Aftenposten - Bakgrunn/Kommentar

Kronikk, mandag 27. november


Vi speiler oss i den fremmede

RUNE TJELLAND

Jehovas vitner er en "avvikende" gruppe som ofte settes i ugunstig lys av mediene. Antropologen Rune Tjelland vokste opp i dette miljøet og fikk en annen erfaring med det, selv om han siden brøt ut. I dagens kronikk reflekterer han over mekanismene i vårt forhold til dem som er annerledes. Fundamentalisme betyr at man ikke godtar forskjeller. Trygghet finner man bare gjennom en samfølelse som gjør oss i stand til å godta forskjell.

I Halden falt det tidligere i år dom i en foreldresak, der det i dommen var lagt vekt på at moren som tapte retten til barna, var et aktivt medlem av Jehovas vitner. Retten fant på grunnlag av sakkyndiges uttalelser at medlemskapet, sammen med andre forhold, gjorde moren mindre skikket til å oppdra barn.

Den kritiske holdning til Jehovas vitner som dommen representerer, gjenfinnes også i dagspressens søkelys på denne gruppen. For å sette kritikken av Jehovas vitner i perspektiv vil jeg her vise hvordan den har sammenheng med at vi som mennesker kontinuerlig bekrefter vår forståelse av oss selv ved å bruke andre som kontrast i et svart/hvitt-bilde av oss selv og "de andre". Dette har som regel negative følger, fordi det ofte innebærer at mennesker blir fremstilt ved negative stereotypier.

For å trekke på egen erfaring om å vokse opp i en minoritets-posisjon, vil jeg bruke Jehovas vitner som eksempel på hvordan stereotypiene oppstår, og hvordan de som oftest ikke står i rettferdig forhold til virkeligheten.

Stadig oftere er Jehovas vitner som religiøs minoritet blitt bragt inn i offentlig lys av pressen fordi deres tro og livsførsel på mange måter skiller seg fra den norske majoritetens. Avisene formidler eksempler på rystende barneoppdragelse med fysisk avstraffelse og isolasjon fra de "normale" omgivelsene.

Det formidles også at de som bryter "sektens" lover, blir frosset ut i depressiv ensomhet. Den moral som Jehovas vitner forfekter, blir fremstilt som radikalt forskjellig fra det som kontinuerlig blir bekreftet og konsolidert i majoritetens offentlige verdier og normer, som reflekteres i de lover Stortinget vedtar og rettssystemet forvalter.

Min erfaring tilsier at den "annerledesheten" som tillegges Jehovas vitner, er mer en konstruert forskjell, som tilfredsstiller de behov både Jehovas vitner og nordmenn forøvrig har for å forstå seg selv gjennom dem som er annerledes fra dem selv.

Når man blir født inn i en familie av Jehovas vitner, blir man, i motsetning til i de fleste protestantiske trossamfunn, ikke døpt før man er voksen. Jeg ble oppdratt i Jehovas vitners tro inntil jeg i tenårene fikk anledning til å velge hvorvidt jeg ønsket å leve mitt liv innenfor gruppen og vise mitt valg og min inntreden ved å døpe meg som et voksent, selvstendig vitne. Fordi jeg ikke delte vitnenes tro, valgte jeg å ikke bli et Jehovas vitne, i motsetning til min bror, som valgte å døpe seg og i dag er et praktiserende medlem av denne religiøse minoriteten.

Når jeg forteller om denne friheten til selv å velge, om mangelen på "hjernevask" fra mine foreldres side, og uteblivelsen av straff og eksklusjon fra vitnenes side, blir jeg som regel møtt med mistro fra mennesker som kun kjenner til Jehovas vitner fra avisene og folkelige vandrehistorier.

Dette ensidige offentlige bilde av vitnene skriver seg for det første fra at de som uttaler seg om vitnene, som regel er de som av ulike berettigede og uberettigede grunner er kommet i konflikt med Jehovas vitner som religion eller organisasjon. Slik var det f.eks. i den ovennevnte rettssaken, der en teolog fra majoritetens kirkesamfunn, statskirken, var ekspert-vitne i retten.

For det andre skriver det stereotype og i stor grad feilaktige bildet seg fra vitnenes eget behov for å se seg selv som annerledes, og deres tilbakeholdenhet og manglende vilje til å delta i offentlig debatt. Dermed blir gjerne ekstreme enkelttilfeller ubestridt stående som representative for Jehovas vitners religionsutøvelse generelt.

Jehovas vitner blir derfor velegnet til å fylle andres behov for kontrast i sin forståelse av seg selv som individ og som medlem av en annen gruppe, f.eks. "vanlige nordmenn". Ved å ta avstand fra andres oppfatning av virkeligheten bekrefter man sin egen oppfatning av virkeligheten. Det er denne intellektuelle konstruksjonen av forskjell som Thorvald Stoltenberg påpeker når han sier at på sett og vis er serbere, kroater og bosniere alle serbere. Disse forskjellene er så blitt gjort politisk virkelige i den grad at folk dør av dem.

De stereotype bildene vi lager av oss selv og andre, står i konflikt med de nyanser og den kompleksitet man møter i det virkelige liv. F.eks. vil man blant Jehovas vitner finne stor variasjon i yrke, inntekt, interesser, holdninger og livsstil. Deres religiøse tilknytning er ikke deres eneste tilhørighet, for noen kanskje ikke engang den viktigste.

Variasjonen er så stor at det er vanskelig å se at noen er Jehovas vitner før de forteller deg det, enten ved å si det direkte når de går fra dør til dør, eller ved at barna ikke går i 17. mai-tog eller i bursdagsselskap. I deres daglige liv, på arbeidsplasser og skole fungerer de stort sett som alle andre.

Men når det blir om å gjøre å vise forskjell for forskjellens egen skyld, kan de som er Jehovas vitner, gjøre dette ved å hevde sin egen moralske høyverdighet, mens andre kan skape forskjell ved å forsøke å latterliggjøre Jehovas vitner for deres tro på Harmagedon, Dommedagen.

Når man er opptatt av at det skal være en forskjell, så er det ikke vanskelig å gjøre forskjellen virkelig og betydningsfull. Men dersom det eksisterer virkelig betydningsfulle forskjeller mellom Jehovas vitner og andre, så er det også mulig å oppnå gjensidig forståelse og toleranse.

Problemet i forbindelse med majoritetens behandling av minoriteter går ikke bare på hvordan "annerledeshet" konstrueres, men også på i hvor stor grad "annerledeshet" aksepteres innenfor det forestilte fellesskap som nasjonen og staten er ment å representere.

F.eks.: Hvor forskjellige kan vi tolerere at samene er, og i hvilken grad er vi villige til å tilkjenne samene status som legitimt annerledes og dermed berettiget til administrativ forskjellsbehandling, og kulturell og politisk selvstendighet innenfor rammene av et nasjonalt fellesskap av likeverdige borgere?

Historien viser hvordan denne toleransen for samiskhet har endret seg over tid. Til eksemplet med Jehovas vitner kan vi spørre: Hvor "ekstreme" religiøse synspunkter og praksis er majoriteten villig til å akseptere (for nettopp ved å være majoritet har den makt til å definere hva som er "normalt")?

FNs menneskerettighetserklæring, såvel som norsk lov, vil sikre menneskers frihet til å praktisere sin egen religion, og foreldres rett til å oppdra sine barn i egen tro. I praksis setter imidlertid ethvert samfunn grenser for hvor annerledes en tro eller praksis kan være før majoriteten tar seg moralsk rett til å gripe inn. Så også innenfor samfunnet av Jehovas vitner. Fremmedfrykt henger sammen med at akseptabelt avvik er minimalt. Dette bunner i at man har et ønske om trygghet ved at alle andre er som en selv, dvs. forutsigbare.

Bevisst eller ubevisst ønsker mennesker i stor grad at alle skal håndheve den samme moral og dermed gjøre våre omgivelser forutsigbare og trygge. Jehovas vitner, som de fleste andre minoriteter, nekter oss denne moralske forutsigbarheten ved at deres moral og livsførsel er annerledes og delvis ukjent. Derfor frykter man dem.

Fundamentalisme betyr at man ikke godtar forskjeller. Fundamentalisten, enten han forfekter kristendommen, islam, sosialisme, fascisme, eller er et Jehovas vitne, føler seg bare trygg med det ene og rene. Den som søker trygghet og forutsigbarhet ved å utslette forskjeller, vil aldri nå sitt mål, enten han tyr til isolasjon, etnisk rensing, sensur eller annen fortrengning av det som er annerledes.

Trygghet, det motsatte av fremmedfrykt, finnes i at man gjennom anerkjennelse av likhet oppnår en empati som gjør en i stand til å godta forskjell. Trygghet finnes i vedkjennelsen av egen og andres ufullkommenhet, og i erkjennelsen av at verden er umåtelig mer komplisert enn det språk og de kategorier vi bruker til å gjengi den.

Godtar man dette, kan man oppnå et ydmykt forhold til egen og andres forståelse, og manglende forståelse, av den verden vi alle strever med å ordne i og utenfor våre egne hoder.


[Innhold] [Info] [Aftenposten hjemmeside] [Bakgrunn/Kommentar hovedside]