Når gjenglederen erstatter imamen

Kommentar av
OLGA STOKKE

Kan vi bli vitne til følgende scenario på Furuset om noen år: Kommandobiler er parkert utenfor bydelssenteret. Politifolk med bred benstilling, utstyrt med køller og maskingevær holder oppsyn med "våre nye landsmenn" - hver eneste dag. Politiet står der for å stagge hatet mellom "dem" og "oss", et hat som er næret av at de unge mørkhudede ikke fikk lov til å utvikle sin egen kultur, som er litt av deres, litt av vår. Og dermed noe nytt.

Slik er det ikke i Oslo - ennå. Men i desember så jeg dette scenariet utspille seg rundt metrostasjonen Barbès Rochechouart i Paris. Jeg så hatet.

I går sto flere norsk-pakistanske kjendiser frem i Aftenposten for å ta avstand fra gjengkriminaliteten og vise barn og ungdom med innvandrerbakgrunn at det finnes alternativer til et liv i en voldelig gjeng. Noman Mubashir, Shabana Rehman og alle de andre ressurssterke ungdommene er med på å skape det nye Norge. De tør å være seg selv, men kjenner prisen for å kritisere "egne" ledere, imamer, politikere og foreldre for ikke å ta ansvar. Allikevel gjør de det.
For de vet hvordan det er å være to-kulturell. De har fått en livskunnskap som foreldregenerasjonen ikke har. Mye ville ha vært vunnet dersom foreldrene lyttet til sine barn, og viste dem respekt, slik foreldrene selv forlanger at barna skal respektere dem.

Standup-komiker Shabana Rehman har et tankevekkende poeng når hun sier at streng religiøs oppdragelse er med på å fremmedgjøre barna. Når religiøse ledere og foreldre, uansett religion, tviholder på "egen kultur", i stedet for å gi barna trygghet til å utvikle seg som fritenkende og selvstendige mennesker, kan resultatet lett bli at barna blir ofre for underkastelse og autoritetsfrykt. Det foreldrene ikke ser, er at nettopp underkastelse og autoritetsfrykt er metodene gjenglederne bruker overfor de samme barna.
Når imamer og foreldre i Norge ønsker å gjøre barna til blåkopier av seg selv, slik de var da de kom hit fra Pakistan, Somalia eller Marokko, og er redde for at barna skal bli "for norske", forkaster de verdier i et land de selv velger å bo i. Skilsmisser, utroskap, rusmisbruk og svake familiebånd henges opp som skremselsbilder for umoralen i det norske samfunnet. Så opplever kanskje barna at også nordmenn tar avstand fra dette, og at deres norske lærer faktisk bryr seg om familien sin. Det er ikke rart at barn kommer i en identitetskrise.

I Koranen står det at i religionen er det ingen tvang. Så la de små barn få lære seg skikkelig norsk, oppmuntre dem til å ta utdannelse, og hindre dem ikke i å skape sin egen kultur - sitt eget liv. Når vold kompenserer for manglende evne til å uttrykke seg, når gjengen blir familien, når gjenglederen erstatter imamen, har man skapt en sklie som kan føre forvirrede unge mennesker rett i avgrunnen.

Ville det bli lettere å unngå at Furuset i Oslo utvikler seg til Barbès Rochechouart i Paris dersom hvite nordmenn tok noe mer ansvar for å gi også disse barna rom, vise dem at alle nordmenn ikke må være hvite, at det er greit å være muslim her, at ingen må spise svin, at kvinner kan gå med skaut hvis de velger det? Gjengvolden gir oss alle noe å tenke på.