Med boken "Råtekst" foreligger en helt annen bruk av biografisk materiale. Her er det ikke snakk om å fortelle en sammenhengende livshistorie eller å skape et kunstnerisk uttrykk. I "Råtekst" fremstår biografien i seg selv - nærmere bestemt selvbiografien - som et argument i offentlig debatt.

Redaktørene Hilde Charlotte Solheim og Helle Vaagland vil fremme den nye feminismen, og har invitert 17 kvinner til å fortelle fra sine liv. I forordet heter det: "Våre egne historier er viktige. Det er de som har fått oss til å innse at noe er galt med et samfunn som hindrer oss i å være frie."

Gjennom 19 historier søker boken å tematisere hva det vil si å være ung kvinne i dag og hvorfor det er viktig å være feminist. Men her fremstår selvbiografiske bekjennelser som en garanti for budskapets betydning, uten at dette er reflektert over eller redegjort for, ut over påstanden sitert over. Forfatterne røper ingen tvil om verdien av historiene de forteller (et trekk de har til felles med mange autobiografer), og samlingen hviler på et uuttalt premiss om et relevant samsvar mellom de selvbiografiske fortellingene og verden utenfor. I "Råtekst" blir autentisitet et selvstendig og viktig argument for bokens betydning.

Krav om autentisitet er kjent for alle som på en eller annen måte har arbeidet med biografier i den tradisjonelle betydningen av ordet: Historien om et liv gjenfortalt mellom to permer. Og i den forbindelse er det nødvendig å minne om et vesentlig poeng: Bruk av biografisk materiale innebærer ingen garanti for at det som fortelles er sant, eller viktig for den saks skyld. I prosessen frem mot ferdig verk vil det alltid finne sted en utvelgelse fra et kildetilfang som kan være stort, og denne utvelgelsen innebærer i seg selv en redigering av fakta som gjør resultatet subjektivt - i større eller mindre grad - ja, men like fullt tydelig farget av den som forteller.

Når utvalgte fakta skal finne sin form, blir de gjenstand for bearbeidelse og supplert med forfatterens forestillinger og tolkninger. Resultatet blir at biografien alltid vil være en av mange mulige beretninger om et liv. Dette betyr ikke at det som står der ikke er sant, men den historien, de sammenhenger og årsaksforklaringer leserne presenteres for, blir en av mange mulige, mer eller mindre "sanne" beretninger om et liv. Det er med andre ord avgjørende hvem som skriver biografien, ikke bare hvem det skrives om. Sannheten om et liv kan være så mangt, og er vanskelig å gripe - for en utenforstående som for den det gjelder.

Biografien er ikke ensbetydende med en sann historie, påstanden lyder opplagt, hvorfor poengtere den nå? I sin artikkel om forholdet mellom kunst og privatliv påpeker Lotte Sandberg (Aftenposten 4.8.) hvordan det private på 90-tallet har fått betydelig plass i samtidskunsten, og hun trekker frem flere spennende eksempler, som Jonas Ekeberg og Vibeke Tandberg. Mot slutten av 90-tallet henter både billedkunstnerne og feminister sitt stoff i selvbiografien. Det faktum at historien er personlig opplevd, blir et selvstendig poeng.

Den vesentlige forskjellen mellom "Råtekst" og eksemplene ovenfor blir imidlertid at kunstnere som Tandberg og Ekeberg problematiserer spørsmål om autentisitet og betydning i sine verker. Leken med virkeligheten inngår som en del av kunstverket.

Kanskje er det heller ikke tilfeldig at flere av eksemplene er hentet fra fotografiet, en genre som inngir forventning om sann gjengivelse av virkeligheten, på samme måte som biografien. Mens kunstnerne stiller spørsmål om hva som er sant og viktig gjennom sin bruk av privat materiale, ser det ut til at kvinnene bak "Råtekst" bruker det private nettopp fordi det fremstår som sant, og av den grunn som verdifullt.

Det betyr ikke at livshistoriene som fremkommer i "Råtekst" ikke er hentet fra virkeligheten. Men de er hentet fra en virkelighet som kan gjenfortelles med ulike historier, og at autentisitet i seg selv ikke kan være et godt argument for bidragenes betydning. Historiene som fortelles blir argumenter i en debatt om feminisme mot slutten av 90-tallet fordi de er selvopplevd, men hva er ikke det?

Det er også problematisk at det i en en bok som er ment å skulle fungere i forhold til en så viktig debatt, ikke reflekteres over det faktum at moderne feminisme kun blir representert gjennom personlige livsverdener. Gjennom den sterke fokuseringen på egne historier er det nesten som om forfatterne bygger opp om noen av de dummeste mytene om kvinner: De skriver om seg og sitt, som om de var bare opptatt av seg og sitt.

I forhåndsomtalen av boken fra slutten av april kommer det frem at redaktørene håper å kunne formulere den nye kvinnegenerasjonens feminist-argumenter. Samtidig uttaler de ifølge intervjueren at "vi vil ha humoristiske, personlige fortellinger . . . vi er verken intellektuelle eller politiske" (Dagbladet 28.4.).

Det gir et pussig utgangspunkt; hvordan lage en bok som skal argumentere for feminisme uten å være politisk? Handler ikke feminisme nettopp om politikk på kvinners premisser, om det å arbeide for en ny politikk - i samfunnet, på arbeidsplasser, i familien? Det er nesten så man kan mistenke redaktørene for å være engstelige for dårlig respons hvis 90-tallets feminisme skal være beheftet med noe så tungt og kjedelig som politikk og intellektuell kunnskap, dessuten kunne det jo komme til å ligne på forrige generasjons kvinnekamp.

Nå tror ikke jeg at Solheim, Vaagland eller noen av de andre bidragsyterne i "Råtekst" mener at feminisme ikke er politikk, i en eller annen forstand. Men det er symptomatisk at de ønsker å distansere seg fra karakteristikken politisk og har en målsetning om humor og personlige fortellinger. Politikk er lite trendy. Humor er alltid bra. Virkelige menneskers historier opptar svært stor plass i moderne medier. Vi konsumerer alt fra idrettsstjerner, filmskuespillere og politikere til bortkomne turgåere og lottovinnere, og det ser ut til at mye vil ha mer.

Det er som om redaktørene i sin iver etter å restituere feminisme-begrepet for en ny generasjon kvinner reduserer begrepets betydning. Ifølge "Råtekst" kan feminisme være det aller meste, så lenge det er opplevd av en kvinne. Forfatterne hevder at deres erfaringer er viktige fordi de er kvinner. Men kanskje er deres alder vel så viktig som kjønn, selv om de ikke inviterer til at deres historier blir lest i et slik perspektiv.

Uansett fremstår "Råtekst" som en bok full av mangfold. Og om det som måtte være av fellesnevnerne er bestemt av kjønn, er det i alle fall preget av generasjon. Kvinnene i "Råtekst" argumenterer for retten til å være seg selv, og ikke for kvinners rettigheter i vid forstand. Historiene i boken peker først og fremst mot individualisme, ikke feminisme.

Kvinnene bak "Råtekst" fortjener ros for et godt initiativ. De er modige i måten de utleverer seg selv på, og de gir fine beskrivelser fra oppvekst, ungjente- og kvinneliv. Bortsett fra en appell om feminint samhold - "female bonding" - er det imidlertid ikke mye som peker ut over de personlige og til dels svært private erfaringenes verden.

Det argumenteres for at kvinner må støtte hverandre fremover, og over hindringene som menn fremdeles representerer. Men det mest slående blir uansett hvordan alle forfatterne velger å representere den nye feminismen gjennom historier fra sine egne liv.

Innenfor bokens permer påberoper forfatterne seg betydning ene og alene i kraft av sine opplevelser. Dessverre blir dette et tynt grunnlag for gode argumenter og innsikter. Det er et påfallende fravær av generelle refleksjoner rundt hva det vil si å være kvinne i dag, altfor lite som peker ut over navle og nesetipp. Hver av bokens 19 forfattere bidrar med en personlig begrunnelse for det å være feminist, men her er få forsøk på å hente innholdet ut av sin konkrete sammenheng, trekke linjer og se fremover.

Samtidig blir det nødvendig å spørre seg om nettopp dvelingen ved det private gjør "Råtekst" til et viktig dokument, som presist uttrykk for en tidsånd. Kanskje har biografien fått en så betydelig posisjon at det å bringe frem (selv)biografisk stoff blir et tilstrekkelig poeng i seg selv?