|
Krigsrop. - . . . er nødvendig for å puste riktig under øvelsene, sier kenjutsu-fantast Kari Kolltveit. Under trening brukes tresverd. I de gamle samurai-tider gikk det dramatisk for seg med skarpt stål.
|
|
Klubb. Kristiania Kenjutsuklubb er i vekst. Fra venstre Per Nordby, Johannes Ibel, Sigurd Øxnevad, Kari Kolltveit, Stig Bjerke, Tron Furu (foran).
|
|
Treneren. Tron Furu.
|
|
Partnerkamp. Johannes Ibel og Kari Kolltveit er kjærester og kenjutsu-frender. - Under trening legger vi bort alt personlig, sier de.
|
- Vi ler litt av scenene i "Snikende drage, skjult tiger". Våre hjerter svulmer heller for filmer av typen "De syv samuraier", sier Kari Kolltveit og Sigurd Øxnevad. I et lokale i Gamlebyen i Oslo praktiserer landets eneste klubb i den eldste tradisjon av japansk våpenkunst: Kenjutsu. Her får de flyvende, åndeløse scenene i den Oscar-belønnede, kinesiske filmen jord å stå på. For her handler det om trening, terping og atter trening. Medlemmene retter ikke engang stål mot hverandre; "bare" tresverd av japansk eik. Men brukes det teknisk riktig, kan det drepe.
- Poenget er at det vi her trener på, aldri skal benyttes i praksis, sier Johannes Ibel - lege og nybegynner innen kenjutsu, men med mange års erfaring fra japansk bueskyting. Snart åpner klubben også for undervisning innenfor denne disiplinen.
- Målet er å bli så god at man kunne ha benyttet det, men likevel aldri å bruke det.
- Men så hvorfor?
- Det er morsomt! mener Kari Kolltveit.
- Og helsebringende. Rygg- og hodesmerter som jeg kan være plaget av, forsvinner når jeg trener kenjutsu. Det kommer blant annet av at god kroppsholdning er essensielt her.
Det jobbes med rett rygg og bøyde knær i alle posisjoner. Det er en aktivitet som virker veldig avspennende, og samtidig svettesprutende slitsom.
Kari har trent kenjutsu i to år. Men fra hun var helt ung har hun vært aktiv innen judo på høyt nivå.
- Dessuten er det en unik blanding av fysisk og mental trening, mener Per Nordby (21), som bare har holdt på siden januar.
- Det pirrer meg at det alltid er noe nytt å lære. Så snart jeg tror jeg har skjønt noe, kommer flere nye lag til syne. Jeg tenker ikke på selvforsvarsaspektet ved dette, men jeg tror nok at kenjutsu lærer meg noe om raske reaksjoner og det å kunne komme konfrontasjoner i forkjøpet.
Av 11 medlemmer er fem kvinner, men ikke akkurat i kveld. - Det er ikke noe nytt at damer regjerer i denne grenen, sier Johannes Ibel.
- Jeg har opplevd det fascinerende syn at gamle, runde japanske damer forvandles fra godslige bestemødre til fryktinngytende krigere når de trer i kenjutsu-drakt.
I denne kampkunsten finnes til og med et eget kvinnevåpen; kanskje det grusomste av alle: Hellebarden. Den består av en lang stang med et knivblad i den ene enden.
Krigerske utrop hører med - det hjelper for pusten, forklarer Kari.
Og øyekontakt.
- Man kjenner sine egne intensjoner. Men for å gjette motstanderens neste handling, er det viktig å holde hans eller hennes blikk. Mister man blikkontakten, mister man kontroll over den andre.
Kari og Johannes ser hverandre dypt inn i øynene gjennom tresverd i bevegelse. De er samboere. Men uansett: Om de skulle ha en dårlig dag seg imellom, påvirker det aldri treningen.
- Her er det strenge regler og rammer for hvordan man skal forholde seg, ellers vil alt gå galt, forklarer Johannes.
Respekt er et grunnleggende stikkord.
- Her må man legge bort stress, tanker på arbeid eller uenigheter om huslige banaliteter. Kampkunst gir ikke rom for personlig ustabilitet. Dessuten har ikke denne kampen en vinner og taper i vestlig forstand.
Det handler om å finne den ene måten som kan avslutte den enkelte taktikk - slik at motstanderen blir handlingslammet.
- Kom 'a Johannes, skal vi slåss? smiler Kari Kolltveit lokkende.
bakgrunn