1998: Museumsmangel og mirakeltid

Bjarne Melgaards parallelle utstillinger i Galleri Riis og Astrup Fearnley Museet pekte seg ut i 1998; her bronseskulpturen "Light Bulb Man" som inngikk i museets presentasjon. FOTO: WENCHE VOLLE

Dette året har vi opplevd at internasjonalt kunstliv har vendt blikket mot nord. Interessen for nordisk kunst, eller kanskje forestillingene om nordisk kunst, kulminerte sist februar med den tredelte utstillingen "Visions de Nord" på et av Paris' mest velrenommerte utstillingssteder, Musée d'Art Moderne de la Ville de Paris.

Pariserne gikk mann av huse for å se de nordiske klassikerne:Edvard Munch, Akseli Gallen-Kallela, Carl Fredrik Hill, Helene Schjerfbeck og August Strindberg, samt Danmarks nålevende "klassiker" Per Kirkeby, og ikke minst 30 nordiskesamtidskunstnere samlet under tittelen Nuit Blanche (Hvit natt). Tradisjonelt spiller de nordiske landene en perifer rolle i internasjonalt kunstliv. At vi nå omtales som et "nordisk mirakel", må sees i sammenheng med en utstrakt globaliseringsprosess som i høyere grad enn tidligere åpner for at lokale kunstscener kan posisjonere seg innenfor den internasjonale diskursen. Randsoner som "Norden" befinner seg nå i utfordrende mellomposisjoner, på samme tid marginalisert og privilegert.

Ubenyttet

Sverige, Finland og Danmark smir mens jernet er varmt, blant annet ved å omorganisere og ruste opp formidlingen av samtidskunst overfor utlandet. Nyopprettede faglige komiteer, henholdsvis IASPIS (International Artists' Studio Program in Sweden), FRAME (Finnish Fund for Art Exchange) og DCA (Danish Contemporary Art Foundation), bidrar til å gjøre arbeidet mer tidsmessig og effektivt. Hos oss ligger mulighetene så godt som ubenyttet. At de unge kunstnerne Bjarne Melgaard og Vibeke Tandberg har opplevd et internasjonalt gjennombrudd, er minst av alt et resultat av norsk formidlingsaktivitet. Etter år med frustrasjon og bekymringer finnes det fortsatt ikke et seriøst apparat som kan ta hånd om en faglig og bevisst profilering av norsk kunst i utlandet, eller for den saks skyld være vertskap for utenlandske gjester som kommer hit.

Tradisjonelt har Utenriksdepartementet, Kulturdepartementet og den tidligere Biennalekomiteen fordelt noen oppgaver seg imellom. Nå er Biennalekomiteen oppløst til fordel for et enmannsbetjent utenlandskontor, lagt til Museet for samtidskunst. Dette representerer imidlertid ingen løsning, da grenseoppgangen mellom museets utenlandskontakter og kontoret blir for utydelig.

Nå må norske kulturmyndigheter ta problemet på alvor, og trekke lærdom av våre naboland i oppbyggingen av et selvstendig faglig organ.

På is

Så lei man enn er av å diskutere vår elendige museumssituasjon: I løpet av 1998 har det ene kunstmuseet etter det andre blitt åpnet med brask og bram og stor publikumstilstrømning. Den nordiske museumsboomen startet i Stockholm med åpningen av det storslåtte nybygget til Moderna Museet på Skeppsholmen, tegnet av spanske Rafael Moneo. Deretter åpnet KIASMA, midt i Helsingfors sentrum. Bak dette unike museet står den amerikanske arkitekten Steven Holl, omdiskutert i Norge i forbindelse med det trenerte Hamsun-senteret. København kom på banen i høst med et gedigent tilbygg forbundet med det allerede eksisterende Statens Museum for Kunst fra 1896. Det spydlignende nybygget er tegnet av den italiensk-danske arkitekten Anna Maria Indro.

Hos oss er som kjent utbyggingen av Tullinløkka lagt på is, og bygging av et sårt tiltrengt museum for samtidskunst som kan erstatte de uhensiktsmessige lokalene på Bankplassen, er knapt et tema.

Inn i varmen

Oslos kunstliv ble kraftig vitalisert på 1990-tallet. Etableringen av en rekke nye utstillingssteder for ung kunst bidro til å ommøblere og utvide det norske kunstrommet. Galleriet Herslebs gate 10, grunnlagt av billedkunstneren Ole Jørgen Ness i 1992, ble legendarisk i så måte - et innbegrep på den unge kunstscenen. I kjølvannet av denne åpningen fulgte en rekke nye kunstnerdrevne gallerier og avgrensede utstillingsprosjekter, som Prosjektet i Gamlebyen, Art Attack, DIXI og Oslo One Night Stand.

I dag er situasjonen annerledes. Flesteparten av dekunstnerinitierte visningsstedene er nedlagt, og siste rest av Herslebs gate 10 er paradoksalt nok bevart som museum for "Memoriam Genius Samlinger", initiativtager Ole Jørgen Ness' samlede produksjon. Parallelt med denne utflatingen skulle 1998 bli det året da den unge kunsten kom inn i varmen, inn i de tunge institusjonene - Kunstnernes Hus og Museet for samtidskunst med utstillingene "Fellessentralen" og "Frie kunster", og Henie Onstad Kunstsenter med UKS-biennalen.

Fenomenet Nerdrum

Det ble tilløp til storm på nyåret da Thorvald Lund-Hansens planlagte utstilling i Kunsthuset ble avlyst i tolvte time. Galleristen tok ikke den risiko det innebar å komme i juridisk klammeri med Hakon-Gruppen ved å vise malerier som knyttet seg til feiringen av selveste Rimi-Hagens 40-årsdag.

Kunstneren visste råd, og leide seg prompte et alternativt visningssted til sine bilder, som ikke var av samme sensasjonelle karakter som saken rundt dem.

Etter et utstillingsår på det jevne er det like fullt enkeltprestasjoner som peker seg ut: Bjarne Melgaards dobbeltmønstring i Astrup Fearnley Museet og Galleri Riis, Per Barclays delvis retrospektive utstilling i Museet for samtidskunst, og - selvsagt - høstens magnet, Nerdrum-utstillingen i Astrup Fearnley Museet.

Melgaard spilte suverent på motsetningene mellom det tømte og det fylte, det melankolske og det hysterisk oppstemte. Hans bisarre univers inneholder såvel selvmytologiske iscenesettelser som fiktive skikkelser - fra pornostjerner til pingviner.

Per Barclay disponerte museets 2. etasje til sitt tilbakeblikk, og fikk problematiske lokaler til å fungere for karakteristiske, ambivalente arbeider. Det selvtilstrekkelige, angstfylt lukkede ble spilt ut mot det åpne og transparente, trussel kontrasterte beskyttelse.

Nerdrums "Tyve års tilbakeblikk" er blitt sett av nesten 50 000 mennesker. Som vanlig har debatten rundt Nerdrums kunst og image vært relativt opphetet; det frister derfor å låne ordene til en dansk kunstkritiker som tok turen til Norge for å se fenomenet Nerdrum med egne øyne - som "tilrejsende antropolog": "Det er da rigtigt," skriver Poul Erik Tøjner, "at Nerdrum er dygtig, endog meget dygtig (. . .) Men det retfærdiggør ikke Nerdrums stil som æstetisk fenomen. Selv taler han hele tiden om de gamle mestre og siger, at optrådte Rembrandt i dag, ville man have kaldt det kitsch (. . .) Havde Rembrandt optrådt i dag, havde han ikke malet som Rembrandt. De store mestre var formfornyere på deres tid, de greb ikke selv tilbage i nostalgi til andre store mestre, men rykkede hele tiden grænserne for det visuelle sprog."

Kunståret har imidlertid ikke bare bydd på norsk kunst. Nok en gang opplever vi at Galleri Riis får til det våre store institusjoner strever med: å gi publikum aktuell, viktig kunst - ikke minst kunst fra andre steder i verden. I år har galleriet hatt utstillinger av den sørafrikanske kunstneren William Kentridge, nederlandske Marijke van Warmerdam og ikke minst en av samtidskunstens frontfigurer, amerikanske Bruce Nauman.

Også galleriet C/O har presentert en rekke mindre utstillinger med internasjonale navn som Peter Land, Carroll Dunham og Liam Gillick. Dette arbeidet bøter noe på manglende offisiell kontakt med internasjonalt kunstliv.




Endret: 29. desember 1998 kl. 23:45