Den hellige kongen - og hans kvinne

I debatten rundt den kongelige forlovelsen hevder mange at kronprinsens valg av en kvinne av folket svekker monarkiets stilling. I historisk perspektiv ser det annerledes ut. Da rikssamling og kongemakt tok form i vikingtiden, var idealet at kongen hentet sin brud fra en krets langt fra sin egen.

Idéene og skikkene rundt kongemakten, hele det komplekset som gjerne kalles kongeideologien, har vært uhyre viktige elementer i nær sagt alle kulturer. Helt frem til nyere tid har makten vært religiøst begrunnet på den måten at myter og riter har befestet herskerens posisjon. På den ene eller andre måten har kongen vært oppfattet som hellig. En slik institusjon omtales som det sakrale kongedømmet.

Det sier seg selv at når makten og religionen inngår en symbiose på høyeste plan, står man overfor en uhyre sterk institusjon. Herskeren fremstår som hevet over alle andre mennesker, han er mellomleddet mellom guddommen og folket.

Kongen ble derfor oppfattet som gudens sønn, slik var det for eksempel i den gamle babylonske kulturen, eller han var selv en guddom, slik som den egyptiske farao var en gud i egen person. Som styringsideologi var et sakralt kongedømme et hendig redskap til å skape enhet, med den hellige kongen som fellesskapets symbol ble det opprettet en autoritativ nomos, en orden, i samfunnet.

Det sakrale kongedømmet hører sammen med gudstroen. Der kongen blir oppfattet som en gud, der er gjerne gud selv tegnet i bildet av en konge. Gud blir den himmelske kongen som styrer verden fra sin trone i det høye. Hans forlengede arm på jorden er den regjerende kongen. Den sakrale kongeideologien er f.eks. et grunnleggende element i kristendommens gudsbilde. Messias er "den salvede", en gammel fororientalsk kongetittel. Når gud er én og mann, som i jødedom og kristendom, kan det oppstå en rettlinjet forbindelse mellom gudsbildet og det eneveldige monarkiet.

I kristen middelalder utfoldes den sakrale kongeideologien til veldige dimensjoner. Fra Augustin stammer begrepet rex iustus, den rettferdige kongen, som blir et stikkord for den europeiske, kristne kongeideologien. Den rett innsatte kongen, salvet og kronet til sin gjerning, styrer ved Guds nåde, på vegne av Gud, han omtales som Guds bilde på jorden.

Denne kongen har all makt over sine undersåtter, han er til og med hevet over landets lover på den måten at han ved egen vilje kan ta og gi liv.

Denne europeiske kongeideologien kom til Norden med kristendommen i siste del av vikingtiden. I middelalderens litteratur finner vi nedslag av de europeiske, kristne idéene rundt kongemakten. I det store verket Kongespeilet fra midten av 1200-tallet, altså Håkon Håkonsons regjeringstid, er denne herskermaktens ideologi fullt utbygget også her nord. Det opphøyde ved kongen krevde opphøyde ektefeller, giftermålene mellom de europeiske kongehusene ble et vesentlig element i opprettholdelsen av det hellige monarkiet.

Mange spør seg om vi i dag står ved endepunktet av en utvikling som gradvis har avsakralisert kongemakten slik at den på flere måter er "utgått på dato". I den aktuelle debatten er det kronprinsens valg av kommende dronning og hennes bakgrunn som en ganske ordinær kvinne av folket, som for mange blir tegnet på et uthult monarki.

Med kvinnen som brennpunkt i diskusjonen er det fristende å trekke inn et genuint norrønt historisk materiale som viser at nordboene har skilt seg ut med særegne idéer og praksis rundt kongemakten. Vi må tilbake til vikingetiden da det foregikk en maktkamp i landet mellom to mektige ætter: ynglingeætten, som de senere norske kongene regnet sin avstamning fra, og ladejarlsætten med sete i Trøndelag. Som alltid var det viktig å legitimere slektens krav på makt, og også her til lands gjorde man det ved hjelp av myter.

Begge de mektige herskerættene lot sine skalder dikte om slektens opphav i gudeverdenen. Den første i rekken av konger og jarler var begge sønner av en gud, ynglingeætten nedstammet fra Frøy, ladejarlsætten fra Odin. I så måte legitimerte de norske herskerslektene sine maktkrav på linje med andre kulturers herskerhus. Men helt spesielt er det at den norrøne kulturen trakk en kvinneskikkelse inn i herskerideologien, en ganske spesiell kvinne som representerte motpolen til guden. Hun var en jotunkvinne, en feminin makt fra en annen verden enn gudens.

I jotnenes rike lå kunnskaper og kompetanse som gudene manglet. I mytens billedspråk er Åsgård og Jotunheimen symboler for ulike krefter i tilværelsen, de er kosmiske motpoler, og det er typisk for norrøn tankegang at det er i skjæringspunktet mellom disse motpolene at all ting blir til. Det er i det kosmiske krysningspunktet mellom gudenes vilje og jotnenes kreative potensialer at verden, livet og artene skapes. Derfor er kvinneskikkelsen så viktig, derfor er det et hovedpoeng at hun er forskjellig fra gudekongen.

Myten om "det hellige bryllup" mellom guden og jotunkvinnen må leses i lys av den norrøne kosmologien, verdensbildet. Verdensordenen var en sårbar balanse som ustanselig måtte erobres på nytt. I dette livsviktige arbeidet krevdes allianser på tvers. Igjen og igjen måtte det skapes helhet, et middel til dette var ekteskapsinngåelse på tvers. Men det dreier seg ikke bare om øvelser i smart statsmannskunst, der er en eros i mytologien rundt kongen som viser at kjærlighetsforholdet mellom mannen og kvinnen var en betingelse for positiv utvikling.

"Det hellige bryllupet" er ikke bare idyll, det er også en farlig sak. Alle gudene skjelver av uro når den forelskede Frøy lar sendebudet dra til jotnenes verden for å fri til den vakre, lyse Gerd. Hennes familie er like skeptisk, brødrene ruster seg til kamp. Men Gerd viser seg som en suverent fri og selvstendig kvinne, uten interesse for de dyre gavene som det fristes med fra gudeverdenen. Hennes første svar er at hun ikke trenger Frøy, hun har nok av alt der hun er. De to får hverandre til slutt, det avtales et endelig møte i Barre lund, "bartre-lunden", nærmest et slags Skog-heim, Skaugum.

Ut av denne forunderlige myten om et hellig bryllup i den mytologiske verden, fødes så den første i rekken av ynglingekonger. Samme mytemodell bruker jarleætten, der er det guden Odin og jotunkvinnen Skade som opptrer som mytiske aner for herskerætten.
Mytens funksjon er å være forbilde og forklaring for livet på jorden. Det betyr at det hellige bryllupet skulle etterlignes i det jordiske på den måten at kongsemnet skulle finne sitt gifte i en annen krets en sin egen, gjerne så langt borte fra den som mulig, eller sosialt sett fra et lag av det vanlige folket.

I sagaene om de eldste kongene kan vi gjenfinne dette mytiske mønsteret som en renning i fortellingsveven. Et eksempel er fortellingen om Harald Hårfagre som gripes av den store erotiske pasjon da han står overfor samekvinnen Snøfrid. De giftes, og kongen elsket denne kvinnen så høyt at han holdt på må miste forstanden da Snøfrid døde. Fortellingens politiske implikasjoner handler om samefolkets integrering med norrøne folk, og det er påfallende at det er ættelinjen fra samekvinnen Snøfrid som på et senere stadium fører den norske kongeslekten videre, fra og med Harald Hardråde.

Harald Hårfagre hadde ellers ingen problemer med å skaffe seg kvinner, men igjen er myten om alliansen på tvers av sosiale skillelinjer virksom i historien om denne kongen. På sine gamle dager skaffer Harald seg en frille av folket, den vakre Tora fra Moster. Med henne som kongsmor fødes Håkon, som senere får tilnavnet "den gode", en av de store sagakongene.

Igjen og igjen ser vi at sagaskrivningen lar den sønnen som er resultat av kongens allianser med kvinner fra andre skikt og lag enn hans egen, fremstå som et særskilt godt utrustet kongsemne. Budskapet fra vikingtiden er kort og godt at sønn av en konge og en "annerledes-kvinne" er et ypperlig, kanskje det beste, lederemnet for folket.

Man kan spekulere over dette påfallende idémønsteret som går igjen i kilder til vår eldste historie. Selvsagt sier det noe om en kultur som er seg bevisst på hvor viktig det er å inkorporere ulike samfunnselementer og inngå allianser. Men det må vel også ligge en erfaring til grunn som sier at nye krefter genereres i møtepunktet mellom ulike skikt, geografisk og sosialt. Myten og historieskrivningen rundt kongemakten vitner også om en kultur der kvinner har hatt viktige funksjoner, både på det symbolske og det empiriske plan.

Kanskje noe å ha i bakhodet under den aktuelle debatten om forlovelsen og monarkiets fremtid?