Isin skyskraper i New York har FN de siste dagene avholdt historiens største toppmøte, som på en merkelig måte viser oss tvisynet hos 189 medlemsland overfor denne verdensorganisasjonen. De møter den med respekt, som en motvekt mot jungelens blodige lov i internasjonal politikk. Men samtidig ser de at FNs svakheter er blitt skuffende klare i 1990-årene - uten at de evner å samle seg om reformer som styrker FN. Toppmøtet har ikke fattet noe bindende vedtak og ikke gitt en dollar mer i støtte. Allikevel har vi lov til å håpe at denne politiske markeringen vil gi en impuls som bringer FN fremover. Sent fredag kveld sluttet vel 150 stats- og regjeringssjefer seg til en erklæring om å bekjempe verdens fattigdom, snu AIDS-utviklingen og forbedre FNs fredsbevarende operasjoner. Dette er en dagsorden som samsvarer helt med de tankene som kong Harald fremførte på Norges vegne. Han nevnte ikke at Norge er kandidat til en plass i FNs sikkerhetsråd, men sammen med statsminister Jens Stoltenberg drev han effektiv lobby-virksomhet. Først senere i høst får vi vite om den har ført frem. Norges innsats for FN, fra Trygve Lie som første generalsekretær over titusenvis av FN-soldater og frem til en bistand som teller tungt, er ubestridelig - men ikke i seg selv nok til å sikre et valg.
Da den kalde krigen var slutt for ti år siden, med færre stormakts-vetoer i Sikkerhetsrådet, vokste troen på at FN ville vinne ny betydning. Gulf-krigen, som med FNs velsignelse befridde det okkuperte Kuwait, pekte fremover. Men tilbakeslag i Bosnia, der tusenvis av muslimer ble ført til dødsmarkene med nederlandske FN-soldater som tafatte tilskuere, så massakrene i Rwanda, årets skakk-kjørte operasjon i Sierra Leone og til slutt drapene på tre FN-medarbeidere i Øst-Timor - mens toppmøtet pågikk - viser FNs begrensninger mer enn muligheter.
Igjen er det medlemslandenes politiske vilje som avgjør. USAs negative holdning, styrket av tiår med retoriske fordømmelser av amerikanerne fra FNs talerstol, har betydd mye. Og den har gitt FN en milliardgjeld i dollar som USAs folkevalgte nekter å betale. Det er et farlig forbilde. Men at noe kan oppnås, har FNs generalsekretær Kofi Annan vist. Han gjør nå mer, med et sekretariat som er slanket med 1000 personer og 100 millioner budsjett-dollar siden 1992. Og han trekker stormaktene, som hittil har nølt, inn i arbeidet for å forbedre FNs apparat for fredsoperasjoner.
Britene har tilbudt FN en egen stabsskole, gjerne i Storbritannia - noe som også viser at kolonitiden rykker bakover i historien. Det er et tilbud FN bør ta imot. I dag har FN bare 32 offiserer i sitt hovedkvarter for å overvåke 27 000 soldater i 14 fredsbevarende operasjoner, og bare ni politifagfolk for å holde oppsikt med 9000 politifolk ute i felten.
FN trenger mer håndfast støtte fra de tyngste landene. Her er fredsoperasjoner bare én side. Like viktig er Kofi Annans ønske om at verden og FN håndterer den økonomiske globalisering på en måte som gjør at alle grupper får sin andel av globaliseringens gevinster.
Når verden vokser tettere sammen, bør FN bli viktigere. Medlemmene må se fellesskapet og bruke verdensorganisasjonen.
