FINN Jobb FINN Eiendom FINN Bil FINN Båt FINN Stort og Smått FINN
  Annonse
   NYHETER    MENINGER    KULTUR    ALEX    ANNONSER    SØK    INFO www.aftenposten.no   
MENINGER
Kommentarer
  Morgenledere
  Aftenledere
  Kommentarer
  I dag
  Kronikker
Debattcentralen
TIPS EN VENN
Fra:

Til:

 
 Forside / meninger / kronikk Scandinavian Online

Oppdatert 03.12.00 kl. 18:58

Med Snorre i asenes verden

I en kronikk i Aftenposten av 25.11.2000 plukker professor Gro Steinsland Odin og asene fra hverandre i sine enkelte bokstaver, og det blir ingen ting igjen av Snorre heller. Hun slår ham ut som en baby sammen med vaskevannet, denne store mannen som har gitt oss hele grunnlaget for vår norgeshistorie.


- Av en professor i religionshistorie burde leserne kunne vente seg en hederlig og riktig fremstilling av Snorres omtale av religionsskaperen Odin, mener Thor Heyerdahl i dette tilsvar til kronikken lørdag 25. november. Professor Gro Steinsland ved Middelaldersenteret, Universitetet i Oslo, reiste tvil om grunnlaget for Heyerdahls prosjekt "Odin i Azov".

Jeg føler meg beæret av forsøket på å bli slått ut sammen med Nordens største historiker, som for 800 år siden ga oss så mye å studere og forske videre i. Jeg får svare på begges vegne.

Det er to måter å lese Snorres "Kongesagaer" på, og jeg har forsøkt begge. På skolen leste jeg dem slik kronikkforfatteren har gjort, og slik skolelæreren lærte oss det. Vi godtok alt fra Halvdan Svartes tid og opp, fordi han var far til Harald Hårfagre som samlet Norge til ett rike. Men alt som hadde hendt før, det var bare eventyr i klasse med Asbjørnsen og Moe. "Narrestreker", for å bruke kronikkforfatterens ord.

Så leste jeg Snorres "Kongesagaer" om igjen etter at jeg var blitt voksen og kjent med arkeologer og historikere ved vitenskapsakademier og museer i Aserbajdsjan, Georgia og den russiske Don-regionen, dvs. hele Kaukasus-området mellom Svartehavet og Det kaspiske hav, der Snorre plasserte asenes land. Da ble jeg rystet over hvor lite jeg selv og vi andre i Norden visste om det som var velkjent om aser og vaner i denne delen av verden.

Snorre plasserte som kjent ikke Odin sammen med Tor som kjørte med bukkene oppe mellom skyene, men som en vanlig høvding over et folk han kalte aser, som hadde et stort hedensk hov i byen Asgard eller Åsgård, og som lå på østre bredd av elven Don, den gang kalt Tana, der dens delta munner ut i Svartehavet.

Asenes rike var nøyaktig geografisk plassert, øst for Svartehavet og øst for grenseelven Tana, som skilte Asia fra Europa, sør for fjellkjeden og nedover mot tyrkernes rike. Med vekslende seier og nederlag lå asene i krig med nabofolket vanene inntil de sluttet fred ved mannebytte. Men da ble Odin skremt av romerhæren som på den tiden erobret nabolandene, og han besluttet å rømme til Europas nordligste land med sitt følge av aser og vaner. Han var en dyktig sjaman som med sitt følge av hovgoder ofret til gudene og bløffet svenskekongen Gylfe til å tro han kom fra gudenes land, men så døde han selv og ble kremert i Sverige.

Det var Snorre som kom kronikkforfatteren i forkjøpet med å bruke ordet "narrestrek", nemlig om hvordan Odin først lurte danskene på øya Fyn, og siden svenskene til å gi ham og hans følge "plogland" fordi de utga seg for å komme fra gudenes land.

Et festlig eventyr for dem som nøyer seg med å lese Snorre. Et godt tips for dem som undrer seg over hvordan Snorre kunne sitte på Island på 1200-tallet og være så bevandret i Kaukasus-områdets geografi. Elven Tanas "rette navn" var Tanais, skrev Snorre. Hadde han hatt tilgang til en kopi av Ptolemaios kart fra det første århundre der Don var avmerket med sitt greske navn Tanais? Den greske byen Tanais ble først helt nylig oppdaget av russiske arkeologer på motsatt side av elvebredden for det sted hvor Asov ligger. Og Asov representerte endepunktet på Silkeveien, der varer fra Det fjerne østen ble omlastet til skip som skulle videre over Svartehavet til Middelhavslandene eller opp de russiske elvene til Nord-Europa.

Hvordan visste Snorre at det var to folk i dette Kaukasus-området som fremdeles på hans tid var kjent som aser og vaner, når våre egne autoriteter i dag ikke vet det? Det må man til spesialister i andre deler av verden for å få vite.

De fremste ekspertene når det gjelder nøyaktig det området ved Dons delta som Snorre spesifiserer, finner man som rimelig er nettopp ved det russiske Statsuniversitetet i Rostov ved Don og ved det arkeologiske museet i Asov der Snorre plasserte asenes hov. De var fullt klar over at det fantes slående kulturparalleller mellom deres egne arkeologiske funn og nordisk arkeologi. De slo fast at asene var en underordnet fastboende gren av Alan-folket alias sarmatene, som var et krigersk og nomadisk rytterfolk som var kommet som innvandrere fra øst over Volga og hadde slått seg ned i Asov og området rundt Dons delta. Arkeologiske funn av asene var konsentrert nettopp omkring Asov og dette området.

Det er i samråd med det russiske kulturministerium og i samarbeid med arkeologer fra Norge og Rostovs Statsuniversitet at jeg når klimaforholdene til våren tillater det, starter et arkeologisk prosjekt nettopp i Asov.

Ettersom kronikkforfatteren morer seg ved tanken på et arkeologisk prosjekt i Asov, og har mer tro på eksisterende litteratur, anbefaler jeg henne å lese et par verker som uavhengig av Snorre plasserer asene på samme sted som han. Den ene er den største og mest kjente engelske filosof på Snorres tid, Roger Bacon, som levde i perioden 1214-1292. I sitt hovedverk Opus Majus skildrer han Kaukasus-området, og skriver: "I øst ligger fjellområdet til Alani- og Aas-folkene. De er kristne, og de godtar all kristendom, romersk så vel som gresk, så de er ikke sekteriske."

Roger Bacon var professor ved Oxford Universitet og utdannet både ved dette universitet og ved universitetet i Paris, så han var neppe påvirket av Snorre.

I en annen bok, av Juan de Plano Cartini (født 1182) og Guillame de Rubrique (født 1215), omtales den samme grenen av Alani-folket igjen som Aas, og som greskortodokse i en verden av muslimer, slik som Odin-folket i Kaukasus i dag.

En enda tidligere kilde er den korte russiske krøniken "Povest Vremennykh Let" fra år 965 e.Kr. Her nevnes asene som folkegruppen Yas i historien om fyrsten Svyatoslavs felttog mot slaviske stammer i sørøst.

Kronikkforfatteren legger frem en teori om at "Æsir hører sammen med en språkrot ansu som for eksempel finnes i navnet Ansgar. Ordstammen betyr kanskje "vind" eller "ånde". Dermed blåser hun asene bort som ånder med vinden, fordi hun ikke vet at aser og vaner faktisk var navnet på to folkestammer som i middelalderen levde side om side i området øst for Svartehavet, der Snorre og middelalderens forfattere plasserte dem.
Kanskje mener kronikkforfatteren at jeg sammen med min medforfatter Per Lillieström i vår analyse av Snorres "Kongesagaer" burde ha referert til en bok hun skrev for noen år siden sammen med en medforfatter, om "Menneske og makter i vikingenes verden". Snorre ble behandlet like overfladisk og uverdig i boken den gang som i kronikken nå, og Snorres jordnære "Kongesagaer" blir blandet sammen i en suppe med Snorres "Edda", om gudelære og myter. Av en professor i religionshistorie burde leserne kunne vente seg en hederlig og riktig fremstilling av Snorres omtale av religionsskaperen Odin.

Vi blir fortalt at Snorre mente at de nordiske gudene innvandret fra Troja i Lille-Asia. Dette kan enhver kontrollere er uriktig og setter hele saken på hodet. I "Kongesagaene" gir Snorre en helt nøyaktig geografisk posisjon for hvor Odin og alle hans hovgoder av aser og vaner kom fra. Alle kom fra asenes og vanenes land, som ikke lå i Lille-Asia, men østover fra Svartehavet og nord for tyrkernes rike.

Det er i sitt verk "Edda", om Nordens gudelære, at Snorre kommer inn på guden Tor, som overhodet ikke nevnes i "Kongesagaene". Og i dette verket tar Snorre alle forbehold for de historier han gjengir:

"Men kristne mennesker skal ikke tro på hedenske guder eller at disse beretninger er sanne, annet enn som det fremgår i bokens første del der det berettes hvordan menneskene forvirredes fra den rette tro, og deretter om tyrkerne, hvordan mennene fra Asia som kaltes for aser, forfalsket beretningene om hendelsene i Troja for at landets folk skulle tro at de var guder."

Snorre fortjener heder og respekt, mest av alt av religionshistorikere som lever i et land som ville hatt en fortid tapt i mørke hvis det ikke hadde vært for islendingen Snorre Sturlason og de kildene han samlet, takket være islendingenes kontakt med Irland og det europeiske kontinent i hans samtid.


Annonse  
Utgiver: Aftenposten A/S, Oslo, Norge. Telefon +47 22 86 30 00. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. © Aftenposten.