FINN Jobb FINN Eiendom FINN Bil FINN Båt FINN Stort og Smått FINN
  Annonse
   NYHETER    MENINGER    KULTUR    ALEX    ANNONSER    SØK    INFO www.aftenposten.no   
MENINGER
Kommentarer
  Morgenledere
  Aftenledere
  Kommentarer
  I dag
  Kronikker
Debattcentralen
TIPS EN VENN
Fra:

Til:

 
 Forside / meninger / kronikk Scandinavian Online

Oppdatert 13.05.00 kl. 19:44

Hurra for Grunnloven av 1903!

Mange tror at den någjeldende Grunnloven presenterer seg i 1814-drakt. Det stemmer ikke. I 1903 godkjente Stortinget en språklig revidert utgave, og det er den som er basis for den versjonen vi har i dag, og som skal være språklig modell for endringer ogtillegg. Ordningen er ikke problemfri.


Det er uverdig at Grunnloven innholder inkonsekvenser og språklige feil. Skal den alderdommelige språkformen beholdes, må den fremstå som ryddig og ordentlig, mener språkprofessor Finn-Erik Vinje (t.v.) ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, og Aanund Hylland , professor i samfunnsøkonomi og beslutningsteori ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo.

Allerede ved første blikk ser man at Grunnloven er skrevet i et foreldet språk. I jubileumsskriftet Norges Grunnlov 175 år skriver professor Torkel Opsahl om Grunnlovens "gammeldagse", "innviklede" og "snirklede" språk, og tidligere stortingspresident Guttorm Hansen kaller språkformen for "rar" og "underlig". Men tradisjonen er at forslag til endringer i og tillegg til Grunnloven blir forsøkt utformet nettopp i en slik språkform.

Mange tror at språket i Grunnloven har vært uendret siden 1814. Det er feil. I 1903 ble det foretatt en "forsigtig normalisering", dvs. en ortografisk ansiktsløftning og noen form-endringer. Ordvalget ble ikke berørt, ei heller syntaksen.

Bakgrunnen for denne revisjonen var bl.a. at mange grunnlovsendringer i siste del av 1800-tallet ikke samsvarte med Grunnlovens opprinnelige språk. For å få en enhetlig tekst løftet man så i 1903 språket noe nærmere samtidens.

Grunnlovsutgaven av 1903 hadde også fra samtidssynspunkt et foreldet preg. Tallbøyning av verb (entall han har - flertall de have ) ble bevart, og man innførte flertallsformer der de var fjernet ved endringer vedtatt i tiårene før 1903. (1814-versjonenes særegne tallbøyning han maa - de maae ble imidlertid strøket.) Stor forbokstav i fellesnavn, som uten videre var fjernet f.eks i Mejlænders grunnlovs-utgave fra 1898, ble beholdt, likeledes skrivemåten strax (med x), som på denne tid ikke lenger var alminnelig.

En lang rekke ord ble ortografisk modernisert, så selve skriftbildet fikk et nytt utseende. Det var minst 70 ord som fikk ny form i 1903, og de forekom minst 140 steder i teksten.

Dobbeltvokal ble fjernet ( Deel ble til Del, Beviis til Bevis ), likeså såkalt understøttende e ( begaae ble til begaa ). Man tillot ikke dobbeltkonsonant ved siden av en annen konsonant, og skrev moderne ytrede, ikke yttrede.

En rekke fremmedord fikk nytt utseende. Der k -lyd ble skrevet c , ble dette endret til k ; f.eks. ble Constitution til Konstitution og Sanction til Sanktion. På lignende måte ble Prinds til Prins, Huus-Inqvisitioner til Hus-Inkvisitioner, Secretair til Sekretær. Da ordningen med statssekretærer i 1976 ble innskrevet i Grunnloven, ble det således skrevet Statssekretær (Ý 14). Noe annet ville vært feil.
Den språklige justering i 1903 ble ikke uttrykkelig vedtatt av Stortinget, og den ble slett ikke behandlet i henhold til reglene for grunnlovsendringer. Konstitusjonskomitéen orienterte Stortinget om arbeidet, og det ble bevilget penger til å utarbeide og trykke den nye utgaven, men dette var det eneste vedtak Stortinget fattet i saken. Intet tyder på at man oppfattet det som skjedde som grunnlovsendringer, og det ble da heller ikke gjort substansielle forandringer.

Teksten fra 1903 har vært lagt til grunn for senere utgaver, og endringer er foreslått og vedtatt med utgangspunkt i den.

Som nevnt er tradisjonen at endringer og tillegg skal skrives i samme språkform som resten av Grunnloven. Slik er det ikke med andre lover; der har man ingen betenkeligheter med å føye endringer i moderne språk inn i en foreldet tekst. Dermed er f.eks. straffeloven av 1902 blitt et lappeteppe av språkformer.

Viljen til å formulere grunnlovsforslag i den tradisjonelle språkformen er upåklagelig, men det skorter ofte på evnen. Det er derfor kommet inn en hel del språkfeil i någjeldende tekst.

Noen eksempler: Grunnlovsspråket fordrer tallbøyning av verb ( han skal - de skulle; han kan - de kunne), men her går det lett i surr for moderne nordmenn, som er fullstendig fremmede for et slikt system. Derfor havner et entallssubjekt gjerne sammen med et flertallsverb, og omvendt. Jfr. f.eks. Ý 63: "Han have fyldt 60 Aar. . ."

Ifølge 1903-normen skal det stå deres, ikke sin(e) eller sitt, i henvisning til et tredjepersonssubjekt i flertall: "Embedsmænd . . . beholde deres havte Embeders Titel og Rang." Men siden man ikke skriver slik i moderne norsk, har noen nyere bestemmelser fått sin i tilsvarende konstruksjoner. Den någjeldende Grunnloven er altså ikke konsekvent: Den har deres ni ganger og sin(e) tre ganger (f.eks. Ý 60: "de Stemmeberettigede kunne afgive sine Stemmesedler").

Det er innført "hyper-arkaismer" som Paragraph (Ý 93) og October (Ý 68); ifølge 1903-normen er Paragraf og Oktober det riktige. I Ý 59 står det Stemmetalet; det skulle vært Stemmetallet. På den annen side finner man skrivemåter som er altfor moderne. Et eksempel er ervervet (Ý 3: "hun har ervervet Kronen"); den h- løse formen fikk innpass i offisiell rettskrivning først i 1938.

Forøvrig er tegnsettingen i Grunnloven meget lunefull.

Feil av den typen som vi har gitt eksempler på ovenfor, skaper ingen uklarhet om meningen; mange vil si at det dreier seg om bagateller. Men dersom man vil at Grunnloven skal være et nasjonalsymbol, er det etter vårt syn viktig å tilstrebe en enhetlig form.

Spørsmålet er så: Hvordan bør Grunnlovens språk være? Det kan tenkes flere svar:

1. Teksten bør føres tilbake til 1814-grunnloven, den i mai eller den i november, og nye bestemmelser skrives i 1814-språk. Det arbeid som konstitusjonskomitéen gjorde i 1903, må slettes.

2. Stortingets grunnlovsutgave fra 1903, der språkformen var nøye gjennomtenkt og konsekvent gjennomført, bør være orienteringspunktet. Dermed beholder man en alderdommelig og høytidelig form - men altså ikke noe 1814-språk.

3. Gjeldende bestemmelser bør beholdes som de er (eventuelt med retting av feil), men endringer og tillegg utformes i et moderne språk - altså slik man gjør med andre lover.

4. Grunnloven bør oversettes til moderne norsk.

Vi betrakter alternativ 1 som lite aktuelt. Oppgaven lar seg løse rent filologisk, men det er vanskelig å se at alternativ 1 vil styrke Grunnlovens posisjon som symbol, noe som vel måtte være hensikten.

Velger man alternativ 3, oppnås den fordel at Grunnloven vil fortelle noe om historien og om hvordan idéer har utviklet seg. Motargumentet er at teksten blir rotete og lite enhetlig. Grunnlovens stilling som nasjonalsymbol kan bli svekket.

Mye kan sies for og imot alternativ 4; her lar vi den debatten ligge. Grunnlovskonservatismen er en håndfast realitet, og en språklig ajourføring ville alene av den grunn være sterkt omstridt.
Dermed gjenstår alternativ 2. Men hvis man skal holde fast ved en alderdommelig form, må dette gjennomføres ryddig og ordentlig. Det er både unødvendig og uverdig at Grunnloven, med den rettslige og symbolske rolle den spiller, inneholder inkonsekvenser og språklige feil. Og hvis ingen ting blir gjort og humla fortsetter å suse, kommer nye endringer til å bringe enda flere feil inn i Grunnloven.

Tar man for seg de grunnlovsforslag som er blitt kunngjort ved trykken, og studerer dem språklig, blir man rystet i sitt innerste over mange av de forsøk som har vært gjort på å skrive det forslagsstillerne tror er Grunnlovs-norsk. De gjør så godt de kan, men de kan bare ikke. Navn og eksempler skal forbigås i stillhet.

Stortinget bør ta initiativ til å få ryddet opp i gjeldende tekst slik at språk og stil blir enhetlig; "hyper-arkaismer" og annet rusk må fjernes. Her er den eneste realistiske mulighet å basere seg på den norm som ble etablert av konstitusjonskomitéen i 1903.

Så må man sørge for at fremtidige forslag til endringer og tillegg blir utformet korrekt. Stortingets administrasjon bør etablere en ordning med kyndig veiledning, og det bør utarbeides en "Grunnlovs-grammatikk" til hjelp for dem som omgås med idéer om grunnlovsforslag.


Annonse  
Utgiver: Aftenposten A/S, Oslo, Norge. Telefon +47 22 86 30 00. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. © Aftenposten.