Annonse
   NYHETER    MENINGER    KULTUR    ALEX    ANNONSER    SØK    INFO www.aftenposten.no   
MENINGER
Kommentarer
Debattcentralen
  Norge
  Verden
  Kultur
  Digitalt
  Filosofen
  Diverse
TIPS EN VENN

Fra:

Til:

 
 Forside / meninger / kronikk Scandinavian Online

Oppdatert 16.02.99 kl. 20:55

Informasjonsteknologi - forvirring og fremtidsfrykt

OLAV LYSNE


Debatten om faremomentene ved den raske utviklingen av informasjonteknologien er nødvendig, men ingen er tjent med overdramatiseringer, skriver professor Olav Lysne ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo. Teknologimestring blir neppe avgjørende for å kunne leve et godt liv. Mye av det gamle og kjente kommer ikke til å forsvinne. Og det er en utbredt misforståelse at et stort antall datamaskiner er det som må til for å kunne forberede elevene på informasjonsalderen. Det er lærernes kompetanse som avgjør, påpeker kronikkforfatteren.
"IT endrer hverdagen på alle felter fra lekselesing til pizzakjøp." "Den (IT) vil forandre alt, og vi vil snart se slutten på mange av de samfunnsmessige strukturer som det industrielle samfunnet førte med seg." "Skolen makter i liten grad å justere sin rolle i informasjonssamfunnet." "Stadig flere blir stående i informasjonsmotorveiens veikant, alle får ikke være med." ". . . Konsekvensen blir et A- og B-lag hvor skillet går ved å mestre teknologien i større eller mindre grad." Denne rekken av sitater er hentet fra kommentarer i dagspressen det siste året, og de er skrevet av fagfolk innenfor informasjonsteknologi, av tidligere statsråder, og rådgivere for regjeringen.

Slike ytringer gir et bilde av fremtiden som både er forvirrende og fryktinngytende. Det er forvirrende fordi de forteller at ytterst lite av det gamle og kjente vil bestå i fremtidens samfunn, og de sprer frykt fordi de beskriver en virkelighet hvor teknologimestring er avgjørende for å kunne leve et godt liv.

Det er riktig at moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi vil føre til grunnleggende samfunnsmessige endringer, og på mange områder har forandringer allerede funnet sted. Derimot er frykten mange føler ofte grunnløs. Den er dels skapt av fagfolk som midt i sin begeistring ikke klarer å holde hodet kaldt når de beskriver sine nyvinninger, dels skyldes den politikere som ikke har tilstrekkelig med kunnskaper til å ha motforestillinger. Dette har skapt en situasjon hvor det er grobunn for nær sagt et hvilket som helst forslag om IT-satsing, og hvor motargumenter mot de dårlige ideene har vondt for å vinne frem.

Et alvorlig utslag av forvirring er den frykten mange føler for at deres barn ikke vil være i stand til å mestre teknologien, og dermed havner på skyggesiden i fremtidens samfunn. Selv om jeg aldri har sett noen underbygge påstanden om et todelt samfunn, blir den sjelden motsagt. La oss derfor anta at det er sant. Da måtte det være langt vanskeligere å lære seg å bruke datamaskiner enn det er å lære å kjøre bil. (Dette står i grell kontrast til en annen vanlig antagelse, nemlig at det for en tenåring er tilstrekkelig å tilbringe noen timer med et dataspill for å havne på den rette siden av skillet.)

Men det finnes ingen holdepunkter for at datamaskinbruk er vanskeligere enn bilkjøring. For å ta førerkort er man villig til å gå gjennom opptil flere kurs, og ha et tosifret antall undervisningstimer med en profesjonell lærer - alt betalt av egen lomme. For de fleste vil bare en liten del av denne innsatsen være tilstrekkelig til å kunne håndtere en datamaskin på en fornuftig måte.

Selv om vanskelighetsgraden ikke er større enn at alle vil kunne lære seg effektiv databruk, kan engstelse og frykt være et vanskelig hinder. Påstanden om et todelt samfunn på bakgrunn av IT-kunnskap er derfor ikke bare dårlig underbygget. For mange virker den direkte ødeleggende.

Om det ikke er grunn til å frykte for IT-kompetansen til våre barn, så er det grunn til bekymring for at enkelte yrkesaktive voksne vil stå overfor store utfordringer. Jobber vil kunne endre seg slik at flere år med møysommelig opparbeidet kompetanse blir verdiløs. Dette er imidlertid ikke noe nytt fenomen. Hovsmedene forsvant når bilene gjorde sitt inntog, håndverkere innen skomakerfaget, repslagerfaget og skredderfaget ble utradert eller kraftig desimert som et resultat av industrialiseringen.

Den beste måten å forholde seg til slike endringer på er å satse kraftig på etter- og videreutdannelse, og det synes å være en bred politisk enighet om viktigheten av en slik satsing. Trolig blir vi derfor langt bedre rustet til å ta vare på de yrkesgruppene som blir utsatt for forandringer i fremtiden enn vi har vært noen sinne tidligere.

Når hjemmene får ". . . fulldigitalisering og tilgang til Internett, endrer hverdagen seg på alle felter fra lekselesing til pizzakjøp", sier Gudmund Hernes, og gir dermed inntrykk av gjennomgripende endringer i privatsfæren. Endringene er imidlertid ikke så dramatiske som man kan tro. I gamle dager kunne mine besteforeldre ringe inn sin bestilling til den lokale kjøpmann og få varene bragt til døren, og snart vil kanskje de fleste gjøre denne typen bestillinger over Internett. Dette er effektivt, gir muligens lavere kostnader, og det gir store utfordringer til teknologer, næringsliv og politikere. Men for privatpersoner er denne endringen ikke stort å snakke om.

Digitalisering av samfunnet er dessuten ikke et nytt fenomen. I løpet av syttitallet måtte analoge klokker og armbåndsur vike plassen for hva vi kaller kvarts-ur - en klokke som drives av en liten datamaskin. Det eneste man merket til det var at urene ble langt mer nøyaktig enn vi var vant med. På åttitallet forsvant de gamle vinylplatene til fordel for CD-plater. Disse er digitale, og det sitter en datamaskin inne i hver CD-spiller. På nittitallet har digitale mobiltelefoner blitt allemannseie, men ingen trenger å ha noe forhold til at det er en datamaskin inne i telefonen når man ringer. Disse eksemplene har det til felles at de endringene de avstedkom knapt var merkbare for brukerne, ut over at de gjorde produktene bedre.

Svært mange av de nyvinningene som er på vei vil være av samme kaliber. Når man snakker om den fremtidige sammensmeltingen av kringkasting og telefontjenester i Internett, så er det selvsagt en enorm utfordring for fagfolk og de berørte bransjene. Likeledes krever det fremsynte politikere som bevilger penger til oppbygging av infrastruktur. For den jevne mann og kvinne derimot vil ikke endringene nødvendigvis bli så dramatiske. De vil fremdeles kunne ringe, surfe på Internett og se på sine TV-programmer. I tillegg vil de oppleve at det dukker opp helt nye produkter basert på den nye infrastrukturen. Men disse vil neppe fremstå som mer grensesprengende og fremmedartet enn telefon, radio og TV gjorde da de ble lansert.

Det mest grunnleggende problemet er at det er dårlig klima for å være skeptisk til dem som uttaler seg om IT-spørsmål. Det gjør at motforestillinger ofte ikke kommer frem. For en tid tilbake var det et oppslag i dagspressen som avslørte at statsministeren ikke hadde en PC på pulten sin. Hvilke deler av hans daglige arbeid som derfor ikke ble tilfredsstillende utført var uklart, men den påfølgende debatten førte til at Bondevik ga etter, og skaffet seg en datamaskin. Jeg undres om den er i bruk. Tanken på at landets overhode bruker tiden sin til å lære tekstbehandling og e-post er for meg mer bekymringsfull enn tanken på at han ikke innehar denne kunnskapen.

I Aftenpostens kronikk 5. januar i år gir Morten Flate Paulsen uttrykk for at man har virkemidler i nettbaserte skoler som ikke er tilgjengelige for stedbundne skoler. Ingen av eksemplene som han gir, er imidlertid slik at man ikke kan gjøre det samme når alle studentene er i samme bygning. Det er sant at Internett hjelper til å overvinne avstander, men det er et viktig faktum som underslås: Nettet vil aldri tillate noen å gjøre noe mer enn det de kunne gjort dersom de og alt de trengte var lokalisert på samme sted.

Videre har databransjens argumentasjon ført til at et vanlig mål på en kommunes satsing på data i skolen er å telle antall PC'er pr. elev. Det er derfor en utbredt misforståelse at det er datamaskiner skolen mangler for å kunne forberede elevene på informasjonsalderen. En skole som hadde fått tildelt en PC pr. elev, ville oftest ikke ha lærere med kompetanse til å undervise i databruk, og de ville ikke være i stand til å holde alle disse maskinene i drift. Det nærmest banale faktum er at enhver satsing på data i skolen må starte med å bygge opp kompetanse hos lærerne - de kan ikke lære fra seg noe de selv ikke kan.

Riktignok har statsråd Lilletun vurdert å la elevene selv ta seg av undervisningen i data. Den ideen har heldigvis fått flere til å driste seg frempå med motforestillinger. Man kan jo se for seg resultatet av at sekstenåringer med mopederfaring skulle drive trafikkopplæring.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi er for tiden det mest potente av de tekniske fagområdene hva gjelder evne til å forandre samfunnet. Endringer vil skje i raskt tempo, noe som gjør en levende debatt viktig, men ingen er tjent med at debatten er preget av dramatisering. IT-dramaet bør avdramatiseres.

Annonse  
Utgiver: Aftenposten A/S, Oslo, Norge. Telefon +47 22 86 30 00. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. © Aftenposten.