Debatten om koblingen mellom oljepenger og aktivt, norsk eierskap i næringslivet har de siste ukene gått noen klargjørende runder. Victor D. Norman er rektor ved Norges Handelshøyskole (NHH), og Torger Reve er det samme ved Handelshøyskolen BI. De har stilt seg i spissen for standpunkter som har sendt milde sjokkbølger inn i de akademiske pauserommene.
"Forunderlig" og "oppsiktsvekkende påstander" er de svarene rektorene får fra professorer ved sine egne høyskoler.
Rektorene forslår store endringer i forvaltningen av oljepengene: Det må åpnes for investeringer i Norge, norske private forvaltere bør i større grad ta hånd om pengene, og forvalterne bør gå aktivt inn og påvirke de store beslutningene i bedriftene. Oljepenger skal skape sterkere eiermiljøer, og det skal igjen bidra til at Norge får mer igjen for det vi sparer og investerer.
Begrunnelsen er nesten mer oppsiktsvekkende enn selve forslaget. Rektorenes påstander må leses som at lønnsomme investeringer i IT, aluminium, fiskeoppdrett, møbelproduksjon og skipsfart ikke blir realisert fordi oljepengene spares i statens kasse og investeres i utlandet.
Får motstand
Her kan oljepenger få fart i sakene, bare dagens passive forvaltning i utlandet blir erstattet av aktive investeringer som også inkluderer Norge. Moden frukt henger klar til å plukkes.
Rektorenes faktagrunnlag er heller tynt, nemlig at industriens og skipsfartens lave andel av investeringene i årene 1995-1999 er et tegn på for lite tilgang på kapital.
Norman og Reve har i mange år vært svært synlige deltagere i den økonomiske debatten. I forsamlinger med dresskledde menn har det blitt lyttet nikkende til deres synspunkter.
Denne gangen har imidlertid tingene utviklet seg annerledes. Påstandene om norsk økonomi og forslagene er så oppsiktsvekkende at fremtredende fagfolk i deres egne professor-rekker for en gangs skyld tar kraftig til motmæle. Sett i lys av den vanligvis rådende akademiske høfligheten får rektorene uvanlig hard medfart.
Professor Thore Johnsen ved NHH sier Norman og Reve foreslår "velmente politiske tiltak" som bidrar til å realisere dårlige investeringsprosjekter.
Han hevder det motsatte standpunktet av Norman. Norge vil i det lange løp nesten helt sikkert tape på å prøve å plukke ut enkeltaksjer i stedet for å surfe passivt på verdens børser med små eierandeler, er Johnsens budskap.
Legge egg
Norman og Johnsens motstridende budskap gir grunnlag for følgende spørsmål: Hvis vi selv fikk disponere vår del av oljepengene, ville vi da ta sjansen på at pengene skulle brukes til å gå tungt inn i norske enkeltselskaper?
Med et fond på rundt 600 milliarder kroner ved utgangen av året, blir det rundt 170 000 kroner til hver innbygger over 18 år. Til gjengjeld måtte vi finansiere store deler av pensjonene våre selv.
De aller fleste ville da gått til Vital-sjefen Gunn Værsted eller Storebrand-sjefen Idar Kreutzer, og bedt dem forvalte pensjonspengene med god avkastning til lav risiko. De ville da ikke ta sjansen på å legge mange egg i noen få norske kurver, men heller legge ett egg i svært mange kurver - nettopp slik oljefondet nå gjør.
Lite ville skjedd med det aktive norske eierskapet. Forvalterne ville trolig ikke fått et oppdrag som oppfyller Normans ønsker.
Direkte eiere
BI-professor Øyvind Bøhren drar argumentene mot rektorene enda et stykke lenger: Det Norge mangler er direkte privat eierskap.
Norske private finansforvaltere og oljefondet i Norges Bank har det til felles at de forvalter Ola og Karis pensjonspenger.
Sagt på en annen måte: Å bytte ut oljefond-sjefen Knut N. Kjær med Gunn Værsted vil trolig bety lite for norsk eierskap. De er pengekremmere begge to. Og fordi de forvalter andres penger, må de være forsiktige.
Som pengekremmer er det dessuten ikke sikkert Værsted har kompetanse til å være en eier som deltar i de store beslutningene i styrene. Hvis hun eller andre i norsk finansnæring som eiere skal legge seg opp i Norsk Hydros beslutninger om å bygge nytt verk på Sunndalsøra, betyr det i alle fall at finansnæringen må gis et nytt innhold og en ny kompetanse.
Og hvorfor i all verden har ikke de norske forvalterne valgt rektorenes strategi for de private pensjonsmilliardene som allerede forvaltes?
Flere direkte eiere betyr heller flere av dem som satser egne penger. Det kan være flere som Kjell Inge Røkke, investor Christen Sveeas, Rimi-Hagen, hotellkonge Olav Thon, Rema-Reitan og tankreder John Fredriksen.
Mer direkte eierskap betyr flere enkeltpersoner med egne milliarder - ingen populær tanke i dagens Norge. Satt på spissen: Bare ved å gi oljepengene til Røkke og Rimi-Hagen kunne det blitt sving på det direkte eierskapet i næringslivet.
Næringsminister Grete Knudsen prøver å gjennomføre litt av det rektorene foreslår. Hun har nettopp satt i gang sitt halvstatlige investeringsfond med 2,5 milliarder statlige kroner i potten. Sosialdemokratisk kapital skal opptre kapitalistisk i allianse med privat kapital. Kravet til avkastning skal være det samme som private investorer stiller, forsikrer hun. Den økonomiske vitenskapen skiller seg fra naturvitenskapene ved at mulighetene til eksperimenter er sterkt begrenset. Grete Knudsens investeringsselskap kan kanskje være et eksperiment for å teste ut rektorenes forslag.
Knudsens penger bør i alle fall finne frem til Normans lønnsomme industriprosjekter.
