Siri Halle avslutter boken sin med en oppfordring. Etter 145 sider med slakt av toppidretten ber hun om at folk som styrer skal stoppe opp og tenke. Det samme håper hun foreldre, trenere og utøvere vil gjøre. Ingen dårlig ide. Leser de i tillegg denne boken, får de et innblikk i en side av idretten som det til nå finnes lite litteratur om her i landet: Skyggesiden.
Ikke minst på forbundsnivå og innen Olympiatopp-systemet kan det være nyttig å lese boken. Ja, strengt tatt burde den vært pensum på kurs for ledere og trenere.
Visst er Siri Halles bok subjektiv. La oss kalle det et innspill i debatten. Det er hennes liv som toppidrettsutøver hun skriver om. Andre kjenner seg ikke igjen, blant andre Bente Martinsen og Thomas Alsgaard. Begge vokste opp samtidig som Halle, og var i det samme miljøet. De to verdensmesterne tar avstand fra innholdet i boken.
Men ingen kan si at hun tar feil. Det var ganske enkelt slik bærumsjenta opplevde toppidretten. Til slutt orket hun ikke mer og ga seg. Det i seg selv gir grunn til ettertanke. Hun var tross alt juniorverdensmester.
Det er en enkelt oppbygget bok. Vi følger Siri Halles liv som skiløper fra hun tok de første stavtak som femåring. I 16-årsalderen begynte hun å satse for fullt. Det var da hun mistet ungdommen, slik det står i boken.
De seks neste årene får leserne presentert i kronologisk rekkefølge. Hver sesong beskrives fra kapittel til kapittel. Sånn kan boken virke litt enkel og kjedelig, men etter hvert dannes et bilde av en problematisk tilværelse.
Hun gir mye av seg selv. Halle skriver om episoder hun oppfattet særdeles ydmykende. Det kan ikke ha vært lett å legge frem livet sitt på denne måten. Men det bidrar også til at hun fremstår som ærlig og troverdig.
Men hvorfor omtales de forskjellige aktørene i boken delvis anonyme ved at forfatteren benytter bare fornavn? Når det for eksempel skrives om en rekrutt-trener som senere ble landslagssjef, og han dessuten omtales som Erik, skal det ikke rare innsikten for å finne ut hvem hun skriver om. Innen miljøet kan nær sagt alle omtalte identifiseres.
Hvorfor skriver hun denne boken? Og hva er grunnen til at hun gjør det først nå? Er det for å hevne seg for at hun aldri kom seg videre etter VM-tittelen for juniorer?
Hun svarer selv i boken. Motivet er blant annet å beskrive hvordan toppidretten også er. Hun håper også at historien kan bidra til større forståelse for hvordan jenter satser på idrett. Derfor bør boken leses. Den er et nyttig og sterkt bidrag i debatten om norsk toppidrett.
