| |
Langdryg "L" fra Loe
Erlend Loe har virkelig slått flerfoldige fluer i ett smekk; reist på researchferie med kamerater til en øde øy, produsert avisartikler og skrevet romanen "L".
|
Erlend Loe:
L
Roman, Cappelen
Loes "morsomste bok" blir for lang og pratsom
|
Erlend Loe har virkelig slått flerfoldige fluer i ett smekk; reist på researchferie med kamerater til en øde øy, produsert avisartikler og skrevet romanen "L". Det er sikkert gøy å være på tur, men å lese den oppjazzede reiseskildringen, selv med Loe'sk humor som krydder, blir i tregeste laget. Sandfluene bet aldri på leseren, handling og psykologisk spenning mellom turdeltagerne er ikke-eksisterende, og de interne generasjonsblunkene virker uttværede og overfladiske. Som en enkel, halvfiksjonell reiseskildring fungerer boken likevel bra. Loe legger opp til en sprelsk pastisj over tidligere generasjoners heltemodige ekspedisjoner. Med gode skussmål i O-fag i bagasjen, tromler Loe sammen syv gode menn. De skal til en øde Stillehavsøy for å finne skøytene som indianerne brukte for å komme seg over havet den gangen det muligens var islagt. Av Heyerdahl får han ett godt råd; grav i jorda. Men allerede i ekspedisjonens startfase virker uante faktorer forstyrrende inn, som søvnløshet, varme og en innsatsvilje så nær mytteri som vel mulig. Forskningen går sjelden sin gang, og flere av guttene lengter etter kino, ståk, jenter og mer moro enn de kan lage selv. Overgrodd av skjegg reiser de hjem uten å ha satt Norge på kartet gjennom banebrytende forskning.
O-fag
Innimellom pastisjen på ekspedisjonslitteratur finner man en Loe som forsøker å le av og med sin generasjon. Det er absolutt en intern og kodet bok rettet mot dem som hadde O-fag på skolen, dette faget som handlet om alt som angikk oss, og som tok inn Romlingane fra barne-TV en gang på 70-tallet. Plassert midt i målgruppen, synes jeg likevel ikke de humoristiske blunkene virker. Etter den enorme Pompel og Pilt-dyrkingen for et par år siden er Romlingane som neste ingrediens litt for forutsigbart. Til å være en morsom bok er den altfor lite morsom. Det finnes tre-fire kostelige strekk i boken, blant annet drømmen der Sture Sivertsen skal ta en av guttene av dage, eller det sinnrike periodiske systemet over jente-typer. Det hender at lattermuskelen gjør et rykk. "L" blir for mye intetsigende ekspedisjonshverdag, og for lite graving i sjeledypet til generasjonen med de skyhøye forventningene til livet. Generasjonen som kom til dekket bord, og som savner utfordringer, motstand og farer. Det trygge avkommet av sekstiåtterne får ikke mer dybde enn at de er slakke, urbane og uambisiøse. Fleipete og ironiske er de også, med liten bevissthet om hvem de er og hvor de vil. Det er en ganske kjedelig og allerede velbeskrevet observasjon. I forhold til "Naiv. Super" virker denne romanen som en pludrende, dårlig redigert avisreportasje. Dvelingen ved de små, ubetydelige observasjonene blir bare uinteressant, overfladisk og trettende. Selv om Loe har et par gode ideer og endel humor, virker keiseren denne gangen nærmest naken. På stillehavsvis.
HEGE STEINSLAND
Endret: 14. september 1999 kl. 19:30
|
