| |
Loe- bølgen
Erlend Loe blir hørt, av mange. Som da Dagsavisens Cathrine Sandnes (t.v.) intervjuet forfatteren på Tanum på Karl Johan onsdag.
FOTO: TOR JARILD
|
De er unge og gamle, kvinner og menn, intellektuelle og folkelige. De er mange, og de har ikke støv på hjernen. De har Loe på hjernen. Erlend Loe.
KIRSTI ELLEFSEN
"Hører dere meg?", spør den høye forfatteren og banker på en mikrofon. Tilhørerne nikker ivrig. Jovisst, Erlend Loe blir i høyeste grad hørt og lest. Av mange. Den 30 år gamle trønderen har trengt inn i tusenvis av norske hoder. De vet ikke helt hvordan, men det er noe med den mannen, noe med måten han skriver på, tenker på. . . De som har lest bøkene hans har noe felles. Nesten som en liten sekt som deler et livssyn, snakker samme språk, og kan smile innforstått til hverandre, uten fare for å bli stemplet eller satt i boks.
Loe-ismen er en ufarlig religion. Eller som Erlend Loe selv sier: "Mine bøker gjør ikke verden verre". Erlend Loe har stemt ved kommunevalget, men skjønner godt dem som ikke stemmer. Det høres klokt ut. Når Erlend Loe forteller at han ikke vil skrive avisinnlegg om Kosovo, eller delta i debatter om norsk litteratur, forstår mange ham. Når Loe-lesere benkes rundt sitt idol, er det i en forventningsfull, vennlig og nesten sakral stemning. Akkurat som forfatteren selv, er det sjelden hans tilhørere ler høyt. Det humres - en innvendig, ikke overfladisk Loe-latter. Alle smiler, og er på lag. Loes visdom er deres visdom. De som betrakter verden med et snev av ironi, som ikke bygde Norge, eller noen gang har gjort revolusjonerende oppdagelser, lytter andektig når Erlend Loe forkynner: "De fleste har jo levd før oss. Faktisk."
Det dreier seg om humor, men på en svært alvorlig måte. Det er ikke noe tull med Erlend Loe. Enten han forteller om bankebrett eller gutteturer, om Jesus eller O-fag, så er det dypt alvorlig - og morsomt. Kanskje morsomt fordi det er så alvorlig, eller alvorlig, fordi det er så morsomt. Morsomt på en annerledes måte. Ikke rølpete "XL"-morsomt", ikke selvdiggende Thomas Giertsen-morsomt. Ikke kjapt og harselerende morsomt. Morsomt på en annerledes og mer inderlig måte. Nå har Erlend Loe skrevet en ny bok, en bok folk vil komme til å kjøpe, en bok det allerede er blitt snakket mye om, og en bok han må reise land og strand rundt og lese fra. Han skal bokbades og dybdeintervjues, roses, kritiseres og diskuteres. Stå på stands omkranset av store plakater med sitt eget ansikt på og signere bøker. Enda flere skoleelever skal skrive særoppgaver om Erlend Loe. Men Erlend Loe liker ikke å være kjendis. Sier han. Erlend Loe har ikke noe ønske om å bli rik. Sier han. Vi vil sannsynligvis ikke se ham suse gjennom gatene med fet cabriolet og dyre solbriller. Erlend Loe liker å skrive bøker, å lese fra dem, men ville gjerne ha sluppet å skrive hundrevis av signerte hilsener i ukjente leseres Loe-bøker. - Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men jeg er blitt et fenomen, og det er mer ubehagelig enn behagelig, innrømmer Erlend Loe, og føyer nok en setning til historien om fenomenet Erlend Loe.
Endret: 17. september 1999 kl. 13:04
|
