Korrigerer vi for slike kriminalitetsrelevante forhold, reduseres forskjellen mellom innvandrernes og den øvrige befolknings kriminalitet vesentlig. Men fortsatt er det en forskjell, om enn neppe særlig stor.

I denne situasjonen kan vi gjøre to ukloke ting: Enten bagatellisere forskjellen eller overdrive den. Bagatelliseres forskjellen, fratar vi oss selv mye av muligheten til å treffe fornuftige mottiltak mot innvandrerkriminaliteten. Det kan bli en bjørnetjeneste både for innvandrerne og for den øvrige befolkning. Overdrives forskjellen, stimulerer vi fremmedfrykten, og i verste fall påskyndes prosesser som kan øke veksten i innvandrerkriminaliteten.

Tradisjonelt har man lett for å generalisere når innvandrerkriminalitet diskuteres. Det er derfor grunn til å minne bl.a. om at det også finnes etniske grupper av innvandrere som er mer lovlydige enn nordmenn flest. Atter andre grupper er klart mindre lovlydige enn nordmenn.
Kriminalitetsmønsteret blant innvandrere avviker noe fra mønsteret hos befolkningen ellers. Innvandrere har en viss overhyppighet av bl.a. voldskriminalitet og grov narkotikakriminalitet. På enkelte andre kriminalitetsområder er innvandrerne derimot noe underrepresentert.

Ellers er det politiets inntrykk at når en innvandrerungdom først glir ut i kriminalitet, så gjør han det til gagns. Det system som skal hindre kriminelle debutanter i å fortsette, synes mindre effektivt for innvandrerungdom enn for annen ungdom. Den totale innvandrerkriminalitet blir derfor enda mer konsentrert om relativt få gjerningsmenn enn det som gjelder for annen ungdoms kriminalitet. Disse gjerningsmenn blir derfor lett en slags signalgivere, som sender ut uriktige signaler om meget høy kriminalitetsfrekvens hos innvandrere.

Det kan være grunn til å holde den merhyppighet av kriminalitet som innvandrerne står for opp mot andre kriminalitetsproblemer i dagens samfunn. I så fall kan man lettere se de egentlige dimensjonene på innvandrerkriminaliteten. En slik sammenligning gir egentlig grunnlag bare for en konklusjon. Innvandrerkriminaliteten utgjør ikke en særlig kriminalpolitisk utfordring. Vi har en rekke andre kriminalitetsproblemer som er langt mer alvorlige. Hverken Justisdepartementet eller Riksadvokaten har da gitt noen særlig prioritet til innvandrerkriminaliteten.

Dersom man ikke ser landet under ett, men vurderer innvandrerkriminaliteten for hvert enkelt politidistrikt, blir bildet noe mer nyansert. Det har sammenheng med at innvandrerne i hovedsak finnes i de store byene. Innvandrerkriminaliteten blir dermed konsentrert om disse få byene, og blir derfor mer følbar der enn i resten av landet.

I landet vårt vil det til enhver tid være utlendinger som ikke er innvandrere. Det kan være personer som er her på besøk, eller oppholder seg ulovlig her m.v. Blant dem vil det også være kriminelle, som endog kan ha kommet til landet nettopp i kriminelt ærend. I alvorligste falle er det personer som inngår i internasjonale kriminelle organisasjoner som vil prøve å få fotfeste i Norge. Denne kriminalitetsfaren er farlig. Den må møtes med skarpe politimessige tiltak og reaksjoner. Men det er et alvorlig mistak dersom vi blander kortene, dvs. ikke skiller mellom innvandrerkriminaliteten og den kriminalitet som begås i Norge av utlendinger som ikke er innvandrere.

Påstanden om at deler av innvandrerbefolkningen har en kriminell legning utover det som ellers er vanlig i det norske samfunnet, er en ren myte. Like galt er det å hevde at enkelte etniske grupper av innvandrere står for en kultur hvor kriminalitet er mer utbredt og "akseptert" enn i Norge. Det uheldige med slike myter er ikke bare at de som myter ellers er uten virkelighetsforankring. Det egentlig uheldige er at slike myter er med på å svekke forholdet mellom innvandrerbefolkningen og den øvrige befolkning. Særlig uheldig blir det når noen utnytter slike myter for å fremme sine innvandringspolitiske synspunkter.

På den annen side krever overhyppigheten av kriminalitet hos innvandrerne sin forklaring. En forklaring er den såkalte kulturkollisjon. Man kan gjerne si at mulighetene for et farverikt fellesskap oppstår når ulike kulturer møtes og skal leve side om side i det daglige. Men det blir noe snevert å hevde at fellesskapet bare dreier seg om farver. Det dreier seg også om forskjeller i verdioppfatninger, reaksjonsmåter og holdninger. Om disse forskjeller ikke møtes med gjensidig toleranse, oppstår friksjon som lett kan få kriminelle ytringsformer.

En slik kriminalitetsfremmende friksjon skapes også når det med rette eller urette hevdes at enkelte grupper av innvandrere ofte betrakter våre sosiale ytelser mer som en levevei enn som en siste utvei i en nødssituasjon.

En langt viktigere forklaringsgrunn til innvandrerkriminaliteten ligger sannsynligvis i selve den livssituasjon som blir innvandrerne til del i deres nye fedreland. Dersom det i innvandrerbefolkningen er mer arbeidsledighet, dårligere økonomi, mer trangboddhet, flere skoletapere osv. enn i befolkningen ellers, er det kanskje ikke til å undres over at kriminalitet har noe bedre vekstvilkår i denne del av befolkningen.

Møtes innvandrere i tillegg med mistenksomhet, utestengning eller med politiske utspill som til en viss grad kan oppleves som trakassering, skapes motsetningsforhold som ytterligere øker faren for fremvekst av kriminalitet. Øket kriminalitet kan dernest (mis)brukes som en bekreftelse på at mistenksomheten mot innvandrerne var berettiget. Mistenksomheten blir til en selvoppfyllende profeti. Dermed bringer vi oss selv inn i den onde sirkel. Denne sirkelen kommer vi ikke ut av før vi erkjenner at innvandrerkriminaliteten ikke bare beror på innvandrerne selv, men like meget på den måten den norske befolkningen tar imot dem på.

Kriminalitet kan ofte forklares med mangelfull grensesetting overfor barn og ungdom. Det er lett å forstå at spesielt innvandrerforeldre med særdeles barnerike familier kan ha betydelige problemer nettopp med grensesettingen overfor egne barn i et land hvor de ikke selv har tilstrekkelig innsikt i hvilke skrevne og uskrevne grenser som gjelder for opptreden mennesker imellom. Og når barna gjennom skolegang m.v. øker sin kunnskap om forskjellige sider ved det norske samfunnet utover det foreldrene kan, svekkes foreldreautoriteten og dermed også foreldrenes muligheter i arbeidet med grensesetting.

Selvsagt er det blant innvandrerne tunge kriminelle, som først og fremst selv er ansvarlig for den livssituasjon de er bragt opp i og for de skader de påfører andre mennesker og samfunnet. Tunge kriminelle har vi som bekjent også i befolkningen ellers. Alle disse kriminelle skal ha sin velfortjente straff, ganske uavhengig av etnisk bakgrunn. At gjerningsmannen er innvandrer, skal hverken være en formildende eller en skjerpende omstendighet.

Men store og små kriminelle blant innvandrerne, og deres pårørende, bør vite at deres kriminalitet også rammer dem selv fordi den vanskeliggjør deres egen tilpasning til det norske samfunnet. For innvandrerbefolkningen burde det være et ideelt mål å ligge på et lavere kriminalitetsnivå enn i befolkningen ellers.
Vi må ta innvandrerkriminaliteten på alvor. Den kan ha kimen i seg til noe langt mer. I verste fall kan den, kanskje om en generasjon, utvikle seg til et alvorlig kriminalitetsproblem. En slik utvikling kan vi unngå dersom vi i dag handler rasjonelt.

Det vil være rasjonelt å innse at politi- og påtalemyndighet alene ikke kan bekjempe innvandrerkriminaliteten. Denne kriminaliteten bekjempes effektivt først og fremst ved å fjerne dens årsaker.

De viktigste tiltak er sannsynligvis de sosialpolitiske og forebyggende - ikke de kriminalpolitiske og straffende. Sentralt her vil være å gi alle innvandrerne en reell mulighet til å oppnå de samme gode livsbetingelser som den vanlige nordmann har. Og innvandrerne må få oppleve at deres potensial blir utnyttet og verdsatt. I tillegg må vi bli flinkere til å møte innvandrerne med inkluderende holdninger. Men det er grunn til å understreke at innvandrerne og deres organisasjoner må ha et like stort ansvar for den prosess som skal skape et slikt resultat som befolkningen ellers har. Innvandrerne bør bedre synliggjøre utad at de har adoptert det gamle slagordet "Gjør din plikt - krev din rett!".

Det at man legger en hovedvekt på å fjerne innvandrerkriminalitetens årsaker, er selvsagt ikke til hinder for at politiet reagerer kraftfullt på enkelttilfeller av alvorlig kriminalitet begått av innvandrere. Begge typer tiltak er nødvendige.