Svartmaling av skolen - hvem tjener på det?

Etter besøk i mange norske skoler i løpet av de siste årene, kjenner jeg meg ikke igjen i det negative skolebildet som politikerne maler for opinionen. Jeg har sett moderne former for opplæring og lærere i rollen som veiledere.

Nå skulle dere ha vært inne i klasserommet! Jeg er imponert over hva disse 9.-klassingene har fått til i løpet av prosjektperioden. Både elevene og jeg lærte mye, og hadde det i tillegg morsomt under elevenes fremleggelse av resultatene!"

Dette entusiastiske utsagnet er gjengitt etter hukommelsen, men er autentisk i den forstand at undertegnede hørte det direkte fra en lærer i ungdomsskolen i Norge for litt over et år siden. Læreren var erfaren etter ca. 25 år i skoleverket, og hadde ingenting til felles med den utslitte og umotiverte læreren som ofte omtales i våre medier.

Gjennom de siste seks år har jeg i embeds medfør besøkt utallige skoleklasser og sett livet fra "innsiden" i klasserommet, oftest én eller en halv dag på hvert sted. Brorparten av besøkene har funnet sted i Østlands-området, sporadisk også i andre deler av landet, fra 1. klasse i grunnskolen til siste år i videregående opplæring.

Jeg sitter igjen med et inntrykk som er svært annerledes enn det endel politikere, godt hjulpet av mediene, tegner for den norske befolkning. Jeg har sett inspirerte lærere og elever i arbeid på alle klassetrinn, stadig oftere i moderne form for læring, preget av høy elevkvalitet, selvstendig kunnskapsinnhenting og en type bearbeidelse som for elevene representerer stor mulighet for egen utfoldelse. Læreren blir i økende grad en veileder.

Like sikkert som at valgkampen utspiller seg i forkant av hvert valg, kommer elendighetsbeskrivelser av vårt skolevesen. Denne gang er det spesielt partiet Høyre som har lykkes med å profilere seg med temaet skole som en av sin fanesaker. Det er flott at de fører sin politiske kamp med skole som et av sine mest fokuserte temaer, men det ville levne partiet større ære om kampen ble ført med renere spill.

Høyre hevder i sin valgbrosjyre om skole at: "Arbeiderpartiets A 4-skole har vist seg ikke å fungere". Akershus Unge Høyre skriver i leserinnlegg i Østlandets Blad 6. juli d.å.: "Alle mennesker er født likeverdige og har lik rett på utdannelse. Dette betyr ikke at de er like. Det er på dette punktet at Arbeiderpartiets skolepolitikk tar grunnleggende feil. AP legger opp skolen etter en gjennomsnittselev som dessverre ikke eksisterer." Skriver de slikt mot bedre vitende, eller er de så grunnleggende uvitende om basis og verdisyn i norsk skole at de tror på sine egne påstander?
Etter gjennomgripende reformer i videregående opplæring så vel som i grunnskolen (som består av småskoletrinn, mellomtrinn, og ungdomstrinn) i løpet av 1990-årene, har vi i dag nye læreplaner, lover og forskrifter som er fullt på høyden for å drive en moderne skole. Det Høyre ber om når det gjelder individuell tilpasning, er faktisk allerede innarbeidet og pålagt i Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa, som nå har vært virksom i to hele skoleår! I Ý 1-2 heter det: "Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven og lærlingen."

At det tar tid å endre den praktiske hverdag, er en sak for seg. En av faktorene som etter min mening hemmer utviklingen, er det gammeldagse karakter- og eksamenssystemet som fortsatt råder, særlig på grunn av vår politiske høyresides kullsviertro på den slags virkemidler.

I vårt vidstrakte land skjer det imidlertid mye nybrottsarbeid i skolene. Mange forsøk med nye arbeidsformer og nye vurderingsformer er i gang - noen etter spesiell godkjenning fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, men de fleste uten slik særgodkjenning. At mange arbeider på nye måter uten spesiell godkjenning, skyldes ikke at skoleledere er sløve eller likegyldige med å skrive søknader, men det faktum at våre nye lover, forskrifter og læreplaner ikke bare foreslår disse tiltakene, men i mange tilfeller pålegger skolene å drive etter moderne, elevaktiviserende metoder.

Eksempelvis skal en viss andel av all opplæring på alle klassetrinn (fra 1. klasse i grunnskolen og til fullført videregående opplæring) gjennomføres tema- og prosjektbasert. Prosjektarbeid krever tett samarbeid mellom elever, mellom lærere og mellom elever og lærere. I noen grad trekkes også lokalsamfunnet med i prosjektet. Slike arbeidsformer er det umulig å få realisert etter gammeldagse pedagogiske prinsipper.

Ifølge Aftenposten 5. juli i år pågår for tiden 700 registrerte reformforsøk land og strand rundt. Den som vil se gjennom Norsk Skoleblads ukentlige utgaver for første halvår 2001, vil finne utallige omfattende beskrivelser av moderne tenkning og annerledes skoledrift enn den som er kjent for folk som ikke lenger har barn i skolen eller på annen måte er personlig involvert.

Mot slike fakta blir det patetisk når potensielle stortingskandidater hevder at: "skolen bygger på en 200 år gammel idé om at en haug elever skal sitte i et rom og blir trædd kunnskap nedover", slik SVs annenkandidat til Stortinget fra Oslo gjorde i Politisk kvarter, NRK radio P1, 26. juni i år. Ifølge eget utsagn i samme program vil han revolusjonere skolen i løpet av fire år.

Han bør starte med å sette seg inn i dagens mangfoldige virkelighet i tillegg til å bla litt i læreplaner, lover og forskrifter. Der vil han blant annet finne følgende: "Tilpassa opplæring er eit overordna prinsipp. Alle elevane skal få møte oppgåver og utfordringar dei kan strekkje seg etter og vekse på og som dei maktar og meistrar." (Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen, generell del, som gjelder videregående opplæring.) Og videre: "Sidan føresetnadene i aldersgruppene er nokså ulike, gir læreplanane for faga rom for individuell tilpassing."

I samme del av læreplanverket heter det: "Opplæringen skal møte barn, unge og voksne på dere egne premisser og samtidig føre dem inn i grenseland der de kan lære nytt ved å åpne sinn og prøve sine evner." Det hadde ikke vært vanskelig å fylle en hel kronikk med sitater av denne typen, som etter min mening illustrerer godt at vi faktisk er pålagt å drive den individualisering i skolen som politiske krefter av ulik farge ved ovenstående sitater har vist at de ønsker.

I denne sammenheng skal jeg begrense meg til ytterligere to sitater fra læreplanens generelle del: "Det lovfesta prinsippet om tilpassa opplæring skal komme til uttrykk i hele verksemda i skulen. Alle elevane, også dei med særlege vanskar eller særlege evner på ulike område, må få møte utfordringar som svarer til føresetnadene deira. Individuell tilpassing er nødvendig for at alle elevar skal få eit likeverdig tilbod."

Og: "Opplæringen må rettes ikke bare mot faginnhold, men også mot de personlige egenskaper en ønsker å utvikle, ved å utforme omgivelser som gir rike muligheter for barn og unge til å utvikle bevisst samfunnsansvar og handlingskompetanse for rollen som voksen."
Selvsagt finnes det skoler som fortsatt ikke har greid å omstille seg til å realisere gjeldende retningslinjer for skoledrift i Norge. Noen driver gammeldags, og bruker altfor lang tid på å legge om sin praksis. Likeledes har vi foregangsskoler. De fleste befinner seg et sted mellom de to ytterpunktene, og er i en positiv utvikling, der elever, ansatte, foreldre og i noen tilfeller også lokalpolitikere driver utviklingen sammen.

I Dagens Næringsliv 13. juli i år uttaler administrerende direktør i Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon i et sommerintervju: "Jeg er forresten imponert over skolen som datteren min går på. Ungene får prosjektoppgaver der de kritisk skal vurdere for og mot. De får trening i argumentasjon og fremleggelse av en sak. Jeg skulle ønske det var slik da jeg gikk på skolen. Vi satt veldig stille og tok imot."

Vi har en skole som bygger på en klar idé om at alle elever er likeverdige, men ikke like. I opplæringssammenheng skal hver og en møtes på egne premisser og gis oppgaver som han eller hun kan mestre for stadig å komme videre i sin faglige og personlige utvikling, og i samspill og samhandling med andre.

Det politikere nå bør gjøre for å legge forholdene til rette for å forbedre den norske skole, er å motivere lærere, foreldre og elever til å arbeide for å oppnå en best mulig oppfyllelse av de demokratisk vedtatte målsetninger omkring i de tusen skoler. Politikerne bør gi støtte og oppmuntring istedenfor å fortsette med elendighetsbeskrivelse.

Likeledes bør lærerorganisasjonene være seg sitt ansvar bevisst når det gjelder å formidle det positive som skjer i skolen ut til almenheten. Vi har et offentlig skolesystem å være stolt av! Ingen tjener på svartmaling.