkede psykiatriske systemet i Norge, med dårlig fungerende kontrollmekanismer og mangelfull statistikk, ikke er i stand til å ivareta pasientenes rettssikkerhet.

Hvert år foretas det i overkant av 8000 psykiatriske tvangsinnleggelser i Norge. I tillegg kommer et ukjent antall tilfeller av tvangsmedisinering og bruk av mekaniske tvangsmidler på syke og helt forsvarsløse mennesker.

Alle disse tusenvis av tvangsvedtak og frihetsberøvelser forvaltes av noen hundre psykiatere uten nevneverdig juridisk kompetanse. Det er en illusjon å tro at det ikke skjer overgrep i dagens psykiatri.

Mye av årsaken til at psykiatrien oppleves som menneskefiendtlig av pasienter, pårørende og enkelte fagfolk, skyldes først og fremst den utstrakte bruken av tvang. Norske borgere kan tvangsinnlegges, tvangsmedisineres, tvangsisoleres og tvangsbindes med sengebelte, håndrem, fotrem og spesialtrøye. Dessuten finnes det forskrifter om kontroll med brev og pakker til og fra pasienter, slik som i fengslene.

I kontrollkommisjonens årsrapport for Gaustad sykehus for 1996 står det at kommisjonen "har registrert hyppig bruk av beltelegging". Aftenposten bekrefter dette i en reportasje 13. mai i år, der det fremkommer at ved den ene akuttposten på Gaustad ble ni pasienter lagt i tvangsbelte i 1990, mens foreløpige tall tyder på at antallet kan komme opp i 40 for 1997.

Selv om statistikken om bruk av tvang i psykiatrien er elendig, tyder mye på at også tvangsmedisineringen av pasientene stadig øker. I årsrapporten for 1996 skriver den tredje kontrollkommisjonen for Dikemark sykehus at "det er ganske mye bruk av tvangsmedisinering". For Oslo har antall klager til fylkeslegen på tvangsmedisinering økt fra 50 i 1990 til 98 i 1996.

Et stort skritt i helt gal retning er at Sosial- og helsedepartementet nå foreslår å utvide det tvungne psykiske helsevernet utenfor de psykiatriske sykehusene. Det tenkes spesielt på utvidet adgang til å tvangsmedisinere hjemmeboende mennesker med psykiske lidelser.

Psykiater Petter Holmesland skriver i en kronikk i Dagbladet 15.12.96 at et "dårligere psykiatrisk helsetilbud åpner for billigere og mer lettvinte behandlingsformer, dvs. piller". Videre står fylkeslegen for Akershus, Tor Ødegaard, frem i Aftenposten 15.07.96 og sier at "rettssikkerheten til psykiatriske pasienter som tvangsbehandles med legemidler, er truet". Fylkeslege Ødegaard mener at de som klager på tvangsmedisinering, opplever slik medisinering som en betydelig krenkelse og et alvorlig inngrep i deres personlige integritet.

Erfaringer fra Finland og Midt-Sverige viser at det kan drives effektiv psykiatrisk behandling med minimal bruk av medisiner. I et prosjekt som startet i 1992 under ledelse av professor Ville Lehtinen fra Helsingfors, viste det seg at over halvparten av 136 førstegangspasienter klarte seg helt uten de tunge medisinene. Halvparten av dem som hadde tatt neuroleptika ved innleggelsen, sluttet med sine doser etter noen uker. Resepten var mye omsorg, terapi og engasjement - uten bruk av ekstra ressurser.

Den konvensjonelle institusjonskulturen med mange møter, seminarer og administrasjon gir ikke rom for slik omsorgsfull behandling. En rapport fra det svenske instituttet Spri i 1994 viser at psykiaterne bare bruker rundt 30 prosent av arbeidstiden direkte med pasientene.

Det er god grunn til å hevde at det skjer en overdreven og ulovlig bruk av tvangsinnleggelser i Norge. Med forbehold om ukomplett registrering og ulike måter å samle inn data på har det vært rundt 5000 tvangsinnleggelser hvert år i perioden 1980-1990, deretter en jevn stigning til i overkant av 8000 slike innleggelser i 1995. Professor i sosialmedisin i Tromsø Georg Høyer sier at i et historisk perspektiv har dette antallet aldri vært så høyt. Derimot er antallet pasienter som til enhver tid er tvangsinnlagt i institusjon, gått ned til ca. 4000 på grunn av reduksjonen av heldøgnsplasser.

I doktoravhandlingen "Tvunget psykisk helsevern i Norge" fra 1986 konkluderer Georg Høyer med at vilkårene for tvangsinnleggelse ikke var til stede for mellom 15 og 30 prosent av dem som klaget til kontrollkommisjonene. En annen undersøkelse, publisert i 1995 av psykolog Stein Rønnow og psykiater Helge Waal, konkluderer også med et overforbruk av tvangsinnleggelser i akuttpsykiatrien i Oslo "som er rettssikkerhetsmessig betenkelig og som har ugunstige sider når det gjelder behandlingen".

Når det brukes så mye tvang i psykiatrien, er det spesielt viktig med et skikkelig kontrollsystem som fungerer godt. Kontrollkommisjonene fortjener imidlertid kritikk. En gjennomgåelse av arkivet ved Statens helsetilsyn i fjor viste at mange av de 58 kontrollkommisjonene ikke hadde sendt inn årsrapporter på flere år, noen ikke siden slutten av 80-tallet.

Instruksen for kontrollkommisjonene pålegger dem å sende inn rapport "ved utgangen av hvert kalenderår". Senest 4. juli i år kunne Østlandssendingen melde at den ene kontrollkommisjonen ved Dikemark sykehus ikke hadde sendt inn årsrapport på fem år, og kommisjonsformannen ved Ullevål sykehus og psykiatrisk klinikk på Vinderen sa han ikke husket sist han sendte inn årsrapport.

Slike årsrapporter er meget viktige fordi alle klagesakene fra pasientene skal komme frem i dem. Manglende rapporter bidrar til å kamuflere forholdene på institusjonene overfor Helsetilsynet, fylkeslegene og offentligheten. Helsedirektør Anne Alvik innrømmet i fjor vår at dette var kritikkverdig. Kritikkverdig er det også at Statens helsetilsyn ikke er interessert i å føre en skikkelig statistikk over pasientklagene på frihetsberøvelser og tvangsmedisinering, mens vi har grundig statistikk over forbruksklagene på kjøp av fjernsyn og hvitevarer.

I fjor ble det foretatt en tilfeldig opptelling av pasientklagene i psykiatrien i forbindelse med en kontrollkommisjonskonferanse i Tromsø. Statens helsetilsyn spanderte en månedslønn, og gjennomgåelsen av klagene ble utført av advokat og kommisjonsformann Ulrik Hegnar. Opptellingen er ikke fullstendig, men den viser at kontrollkommisjonene for 1993 mottok 1380 klager. Hele 724 klager ble trukket tilbake før de kom til behandling. I 94 saker fikk pasientene medhold.

En av årsakene til at så mange pasienter trekker klagen sin før eller under klagebehandlingen, kan være den pasientfiendtlige bestemmelsen i paragraf 9 i lov om psykisk helsevern. Der står det: "Er en klage blitt avslått av kontrollkommisjonen, kan ny klage ikke kreves fremmet før minst seks måneder er gått."

Ganske oppsiktsvekkende kom en overlege i psykiatrien med en usedvanlig kraftig kritikk av kontrollkommisjonene på konferansen i Tromsø. Overlege Asbjørn Restan ved Gaustad sykehus mente at kommisjonene sviktet sine oppgaver overfor pasientene. Han betegnet kommisjonene som anonyme, bortgjemte og sovende organer, mente at de måtte reformeres, og at det i hvert fylke burde være et fast kontor med jurist og sekretær som kunne gi råd og veiledning til psykiatrien.

Det siste året har det vært ropt på nye milliarder til psykiatrien, ikke minst fra psykiatrien selv. Riktignok er sengetallet redusert fra omtrent 12 300 til vel 6700 senger i 1995, men at de gammeldagse sinnssykehusene med rundt 3000 lobotomerte ofre på samvittigheten forsvinner, er det vel ikke så mange som beklager. Likevel har det aldri vært brukt så mye penger og mange årsverk i psykiatrien som i dag.

Ropet om mer penger kan være en avsporing fra det som psykiatrien virkelig trenger: En skikkelig fagetisk debatt der innholdet og behandlingsmetodene i psykiatrien diskuteres. For den enkelte pasient er holdningene, respekten for individet og den daglige omsorgen viktigere enn antallet ansatte og kronebeløp. I Aftenposten 21. mars 1994 etterlyser sjefpsykolog Halvor Kjølstad ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri en mer "menneskekjærlig" psykiatri.

Den nåværende lov om psykisk helsevern er blitt karakterisert som "de hvite frakkers lov". Det nye lovforslaget som kommer i løpet av sommeren, må bli pasientenes lov. Lege Finn Skårderud skriver i boken "Farvel til institusjonen" at et "naturlig krav til et slikt lovverk er for det første en betydelig omvurdering av tvangsbegrepet både i behandling og innleggelse. Det må være en udiskutabel målsetning i psykiatrien at all behandling skal være frivillig".

All erfaring fra institusjoner viser at dårlig rettssikkerhet alltid gir dårlig behandling. I et lukket psykiatrisk system med tusenvis av tvangsbehandlinger daglig kan aldri rettssikkerheten bli god nok. Den nye loven som kommer, må redusere psykiaternes makt og pasientenes avmakt. Tvangsbruken i psykiatrien har tatt fullstendig overhånd og er på kollisjonskurs med de humanistiske frihetsidealene som vi roper hurra for 17. mai. Den utstrakte sammenblandingen av makt og psykiatri reduserer både menneskeverdet, rettssikkerheten og helbredelsesmulighetene for de psykiatriske pasientene.