Montesquieu, lovenes ånd og demokratiet

KENNETH STOLTZ

I oktober 1748 utga Montesquieu "De l'Esprit des Lois" (Om lovenes ånd), som skulle bli en ideologisk drivkraft for demokratiseringsprosessen i Nord-Amerika og Europa. Verket hører naturlig hjemme blant den eksklusive håndfull bøker som har forandret verden, og bør i sin helhet være pensumlitteratur for den nye maktutredningen, mener dagens kronikkforfatter Kenneth Stoltz, hovedfagsstudent i fransk ved NTNU i Trondheim.

Denne måneden er det 250 år siden utgivelsen av det banebrytende statsteoretiske verket "De l'Esprit des Lois" (Om lovenes ånd), ført i pennen av Charles-Louis de Secondat, Baron de Montesquieu (1689-1755). Førsteutgavens to bind inneholder 31 bøker fordelt på ialt 1086 sider, og prosjektets meget ambisiøse karakter kan avleses på tittelbladet: "Om lovenes ånd, eller om det forhold lovene bør ha til hvert styres forfatning og til sedene, skikkene, klimaet, religionen, handelen etc."

"L'Esprit des Lois" publiseres i den blomstrende republikken Geneve ultimo oktober 1748, og den når bokhandlene i Lyon, Bordeaux og Paris få uker senere. Mindre enn tre uker etter trykking er de to bindene distribuert i et anselig opplag til London, Holland, Piemonte og Lombardia. I løpet av de følgende tyve måneder trykkes 22 opplag av verket; Montesquieu nyter sitt ry og opplever at verket oversettes til de største europeiske språk. Den danske utgaven i tre bind, oversatt av Jens Hvas, utkommer dog ikke før i 1770-1771 i København.

Juristen, kosmopolitten, og fremfor alt, opplysningsfilosofen Montesquieu skulle med dette politisk-filosofiske opus komme til å berede grunnen for de vestlige demokratier slik vi kjenner dem i dag. Hans forfatningsteori ble omfavnet av politiske tenkere innenfor den vestlige kultursfære. Han benevnes ofte som "humanvitenskapenes Newton" fordi hans arbeidsmetode innebar å studere all menneskelig aktivitet, historie og organisering gjennom den samme optikk, og med det samme metodologiske verktøy som når man studerer fenomener i naturen, likesom fysikkens lover.

En slik parallell mellom de naturvitenskapelige og de samfunnsvitenskapelige disipliner var mulig i en tid hvor den politisk-filosofiske diskursen var preget av spørsmål som angikk naturbegrepet; i tråd med ønsket om å fravriste naturen, og i ytterste konsekvens tilværelsen, alle dens hemmeligheter, kan såvel Newton som Montesquieu kalles naturfilosofer.

Montesquieus sammenlignende undersøkelser av alt tilgjengelig erfaringsbasert materiale og naturhistorie, naturlover, og, ikke minst, naturrett, tilføyer 1700-tallets rasjonalisme en ny dimensjon. Dette kommer sterkt til uttrykk i den franske opplysningstids mest ruvende bidrag: den store Encyklopedien.

Tanken om menneskenes naturlige rettigheter og naturgitte trang til ervervelse og opprettholdelse av liv, frihet og eiendom, er hovedanliggendet i hans pionerarbeide; det er særlig frihetsideen som gjennomsyrer verket. Veien til frihet går gjennom opplysning. Opplysning, eller kunnskap, må skapes og formidles for å kunne kaste middelalderens fordommer og uvitenhet på historiens skraphaug, og i den forstand er "L'Esprit des Lois" i seg selv et frigjørende prosjekt idet den gir leseren innsikt i seg selv, om verden, og om seg selv i verden.

Men lovenes ånd - selve beveggrunnen til at naturen og menneskesamfunn er organisert og styrt av synlige og usynlige, skrevne og uskrevne lover - må ifølge Montesquieu være universell og almengyldig, og derigjennom skisserer han en vei via opplysning, toleranse og moderasjon, til prinsipper for en konstitusjon som garanterer borgerne trygghet og forutsigbarhet gjennom likhet for loven.

Det er denne veien til frihet som fører Montesquieu til hans berømte prinsipp om en tredeling av makten, hvis betydning for demokratiets utvikling ikke kan vurderes høyt nok. Som tittelen på verket antyder, fremsettes ikke kun en deskriptiv redegjørelse av all menneskelig organisering i samfunn og deres spesifikke eller innbyrdes lover til alle tider; det fremgår også hvilket forhold lovene bør ha "til hvert styres forfatning og til sedene, klimaet, religion, handelen etc.".

Det innebærer - foruten å samle og ordne all informasjon - en analyse av hva som er slett og hva som er godt. Og det leder Montesquieu til teoriene om hvilke konstitusjonelle vilkår som må være til stede i et styresett som skal kunne instituere og garantere borgernes frihet. Han fastslår at det i alle typer styresett - dvs. i alle varianter av de tre hovedformene republikk, monarki og despoti - finnes tre typer makt: den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Friheten står beviselig på spill i ethvert styresett dersom flere av disse maktene ligger i det samme organ eller hos samme person.

Borgernes frihet betinges av en fordeling av makten for å forhindre at statsmakten forfaller til et instrument for undertrykkelse og maktmisbruk; en slik tredeling medfører således at i gitte tilfeller hvor en av statsmaktene forsøker å forrykke balansen, må makten stoppe makten.

Et fritt folk er det som lever under en styreform etablert av lover bestemt av folket. Den lovgivende makt må derfor pr. definisjon være et uttrykk for almenviljen i staten, den utøvende makt må omsette almenviljen i praktisk politikk. Imidlertid kan det, ifølge Montesquieu, ikke være vanntette skott mellom disse to statsmaktene; deres gjensidige avhengighetsforhold reflekteres i den lovgivende makts kontrollfunksjon overfor den utøvende makt, og dennes vetorett overfor den lovgivende makt. Dette systemet kjenner vi godt, fordi Montesquieus konstitusjonelle ideer tidlig finner grobunn hos våre grunnlovsfedre.

"L'Esprit des Lois" er i 1748 et skrift som forfekter revolusjonerende tanker, og det er ikke det overveiende opplyste eneveldige Europa som først skal komme til å sette teoriene ut i livet, men de oversjøiske koloniene på det nordamerikanske kontinentet. I 1750 foreligger verket i boksamlingen til The Charleston Library Society, og grunnleggerne av de uavhengige amerikanske forente stater, som Franklin, Jefferson, John Adams og James Madison, kjenner det inngående, sistnevnte gjennom John Witherspoons forelesninger over "L'Esprit des Lois" ved Princeton i 1771. Frigjøringsbevegelsen som vokser massivt i koloniene i annen halvdel av 1700-tallet, finner i Montesquieus politiske liberalisme berettigelsen i å erklære uavhengighet fra britenes tyranniske kolonistyre, og bli "free and independent states".

Hele Montesquieus verk er et speilbilde av hans person: på den ene siden statsteoretikeren, som via positive "fornuftslover" utreder nødvendigheten av politisk, sivil og rettslig orden og balanse; på den annen, den idealistiske filosofen, som via "naturlover" (instituert av Gud) viser at målet ved all menneskelig organisering og aktivitet er frihet, likhet, borgerånd, sannhet og lykke. Hvordan speilbildet assimileres i den nye verden, illustreres i den amerikanske Uavhengighetserklæringen 4. juli 1776:

"Vi betrakter det som selvinnlysende sannheter at alle mennesker er skapt like; at de av Skaperen er utstyrt med visse umistelige rettigheter, blant disse er liv, frihet og rett til å strebe etter lykke; at menneskene har opprettet statsstyre for å sikre disse rettigheter, og at dette styre utleder sin makt fra de styrtes samtykke; at i det tilfelle noen styreform misbruker sin makt, så er det folkets rett å forandre eller avskaffe den, og å opprette et nytt statsstyre med en maktorganisering og med grunnlag i prinsipper som synes mest egnet til å realisere folkets trygghet og lykke."

USAs konstitusjon av 17. september 1787 innledes med de revolusjonære ordene "We The People", og frihetsideene som amerikanerne i stor grad har lånt av Montesquieu, reeksporteres til et Europa på randen av enorme politiske og sosiale omveltninger. De korrumperte, opplyste enevelder står for fall, og den europeiske demokratiseringsprosessen ser sin spede begynnelse.

Hva kan Montesquieu fortelle oss i dag? Noe av hans tankegods er foreldet, motbevist eller endog uønsket - fordi tidene har forandret seg, eller fordi de moralske verdiene er annerledes. Men store deler av hans tenkning er så institusjonalisert i vårt samfunn at vi ikke lenger reflekterer over dens opprinnelse og mangfoldighet. Det kan være verdt å legge seg på minnet at Montesquieu beskriver de politiske systemer, og i særdeleshet prinsippet om maktfordeling, som dynamiske prosesser som stadig forhandles og er i utvikling.

I Norge har vi en regjering som i stedet for å "utøve almenviljen", er handlingslammet, fordi Stortingets gjentatte torpedering av Regjeringens initiativer gjør at Regjeringen må sette inn alle sine krefter på å forsvare sin rett til å utøve makt. Vi får organisasjoner som krever mer demokrati, i form av lokale, regionale og nasjonale folkeavstemninger.

I USA er Lewinsky-saken blitt en politisk farse som har satt den amerikanske offentlighet ut av spill, men som kanskje kan revitalisere amerikansk politikk ved at frihetsideene i den amerikanske forfatningen og grunnlovstilleggene, reaktualiseres. I Europa har nyfascismens oppblomstring skremt i gang en omfattende demokratidebatt, som vi ennå ikke helt har fått tak på her hjemme. De allestedsnærværende mediene og den korporative pluralismen anskueliggjør demokratiets muligheter, men de mange påvirkningskanaler og uoversiktligheten i det offentlige rom kan utløse en følelse av avmakt både hos styrte og styrende. En bredt anlagt samfunnsdebatt om hva demokratiet er i dag, og hva man ønsker det skal være, er derfor viktig og velkommen.

Tør vi håpe på at det stortingsnedsatte utvalget for utredningen av makt og demokrati stiller seg selv spørsmålet: Kan vi fortsatt lære av fransk opplysningsfilosofi?