FINN Jobb FINN Eiendom FINN Bil FINN Båt FINN Stort og Smått FINN
  Annonse
   NYHETER    MENINGER    KULTUR    ALEX    ANNONSER    SØK    INFO www.aftenposten.no   
MENINGER
Kommentarer
  Morgenledere
  Aftenledere
  Kommentarer
  I dag
  Kronikker
Debattcentralen
TIPS EN VENN
Fra:

Til:

 
 Forside / meninger / kronikk Scandinavian Online

Oppdatert 24.11.00 kl. 21:46

Heyerdahls og Odins "narrespill"

Med Thor Heyerdahls nye Odin-prosjekt er et 800 år gammelt "narrespill" satt i scene, en gedigen skøyerstrek, regissert av Snorre Sturlason.


Med sitt prosjekt "Odin i Azov" basert på tekster av Snorre Sturlason, fremstår Thor Heyerdahl som en stor skøyer, mener professor Gro Steinsland ved Middelaldersenteret, Universitetet i Oslo.

Thor Heyerdahl har oppdaget Snorre Sturlasons skrifter fra 1200-tallet. Det dreier seg om historieverket Heimskringla, som har betydd mye for norsk historieskriving og identitet, dernest gjelder det Snorres bok om diktekunsten og norrøn mytologi, den såkalte Snorre-Edda. Mye av dette stoffet er vel kjent av leg og lærd.

Den rastløst søkende Heyerdahl er blitt fascinert av Snorres fortelling om opphavet til de gamle norrøne gudene. I innledningen til sine verker forteller Snorre at æsene, gudene, innvandret til Norden fra sitt hjemland Asia. Den lydlige likheten mellom de to navnene er ett av Snorres mange tricks, han får det til å se ut som der er en språkhistorisk, etymologisk, sammenheng mellom æser og Asia. Når denne forbindelsen er presentert, går Snorre et steg videre. Han vil forklare hvordan de ellers kloke nordboene kunne finne på å dyrke æsene som guder. På den ene side unnskylder Snorre vantroen med at æse-dyrkelsen foregikk i en tid før den kristne åpenbaringen hadde nådd de nordiske folkene. De tok riktignok i bruk det vettet de hadde fått av skaperen og tydet naturens mange undre, men de kom ikke ut av avgudsdyrkelsen. Snorre legger så til enda en forklaringsmodell, velkjent i samtidens lærde miljøer, nemlig den som går ut på å forklare religionene som uvitende menneskers trang til å dyrke konger og stormenn som om de var guder. Dette er middelalderens såkalte evhemeristiske religionsforklaring, eller bortforklaring, teorien har fått navn etter opphavsmannen, grekeren Evhemeros, som levde på 300-tallet. Denne religionsforklaringen var altså i bruk fra antikken og langt inn i middelalderen. Snorres kristne samtid trengte en forklaring på oppkomsten av hedenske guder.

Endelig legger Snorre på en vandrefortelling i ordets rette betydning. Etter at Odin og hans sønner hadde levd som mektige konger i øst, vandret de nordover og slo seg ned som konger over hver sine nordiske områder.

Alt dette er morsomme og tidstypiske fortellinger fra 1200-tallet. I kjent stil henter Snorre fortellingsmodeller og teorier fra sin samtids lærde tradisjoner. Jordanes' historie om goterne fra 500-tallet var et slikt verk som ble tradert og som inneholdt mye stoff om germanske folkegrupper og deres historie. Mange av dem regnet avstamning tilbake til Odin. Med sin versjon av forhistorien mente Snorre å gi nordboene en fortid som var på høyde med den de øvrige folkeslagene i Europa smykket seg med.
Det er ikke underlig at Heyerdahl er blitt begeistret for dette stoffet, det er bare synd han ikke er nysgjerrig nok til å stifte nærmere bekjentskap med materien. Det finnes så mye god og spennende litteratur på markedet, både om Snorres verk, om middelalderens idéunivers og om norrøn religion, for den del.

Men Heyerdahl er utålmodig, han vil ut og reise, ikke minst vil han med sitt siste prosjekt "Odin i Azov" invitere til en lek. Og vi skjønner ham så godt, det er morsomt å reise, den som reiser finner alltid noe, dessuten er det et ideal å holde seg leken og eventyrlysten. Vi har alle stor sans for Askeladden som legger i vei og hjelpes gjennom alle farer av sin godtroende vennlighet. Vår eventyrhelt nummer én er han som tar vare på funn av tilfeldige skosåler og ting og tang, som blir til nytte når han munnrapt skal målbinde sitt publikum.

Ingen har eiendomsrett til historien, den tilhører ikke ekspertene, det er fritt frem å skrive historie på sin egen måte. For 800 år siden valgte Snorre sine forklaringsmodeller når han skulle presentere den fjerneste fortiden av de nordiske folkenes historie. I år 2000 har de aller fleste valgt andre forklaringsmodeller. Heyerdahl velger Snorres. Det er alltid interessant å se med nye øyne på gamle tekster. Men det er underlig at en fagbokforfatter ikke har behov for å gå dypere i stoffet. Hvorfor skrev Snorre som han gjorde, hvordan var hans tankeverden formet? Selv om han ikke har intensjoner om å være altfor seriøs, er det for tynt å presentere en fundamentalistisk, bokstavtro lesing av Snorre i år 2000.

Nå skal det villig medgis at det i mange sammenhenger er et drass å gå veien om fagfolk, det blir fort mer omstendelig enn man hadde tenkt. Når Heyerdahl velger Askeladdens rolle, kan ingen frata ham den retten. Dessuten har han jo sagt fra i tilknytning til sitt Odin-prosjekt at han ikke er ekspert på området, han vil bare underholde og more seg selv og oss andre.

Men dette med humor er ikke alltid så enkelt. Dersom der finnes noen i Heyerdahls reisefølge mot Odin-land i øst som ikke har tatt inn over seg humoren i prosjektet, så bærer det lett galt av sted. Folk som er seriøst interessert, har vel krav på å få vite i klartekst at "Odin fra Azov" er et skikkelig narrespill fra ende til annen?

1. Æser og Asia har språklig sett intet med hverandre å gjøre. Den norrøne betegnelsen for gud, ass, flertall æsir, er avledet av en annen ordstamme enn navnet på verdensdelen Asia. Æsir hører sammen med en språkrot ansu, som for eksempel finnes i navnet Ansgar. Ordstammen betyr kanskje "vind" eller "ånde". Asia kan derimot føres tilbake til en rot asw, det gamle navnet på Lilleasia. Når Snorre på 1200-tallet lekte seg med den lydlige forbindelsen mellom æser og Asia, er det å ligne med svensker som på 1800-tallet mente å bevise at deres egen folkegruppe hadde gjort seg sterkt kulturelt bemerket i Grekenland i antikken. Alle måtte se at navnet Peloponnes kom av "Pelle oppå neset". Heyerdahl frister oss med den like forførende og uholdbare forklaringen på bynavnet Azov ved Svartehavet som Ashov, "æsenes hov".

2. Guden Odin kan ikke navnemessig knyttes til et såkalt Odin- eller Udin-folk tilbake til år 0. Dersom Odin var en gud for germanske folkegrupper så langt tilbake i tid, het han ikke Odin, men var en eller annen form av Wodan eller Wotan. Odin, som vi kjenner fra vikingtiden, er en kortform som oppsto i Norden en gang etter 600-tallet, resultat av det som kalles for synkopetiden, da språket ble økonomisert. Snorre nevner dette i Snorre-Edda - at Odin før i tiden bar navnet Voden.
Alt i alt må man være litt av en skøyer for å få folk med seg på leting etter spor av en konge ved navn Odin som har levd i en by i Asia to tusen år tilbake i tiden. For hva er det Heyerdahl vil lete etter? Hva slags skosåle skal man finne som kan vise avtrykk av Odins fotspor? I vår tid trenger vi ikke bortforklare andre kulturers gudstro. Vi godtar at andre tider og andre kulturer har sine idéer om det guddommelige og var i stand til å forestille seg en høyere dimensjon enn den konkret fysiske, i form av guddommer.

En som virkelig ville moret seg over Heyerdahls iscenesettelse, er Snorre selv. 800 år etter hans død iscenesettes hans eget narrespill som han har presentert i Gylfaginning i Snorre-Edda. Etter at han har tilkjennegitt vidløftige teorier om de nordiske folkenes opphav i en æseslekt fra en fremmed verdensdel, går han over til et langt mer vidløftig prosjekt: å presentere mytene om hedenske guder og makter for et kristent publikum. Gylfaginning betyr "Gylfes narrespill" eller "Gylfes synkverving". Som god kristen trengte Snorre en smidig ramme om de hedenske gudefortellingene. Ingen måtte forledes til å tro at Odin, Tor eller Frøya hadde vært ordentlige guder. For Snorre var hedendommen opplagt falsk lære, men samtidig en viktig komponent i de nordiske folkenes kulturhistorie.

Hvordan løste Snorre oppgaven? Han regisserte et mesterlig narrespill. I lag på lag av kinesiske esker opptrer Gylfe, en godtroende høvding som har hørt om de gjeve æsene og drar ut på en lang reise for å finne Åsgård. Han reiser i forkledning under navnet Ganglere. Til sist kommer han til en borg i en by. Æsene vet at han kommer, derfor har de forvandlet seg. I skikkelse av Høy, Jevnhøy og Tredje svarer de på Gylfes mange spørsmål i form av mytiske fortellinger. Hvordan lar Snorre historien om Gylfe ende? Luftslottet sprekker, æsene går opp i røk og damp, og Gylfe står storøyd tilbake på vollen, borte er hele Åsgård. Det geniale med Snorres narrespill er at man ikke blir helt klok på utfallet av historien. Hvem har narret hvem? Hva var sant og hva var skøyerstreker? Fortellingen gjør enda et rundkast da det blir klart at den forkledde Gylfe under dekknavnet Ganglere må være Odin selv. Ganglere betyr "den som er trett etter reisen", ett av Odins mange navn. Odin er den store maskespilleren i norrøn mytologi. Snorre lar Odin spille med både som iscenesetter, skuespiller og trollmann. Selv får han ryggen fri.

Med sitt "Odin i Azov"-prosjekt fremstår Heyerdahl som en stor skøyer, han går rakt inn i Gylfes rolle og legger friskt reiseruten mot Åsgård. Som Snorre tar han selv alle forbehold. Han sier åpent at han ikke er fagmann på feltet, han setter bare sammen likt og ulikt av det andre har prestert, han vil underholde, kort sagt leke litt.

Da sier det seg at den som lar seg lure, har seg selv å takke.


Annonse  
Utgiver: Aftenposten A/S, Oslo, Norge. Telefon +47 22 86 30 00. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. © Aftenposten.