FINN Jobb FINN Eiendom FINN Bil FINN Båt FINN Stort og Smått FINN
  Annonse
   NYHETER    MENINGER    KULTUR    ALEX    ANNONSER    SØK    INFO www.aftenposten.no   
MENINGER
Kommentarer
  Morgenledere
  Aftenledere
  Kommentarer
  I dag
  Kronikker
Debattcentralen
TIPS EN VENN
Fra:

Til:

 
 Forside / meninger / kronikk Scandinavian Online

Oppdatert 15.12.00 kl. 22:46

Snorres og Heyerdahls tidløse fantasier

Jo lenger vi går tilbake i fortiden, jo mindre vet vi, og jo mer kan fantasien leke med de få informasjoner vi har. Det er det Thor Heyerdahl og Per Lillieström gjør i boken "Ingen grenser", og det er det Heyerdahl gjør i sin kronikk 4. desember i et tilsvar til professor Gro Steinsland.


Norske forskere har så langt i liten grad kommentert det siste prosjektet til Thor Heyerdahl. I dagens kronikk støtter representanter for tre universiteter professor Gro Steinslands kritikk av prosjektet - (f.v.) Even Hovdhaugen, professor i almen språkvitenskap ved Universitetet i Oslo, Else Mundal , professor i norrøn filologi ved Universitetet i Bergen, og Anne Stalsberg, førsteamanuensis i arkeologi ved NTNU.

Forfattere har til alle tider brukt historien på denne måten, og som Gro Steinsland påpeker i sin kronikk i Aftenposten 25. november, er det deres full rett å gjøre det. Historien eies ikke av noen, og det står oss alle fritt å fabulere og undres over fortiden. Men skal det bli god diktning, bør man ikke overse de små, men viktige trivielle fakta som setter noen grenser for fantasien, spesielt når man vil leke historiker, i alle fall om ens synspunkter skal bli tatt litt alvorlig og pretendere å hvile på et faglig forskningsmessig grunnlag.

Først og fremst må man unngå å sammenblande hendelser og fakta - ikke minst språklige fakta - fra helt ulike tidsepoker.

Heyerdahl hevder at Odin utvandret fra Kaukasus-området i det første århundre etter Kristi fødsel. Samtidig trekker han en sammenligning mellom navnet Odin og det kaukasiske folket udi. Men for 2000 år siden het ikke Odin Odin. Han het Wodan eller Wotan, som utviklet seg til Odin i nordisk. Så den gang Odin skulle ha forlatt Kaukasus, hadde han et navn som minnet svært lite om navnet på udi-folket.

Heller ikke var asene, eller æsene, aser på den tiden. De het ans- (endelsen kjenner vi ikke helt sikkert), en form som er kjent både fra runeinnskrifter og gotisk språk. At det norrøne ordet ass (pl. æsir) er utviklet av denne eldre formen, er altså sikker, dokumentert kunnskap, ingen løs teori blant andre teorier, som Heyerdahl ønsker å tro. Derfor faller hele Heyerdahls etymologiske bevisgrunnlag, som også er grunnlaget for hans teori, sammen som det berømte korthuset.

Steinsland påpeker i sin kronikk disse fakta, som Heyerdahl totalt overser.

Heyerdahl anklager Steinsland for at hun ikke "vet at aser og vaner faktisk var navnet på to folkestammer som i middelalderen levde side om side i området øst for Svartehavet". Nei, hvordan kunne hun vite noe som ikke er tilfelle.

Det er riktig at på den tiden levde i Nord-Kaukasus et folk som het as(s), og som er forfedrene til dagens osseter. Videre er det riktig - og vel kjent, jf. Store norske leksikon bind 1 under alaner - at dette iranske folkeslaget var nær beslektet med alanerne, som spilte en aktiv rolle i folkevandringstiden og trengte langt inn i Europa på sine hærtog. Men vanene er skapt av Heyerdahl fordi han igjen har glemt elementær kronologi.

Van er navnet på en innsjø i Øst-Tyrkia. Det eldste folket som vi vet bodde der, var urarterne som kalte sitt rike Bianili. Slektskapet til språket er usikkert.

Senere ble dette armensk og så iransk og tyrkisk område. Hverken i oldtiden eller i middelalderen var det noen som snakket om noe kongedømme Van eller noe folkeslag som het vaner der. Denne betegnelsen oppsto først i det 19. årh. Da diktet man på grunnlag av stedsnavnet Van opp et folk vaner og et van-rike for de arkeologiske minnesmerker man fant, før man hadde lært å lese kileskriften og fortolke de gamle innskriftene fra området.

Første gang ordet Vannic er funnet i engelsk, er i 1882! Så på Odins tid fantes ikke vanene, og heller ikke på Snorres tid! Men på engelsk lever ordet Vannic ennå som en foreldet betegnelse for urarteisk, jf. Encyclopedia Britannica, som Heyerdahl har støttet seg på. Og så kronologien enda en gang: Det urarteiske rike gikk i oppløsning i det 6. århundre før Kristi fødsel!

Heyerdahl viser til at Roger Bacon og Plano Carpini allerede i middelalderen kjente til alaner og aser. Dette var almen kunnskap for mange i middelalderen, muligens også for Snorre. For allerede i antikken kjente man til alanerne og visste hvor de bodde. Kombinert med sin kjennskap til navnet Asia laget så Snorre en historie så god at selv kritiske lesere snart 800 år senere utrolig nok tar den for god fisk.

Det var også vanlig blant kristne forfattere i middelalderen å fremstille de hedenske gudene som mennesker som hadde gitt seg selv navn av guder. Denne forklaringsmodellen gjorde det mindre problematisk for en kristen forfatter som Snorre å skrive om den hedenske tiden, og var for så vidt lett å adoptere i Norden, som på forhånd hadde forestillingen om kongens mytiske opphav. Snorre sluttet seg også til en "mote" innenfor den europeiske historieskrivingen som gikk ut på å føre de herskende dynastiene tilbake til helter som hadde unnsluppet etter ødeleggelsen av Troja.

Disse idéene var for så vidt kjente i Norden lenge før Snorre, også Are Frode fører den norske kongeslekten - og sin egen - tilbake til Yngve Tyrkerkonge. Det er vanskelig å vite ihvilken grad Snorre selv trodde på de slektsrekkene han konstruerte med en så genial kombinasjon av de ulike rådende teorier at han på én gang kunne plassere seg innenfor den lærde europeiske historieskrivning, kunne tilfredsstille kirken, og sitt eget behov for å bruke de hedenske mytene.

I prologen til Heimskringla går det klart og tydelig frem at Snorre selv har et avslappet forhold til sannheten i det han forteller om de eldste tider. "Dette har folk hatt til underholdning, men selv om vi ikke kjenner sannheten i det, så kjenner vi eksempel på at gamle kloke menn har holdt slikt for sant", sier Snorre.

Heyerdahl tar alt bokstavelig, og kjenner seg sogar kallet til å forsvare Snorre mot respektløse forskere, som Gro Steinsland og andre, som tillater seg å ha en kritisk holdning til Snorre. Men Snorre har krav på å bli tolket og forstått i lys av sin tid. Dette krever betydelig innsikt i middelalderens kultur og skrivemåte. Den blinde tillit er og blir blind. Trolig ville Snorre ha ledd hjertelig dersom han hadde visst at hans geografiske beskrivelse i Ynglinga saga snart 800 år etter at verket ble skrevet, skulle fungere som et sjørøverkart med graveanvisning.

Heyerdahl begir seg inn i et svært vanskelig arkeologisk område når han vil påvise spor etter folkevandring i materielle funn som bare i de sjeldneste tilfeller er forsynt med tekst. Skal arkeologen oppdage et nytt etnisk innslag et sted, må han helst finne nye oldsaksformer eller gravformer uten forutsetninger i lokal tradisjon, og han må påvise at de har sine forutsetninger, er eldre og gjerne flere et annet sted.

Et eksempel er skandinaviske båtgraver fra vikingetiden i Russland, de bryter med slavisk og finsk gravskikk, men er velkjente langs norskekysten og i Uppland. Fremmede enkeltgjenstander derimot betyr helst handelskontakt.
Almene likheter i kulturbildet i to områder er ingen god indikasjon på folkevandring, de kan like gjerne bety beslektede kulturer eller sterk kulturpåvirkning. Særlig viktig er det å huske på dette når det gjelder enkle redskaper i kulturer med omtrent samme råmateriale, samme kulturnivå og levevei. En kniv må ha egg og skaft i en tjenlig form, og da har fri forming sine grenser. Det er svært stor forskjell på å påvise ytre likheter og å bevise indre sammenheng mellom like gjenstander.

Dersom Heyerdahl mener at Odin og hans folk vandret inn til Mälardals-området i det første århundret etter Kristi fødsel, så burde han begynne å lete i dette området etter fremmede kulturtrekk som måtte komme fra det østlige pontiske området eller Transkaukasia.

Heyerdahl hevder i Aftenposten 21. september at Odin innførte loven om likbrenning. Men branngravskikken i Skandinavia hadde vært rådende skikk fra yngre bronsealder, så her har vi ikke et slikt trekk. En kjedelig faktor er det også at det ikke er kjent sikre arkeologiske funn som indikerer forbindelser mellom Skandinavia og de pontiske og transkaukasiske områdene i den aktuelle perioden. Selvsagt kan man begynne å lete i det man mener er et opphavsområde, men det er en mer usikker og komplisert fremgangsmåte.

Nå er Azov selvsagt et mer eksotisk sted å grave enn Mälardals-området, det store problemet er bare at Heyerdahl har kommet til Azov via en rekke misforståelser. Men det kan sikkert være et like godt sted å grave som noe annet.

Vi har små forventninger til at disse innvendingene vil gjøre noe som helst inntrykk på Heyerdahl. Alle faglige innvendinger han ikke liker, blir tydeligvis viftet bort som professoral arroganse. Når vi likevel finner det nødvendig å ta bladet fra munnen, er det fordi ingen, heller ikke myndighetene, skal være i tvil om hva fagfolk mener om et prosjekt som bygger på språklige misforståelser og en fundamentalistisk lesning av Snorre.


Annonse  
Utgiver: Aftenposten A/S, Oslo, Norge. Telefon +47 22 86 30 00. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. © Aftenposten.