Gjenvinning bra, avfallsreduksjon best

I stortingsmeldingen om rikets miljøtilstand, der avfallspolitikken er inkludert, foreslås omtrent ingen tiltak for å hindre at avfall oppstår, til tross for at dette er den viktigste oppgaven.

Mer og mer avfall gjenvinnes. Norske bedrifter utnytter i liten grad mulighetene for bruk av avfallsråstoff for å gjøre produktets livsløp miljømessig mer effektivt. Kommunepolitikerne synes heller ikke å ha forstått at forbrenningsanlegg ikke er i tråd med den kretsløpstenkningen som nå vinner frem, også internasjonalt.

Det er få områder i miljøpolitikken som angår oss så direkte som avfallshåndtering. Hver dag er vi alle i kontakt med avfall, og vi kvitter oss med stadig mer.

Ifølge tall fra Stortingsmelding nr. 8 (1999-2000), "Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand" av 29. oktober i fjor, produserer vi nå dobbelt så mye husholdningsavfall som for 30 år siden, og hver av oss kaster årlig nesten 40 kilogram mer enn for bare tre år siden. Frem mot 2010 er det ventet at produksjonen av husholdningsavfallet vil øke med rundt 30 prosent, mens det totale avfallsberget ventes å bli omkring 20 prosent større. Hvis vi også tar med materialopphopningen i samfunnet, tegner det seg et bilde av et gigantisk fremtidig avfallsproblem.

Det fortrøstningsfulle er at vi blir stadig flinkere til å gjenvinne avfallet. Folk flest blir likevel litt forvirret om hva som egentlig er nytten av å sortere avfallet for gjenvinning. Noe av årsaken til dette er antagelig medieoppslag om kildesortert avfall på avveie, selv om eksempelvis en undersøkelse fra Det norske Veritas viser at bare fire prosent av returkartongene havner feil.

Likeledes har argumenter for å brenne avfallet hatt stor gjennomslagskraft i mediene og i en del kommuner. Andre har til overmål tatt til orde for at det ikke er så farlig å legge avfallet på fyllingen likevel. Det tar lang tid å bygge opp tillit til kildesortering, mens det går ti ganger så fort å bryte den ned.

Økningen i materialgjenvinningen holder nå tritt med økningen i avfallsproduksjonen. Men når vi kommer opp på det praktiske og økonomiske nivået for gjenvinning, vil avfallet som må deponeres eller brennes, uvegerlig måtte øke, så lenge avfallsproduksjonen har en slik galopperende vekst. Kildesortering av avfallet for gjenvinning er derfor bra, men ikke tilstrekkelig.

Det er derfor oppsiktsvekkende at Regjeringens skuff for avfallsreduserende tiltak, den øverste i kommoden, er så tom. Det mest konkrete Regjeringen vil er faktisk å nedsette et utvalg! Det er underlig at de fleste av de konkrete avfallsreduksjonsforslagene fra det offentlige utvalget for avfallsminimering (NOU 1990:28) ikke er fulgt opp. Mange muligheter har gått tapt ved at hele 90-tallet har passert uten en målrettet innsats for mindre avfallsproduksjon.

En moderne avfallshåndtering innebærer å gjøre miljøulempene minst mulig gjennom hele kretsløpet til et produkt. Produktet skal følges fra råvareuttak, gjennom produksjon, distribusjon og bruk, og til avfall. Norges forskningsråd satte nylig temaet på dagsordenen ved å arrangere en nasjonal konferanse om økoeffektivitet som et hjelpemiddel for å nå en mer bærekraftig utvikling. Som avfall skal produktene ideelt sett kunne brukes om igjen til det samme produktet. Flere bilprodusenter reklamerer med at 85 prosent av en skrotet bil brukes om igjen.

De landene og selskapene som ligger i forkant på miljøområdet, er ikke lenger ensidig opptatt av å lage produkter. De vil tilby løsninger for å dekke våre behov og sogar bidra til å øke vår livskvalitet. Det anerkjente Wuppertal-instituttet har anslått at effektiviteten i hvordan vi utnytter energi og materialer, må økes med en faktor på ti for å oppnå bærekraftig produksjon og forbruk. Det synes åpenbart at vi da ikke kan fortape oss i dagens produkter, men må tenke ut nye løsninger.

Som eksempler kan nevnes at å leie ut teppefliser, som oppgraderes ved slitasje, i stedet for å selge tepper, skaper minimalt med avfall. Likeledes har Telenor påvist at abonnering på mobilsvar forbedrer effektiviteten med en faktor på 250 i forhold til å installere telefonsvarer.

Ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) finnes det nå studietilbud innen industriell økologi som viser en ny måte å tenke på. Økologi og økonomi skal integreres, og bedriftene skal etterhvert ikke bare gjennomføre miljøtiltak som reduserer kostnadene og gir produkter med bedre miljøprofil, men også være oppmerksomme på hvilke løsninger som kundene etterspør og hvordan samfunnets ressurser kan disponeres best mulig. I industridesign øker interessen for å utvikle produkter med økt levetid og gjennomtenkt materialvalg, samtidig som det skal skape minst mulig avfall både i produksjonsfasen og som avfall etter bruk. En "avfallsgjerrig" design vil bidra til avfallsreduksjon og kanskje også til å fjerne endel irritasjon over produkter med elendig kvalitet. Kanskje designere blir den viktigste fagprofesjonen for å løse avfallsproblemene?

Mange av de avfallsreduserende tiltakene gir reduserte kostnader. Ifølge "Næringslivets rapport for avfallsreduserende tiltak i emballasjekjedene" for 1998 ble emballasjen fra geitostene 33 tonn lettere ved at den lille bunnplaten av kartong ble fjernet. En tre gram lettere makrellboks sparer 56 tonn avfall pr. år, og en 0,1 gram lettere melkekartong betyr 425 tonn mindre avfall. En materialavgift er antatt å kunne stimulere ytterligere til slike avfallsreduserende tiltak, men til tross for at Grønn skattekommisjon for tre år siden anbefalte dette utredet videre, har Regjeringen ikke kommet noe videre. Den vegrer seg fortsatt for å pålegge kommunene å differensiere avfallsgebyret slik at de som produserer mye avfall, betaler mer enn de som skaper lite. Dessverre er det få kommuner som differensierer avfallsgebyret i dag.

Hvem har ikke ergret seg over produkter som ikke lar seg reparere? I dag er det ofte ikke lønnsomt å reparere, og det er langt mellom tilbudet av reparasjonstjenester i forhold til "kjøp nytt"-tilbudene. Dersom produktene vi kjøper, hadde inkludert reparasjon og oppgradering, gjerne hjemme, vil vi kunne ha spart tid. Nå som mange av oss er rike på ting, men fattige på tid, kan slike tjenestetilbud vise seg å være attraktive.

For det avfall som tross alt oppstår, bør mulighetene for ombruk undersøkes. Vårt pante- og retursystem for øl- og mineralvannsflasker, der 98 prosent av glassflaskene ifølge Statens forurensningstilsyn returneres, er blant verdens beste, men det taper nå terreng i forhold til engangsemballasje. Dette henger sammen med stadig mer sentralisert produksjon. Selv med materialgjenvinning av engangsemballasjen skal det godt gjøres å få et like bra miljøregnskap som for ombrukssystemet for glass- og plastflasker.

Det er viktig å sette hele systemet i fokus når økoeffektiviteten skal vurderes. Det hjelper for eksempel ikke å utvikle økoeffektive engangsflasker for drikkevann når et faktisk bedre alternativ er drikkevann fra springen.
Avfall som ikke kan brukes om igjen, kan materialgjenvinnes. Selve gjenvinningssystemene kan gjøres mer effektive.

En NTNU-studie for Norsk Plastgjenvinning viser at det vil være miljø- og kostnadsgevinster å hente ved å øke returandelen. Dette gjelder også andre materialtyper. Det vi man må være forsiktig med, er å blande sammen ulike materialtyper, fordi dette kan føre til produkter basert på avfallsråstoff som ingen etterspør. Materialgjenvinning må ta utgangspunkt i at det kan skapes et marked for gjenvinningsproduktene, enten det gjelder papir, plast eller matavfall. Men ordningene må være så robuste at de tåler svingende priser på avfallsråstoff.

Prinsippet om produsentenes ansvar er nå også gjort gjeldende i Norge. Dette nye ansvaret utfordrer produsentene til å optimalisere verdiskapingskjeden helt fra råvareuttak til utnyttelse av det kasserte produktet til nytt råstoff. De industrivirksomhetene som ligger i front, står til tjeneste med å ta tilbake kasserte produkter og bruke dette avfallet som råvarer i ny produksjon. Miljø- og kostnadsbesparelser kan påvises, samtidig som produsentene yter service overfor sine kunder. Dermed kan de også kapre markedsandeler.

Problemet i Norge er at en del kommuner og produsenter av forbrenningsanlegg definerer restavfall så vidt at det planlegges å brenne avfall som heller burde vært gjenvunnet. Ifølge presseoppslag i Aftenposten er SFT, Bellona og kommunene nå enige om at flere forbrenningsanlegg er ønskelig i Norge. De peker på at utslippene til luft nå synes å være ganske ufarlige.

Det avgjørende er imidlertid ikke om selve avfallsdisponeringen gir et akseptabelt nivå på forurensningen. Hovedspørsmålet er hvordan de samlede miljøulempene gjennom produktets kretsløp kan minimaliseres. Da må vi også trekke inn miljøkonsekvensene ved bruk av jomfruelig råstoff i forhold til avfallsråstoff. Det er først da ombruk og materialgjenvinning får en mening.

Hadde det ikke vært for det, ville den beste løsningen for glassavfall kanskje vært å plassere det knuste glasset i en lokal veifylling! Argumentet om at forbrenningsanleggene nå har så lave utslipp, er en forfeilet problemstilling og en avsporing av en viktig avfallsdebatt. Ved å sette avfallsproblemene inn i en industriell økologi-ramme er mulighetene mange. De internasjonalt orienterte bedriftene er på sporet. Nå gjelder det at flere følger etter og at kommunene forstår sin rolle i miljøpolitikken.
kronikk@aftenposten.no