Pengene eller livet?

Det pågår en intens nyhetsdebatt i norske og utenlandske medier om legemiddelindustri og prising av HIV/AIDS-medisin. Debatten har i stor grad dreiet seg om urettferdighet - de sykes krav på hjelp opp mot industriens rett til inntjening, et etisk spørsmål.

Det synes som om deltagerne på begge sider i debatten tar det for gitt at det "samfunnsøkonomisk" er rimelig å holde på industriens skyhøye priser. Det er ikke riktig.

Som kjent gir medisin for HIV/AIDS fortsatt bare utsettende virkning for en foreløpig uhelbredelig sykdom. Tilgang på slik medisin er likevel viktig, siden den både kan utsette sykdomsforløpet, lindre det, minske spredning og kanskje til og med holde liv i folk til nye medisinske landevinninger er gjort.

Ny medisin utvikles ofte av farmasøytisk industri, gjerne med solid støtte fra offentlig forskning. De nye medisinene er så underlagt patentbeskyttelse. Det betyr at den som har utviklet medisinen, har enerett til å selge den for en bestemt periode, dvs. monopol.

Innenfor Verdens handelsorganisasjon (WTO) kan slike patenter beskyttes for en 20-årsperiode i henhold til den såkalte TRIPS-avtalen. Det betyr at patentene kan håndheves med de maktmidler som ligger i det internasjonale handelssystemet. Patentbeskyttelse gjør at forskere og konkurrenter kan bruke kunnskapen om medisinen i videre forskning, slik at alternative medisiner kan komme til. Patentbeskyttelsen gjør det lukrativt å utvikle nye medisiner, produktet skjermes mot konkurranse.

Vi tar det gjerne for gitt at det er rimelig og "naturlig" at nye produkter er patentbeskyttet - det er jo oppfinnerens private idé. Det er å snu ting på hodet. Det er samfunnsmessig best om nye idéer kan brukes av flest mulig.

Hvis noen har funnet opp noe lurt for menneskene, er det opplagt at idéen er et fellesgode - det koster ikke noe om flere får kjennskap til den. PC-programmer som kan forbedre og senke kostnadene ved administrasjon, byggeteknikk osv., er en stor gave for menneskene, og prising ut over kopieringskostnad utgjør et tap for oss. Vi kan være glad vi ikke betaler copyright for bruk av hjulet eller de latinske bokstavene. Når Jøtul i sin tid utviklet en varmeeffektiv ovn, så kunne denne spare millioner av kvinner for tid i vedsanking. Håndhevelse av patentet var til skade for verdens fattige.

Det er imidlertid like opplagt at fri bruk av idéer er til skade for oppfinnerne. For dem gjelder det å sikre en økonomisk gevinst. Dette er kjent fra mange områder, f.eks. kjemper kunstnere mot kopiering, og for de fleste av dem er det en kamp for tilværelsen, siden bare de mest kjente tjener stort.
Den som får patent, kan øke prisen på produktet fordi konkurrentene er borte. Det har to virkninger: Noen kunder kjøper mindre eller lar være å kjøpe. Årsaken er dels at prisen øker i forhold til andre varer, og dels at de ikke har råd. Dette kan kalles fortrengningsvirkningen.

Den andre virkningen er at de med stor interesse og/eller stor betalingsevne kjøper varen dyrt. Plateartisten fortrenger noen musikk-elskere ved å håndheve sin opphavsrett. De fleste aksepterer det, selv om piratkopiering er kjent.

Noe annet blir det å fortrenges fra markedet for livsviktig medisin. For produsenten er det forretningsmessig likt, ja egentlig mer gunstig. Kundene er jo meget interessert i produktet, nær sagt for enhver pris. Da kan prisen settes høyt. Offentlig/privat helseforsikring gjør kundene mer betalingsdyktige. Men de som fortrenges fra markedet pga. den høye prisen, fortrenges også fra livet. De settes på en økonomisk ventecelle til den visse død. Her skiller medisiner seg fra musikklivet. Én sak er ikke å kunne kjøpe Eric Clapton, noe annet er å se døden i øynene.

Her kolliderer privatøkonomisk tenkning med etikken - privateiet blir dødelig grådighet. Det blir som hvis grunneieren skyter på bærplukkere. For HIV/AIDS-medisin vet vi at det er millioner som fortrenges av den høye prisen, og de er blant jordens aller fattigste. Det er dessuten forskjell på hodepinetabletter og livsviktig medisin. Og prisen er allerede blitt betalt - de "fortrengte" har dødd i hundretusener mens de ventet på å få tilgang til idéene - dvs. før samfunnet fikk lov til å bruke kjente og billige medisiner.

Nå finnes det også et samfunnsmessig argument for patentsystemet: Hvis industrien ikke er sikker på å få dekket utviklingskostnadene, demper den forskningsaktiviteten. Da blir det ingen billig medisin å fordele. En må også samfunnsmessig akseptere at det trengs et system som oppmuntrer folk til å gjøre oppfinnelser. Patenter/copyright kan bidra til det ved å gitidsavgrenset enerett.

Det som privat sett er å håndheve eiendomsretten til idéen, kan samfunnsmessig forsvares dersom det utløser nok ny forskning. Fortsatt er det lett å akseptere dette for mange varer, som åndsverk, leskedrikker etc. Men prisen blir høy for å få opp farten på oppfinnelser dersom den skal betales i millioner av menneskeliv. Noen sier at økonomer tenker med lommeboken. Verre er det hvis lommeboken også erstatter hjertet. På et vis uttrykker dette at den kapitalistiske produksjonsmåte har et problem: Den makter ikke å få til et system som utvikler nye medisiner uten at det kan koste millioner av liv.

Noen produkter er forbundet med stor kapitalrisiko enten ved utviklingen av dem eller i produksjonen. Vi kjenner det fra olje, der et tørt hull er et stort tap. Ved oppfinnelser kan en enten bomme, og da blir det ikke noen ny medisin, eller andre kan komme foran. Slike kostnader er en del av de reelle kostnadene ved utviklingen. Forsikringsbransjen kan, som i andre bransjer, profesjonelt spre risikoen og slik også vise hvor stor kostnaden er.

Poenget må være å skille de to hensynene: Tiltak for å sikre at nye medisiner utvikles, men ikke betale for dette ved å hindre adgang til livsviktig medisin for dem som har dårlig råd. Patent blander disse to tingene sammen, og gjør prisen høy for dem som stenges ute.

Finnes det alternativer? Selvsagt gjør det det. Men de er mindre lukrative for produsentene. En kan utvikle produktene ved offentlig finansiering. Det kan føre til at oppfinnerne mister utsikten til kjempegevinst og dermed motivasjonen. Men det er et problem også internt i farmasøytisk industri. Det er forskergrupper og ikke eieren som gjør jobben.

En kan også regulere konsernene. Først ved å sikre at de ikke skor seg på den offentlige forskningen. Dernest ved å holde patentretter så lave at de ikke påfører mer tap enn det som er nødvendig for å holde oppfinnerne ivrige. Hvorfor er 20 års patentrett riktig?
Selskapene skulle avkreves regnskap som sannsynliggjorde hva de eventuelt trenger før de fikk patentrett. Ellers er patentkravet bare ideologi for å holde andre vekk. Og det finnes ingen menneskelig grunn til at de skal ha rett til å forfølge patentet inn i den fattigste hytte. Også WTO har regler for at land kan beskytte seg mot slike overgrep. Det kan gjøres ved å godta lav pris i fattige land, og patentrett i rike land. Debatten har vist at det trengs. Selv med lavpris i fattige land står industrien seg bra, og billigvarianter fra land som India, Thailand og Brasil knekker neppe farmasøytgigantene.

Den siste måneden har industrien endret holdning og tilbudt rabatter til fattige land. Kraftig press fra organisasjoner over hele verden har båret frukter. Selv når prisene er kuttet med over 90 prosent, klarer industrien å tjene penger - det sier noe om gevinsten ved å ha patent. Det har dødd hundretusener før dette, men bedre sent enn aldri.

Industrien opererer her i et felt der de må vurdere ulike hensyn. Det må åpenbart være dårlig reklame å la pasientene dø fordi medisinprisene holdes høye. Det må være viktigere for dem å forsvare retten til patent enn å sikre kortsiktig storgevinst i u-land. Faren er jo at konkurrerende produksjon i disse landene tar over.

Eiendomsretten er i bunn og grunn et sosialt forhold mellom mennesker, ikke eierens "rett"! Eieren får retten til å høste fruktene av sin idé fordi de andre, de eiendomsløse, aksepterer at det er rimelig. Når dette skillet blir for urimelig, brytes det sosiale forholdet, og folk tar seg til rette. Den farmasøytiske industris grådighet i den tredje verden er et eksempel på dette, og forsvaret av privat eierett med jus, slik en nå ser i Sør-Afrika, blir patetisk perspektivløst og avslørende. Samfunnsøkonomisk argumentasjon kan ikke forsvare dette, selv om det sikkert er aldeles lønnsomt på børsen.