en eksperimenteringsvillig kunstner (Frans Widerberg) og en pådriver med noe nær en besettelse (gallerist Kim Brandstrup). Det hele tilsettes halvannen million kroner (fra en lokal sparebank og et eiendomsselskap i Moss). Resultatet blir klodens største keramiske arbeid utført i ett stykke.
Når tørketiden er over om tre ukers tid, bygges en ovn rundt verket. Som stekes på nederste rille i 1260 grader i fem uker, til det er redusert til beregnet høyde på 5,15 meter og matchvekt åtte tonn. Så svøpes det i skum, legges i en krybbe og fraktes pr. bil til bestemmelsesstedet. Der det er tiltenkt sentral plass i kultur- og høyskolebydelen som er i ferd med å ta form i det gamle industriområdet Møllebyen. I juni skal krukken være på plass.
Altså, dersom ikke det hele er gått "ad helvede hen" i mellomtiden. Prosjektets dimensjoner gjør at det balanserer på yttergrensen av fysikkens lover fra start til mål. Hele prosessen er en eneste sammenhengende kritisk fase. Der nede på Tommerup Keramiske Værksted i Odenses nabolag er biting av negler en utbredt syssel.
- Et monster
- Good damage, sier Daxiang Lu. Frans Widerbergs kinesiske assistent uttrykker anerkjennelse over mesterens siste trekk. I løpet av noen dager har fire svevende menneskeskikkelser trådt skarpt frem over lag på lag av blåtonene som dekorerer krukken. Begitting heter det når kosten med leirebasert farge-suppe svinges over de rå krukkeveggene. Nå har Widerberg "begittet" i vilden sky ved å skvette flekker over motivet.
Kunstneren samtykker i at ødeleggelsen ble vellykket. - Krukken var et monster da vi kom hit. Nå er den temmet. Motivet begynner å samle seg, mykne. Det skal jo ikke arte seg som et Stalin-monument dette her. Nå er figurene ikke lenger skikkelser på en flate. Hun, for eksempel, sier Widerberg og retter en malingflekket neve mot en av leirekolossens vektløse kvinner.
- Hun begynner å forholde seg naturlig til sin nakenhet. Hun er jo svær, selvsagt, men det lærer hun å leve med.
Widerberg må forholde seg til en helt annen fargepalett når han arbeider med leire enn når han holder på med lerret. Han må forsøke å ta hensyn til hvordan fargene reagerer på brenningen og bygge opp de 10 - 12 lagene av begitting deretter. Dessuten kjemper han med en 30 kvadratmeter stor overflate som er krum til de grader at det fordreier perspektivet. - Jeg får bare ta sjansen på at øyet forstår mer enn den hjernen som har planlagt motivet. Det er som å male på en gummistrikk, erklærer kunstneren.
- Men jeg har kontroll nå. Det vil si, jeg gjør så godt jeg kan så jeg holder ut å se på den. Deretter skal den i ovnen. Hvordan den blir seende ut etterpå, er umulig å si.
Oppstøt fra folkedypet
Frøet som vokste til keramikk av rekordstørrelse ble sådd for to-tre år siden, da Frans Widerberg og Kim Brandstrup havnet i Tommerup for å lage syv mindre krukker til en utstilling i galleristens hjemby Moss. På tampen av 1999 lot Brandstrup seg avbilde i Moss Avis. På bryggekanten i boligstrøket "Bryggekanten", ved kanalen som skiller fastlands-Moss fra Jeløy. Tviholdende i sjøbrisen på en pappmodell av noe han mente kunne bli en monumental milleniumsgave til byen.
Og så brøt levenet løs. Fra folkedypet steg heftige meningsytringer som svovelholdige bobler. De brast på overflaten og bredte en eim av indignasjon over lokalavisenes debattspalter. "Kunst må ha andre oppgaver enn å forarge", mente deler av folkedypet. "Lås den inne". "Jeg er født før krigen og ønsker ikke at skattepengene våre skal benyttes til noe så dumt". Kultur- og miljøutvalgets uavhengige representant John Erik Eriksen fryktet høylytt at Widerbergs krukke skulle være utømmelig for vedlikeholdsutgifter, men benektet at han gikk med planer om å knuse kunstverket.
Støtte fra Behn
En mosseborger ved navn Ari Behn skrevaviskommentar som gikk i motsatt retning. Behn trakk frem fra glemselen det rødmefremkallende faktum at Edvard Munch på 30-tallet søkte om lov til å dekorere en vegg i byens nybygde krematorium. Maleren ville ikke ha betalt for annet enn materialene. Munch var på det tidspunktet en hyllet kunstner hvor han enn satte fot. Bortsett fra i Moss. Et skarpt svarbrev forkynte at hr. Munchs tjenester kunne byen klare seg uten. Og hva trodde skribent Behn det var å lære av historien? Ingenting. Annet enn at dumskap ofte går i arv.
Som tårnet i Pisa
Kim Brandstrup, bærer av navnet til familien som mer enn andre har sørget for at Moss kan kalle seg "galleribyen", har ikke stort å si om rabalderet prosjektet utløste. Han mener fremdeles han hadde en glimrende idé. Men den er ikke blitt mye dårligere etterhvert som den modnet.
Krukken skal stå i "vrimleområdet" i byens nye, kulturelle storstue. I inngangspartiet i det som blir kombinert bibliotek og flerkinoanlegg. Litt under gulvplan, skal den stå. Bak en glassfasade. Litt skjevt som tårnet i Pisa. Slik at den blir et enda større blikkfang når de vrimlende begynner å lure på om de har fått virus på balansenerven, eller om kjempen virkelig er havnet på skråplanet.
Ikke en skattekrone skal den utløse. Sakkunnskapen i Danmark har erklært den glaserte keramikken for totalt vedlikeholdsfri. Sånt noe kan stå som en klippe i århundrer. Et ønske om et lite kommunalt bidrag er trukket tilbake for å slippe mer ståk. Byutbygger Widar Salbuvik i Mossemøllene Eiendom A/S har av samme grunn undertrykt et ønske om å plassere verket utendørs som samlingspunkt midt i Møllebyen. Han orker ikke mer debatt.
Krukken som er under tilberedning i Tommerup Keramiske Værksted blir et par centimeter høyere enn verdens nest største krukke, produsert ved samme verksted og plassert i Roskilde.
Det tok to mann åtte uker å bygge den overdådige pyntegjenstanden ved hjelp av 50-kilos leirepølser. Bare kraven veier ett tonn. Ingrediensene i den tommerupske leireblandingen er strengt hemmelige. Tommerup Keramiske Værksted hevdes å være alene i verden om å kunne hanskes med leiregjenstander av dimensjoner som dette.
Verkstedet drives av trønderpia Gunhild Rudjord og Esben Lyngsaa Madsen. Sistnevnte sier: - Vi begynte på 4,68 meter med disse kjempekrukkene og har beveget oss gradvis høyere. Når vi skrur på varmen, mykner leiren og det er bare fantasien som setter grense for hva vi kan forestille oss vil gå galt. Jeg er redd hver gang vi river ovnen.
- Men, sier Madsen. - Det er også spennende å bevege seg i materialets absolutte yttergrense. Og endel av det uforutsette som kan inntreffe, kan godt vise seg å gi oss positive overraskelser.
