Oppdatert  30.1.2008 kl.15:30-16:30

Krig og historie

Gunnar «Kjakan» Sønsteby

Norsk ungdom har liten kunnskap om krigen og historiske begivenheter i forrige århundre.

Se hva krigshelten Gunnar «Kjakan» Sønsteby svarte i nettprat med leserne.

  • Les saken fra dagens Aftenposten: Bommer grovt på kriger og despoter

    		•

    Historiefaget har de siste årene blitt reformert slik at fakta om konkrete hendelser blir svært nedprioritert. Istedenfor fokuseres det på årsaker og virkninger. Er det nødvendig å vite så mye om hva som skjedde under, for eksempel andre verdenskrig, så lenge man vet hvorfor det skjedde og hva det førte til?
    Fredrik, Oslo/Trondheim

    Gunnar «Kjakan» Sønsteby Jeg kan være enig med deg i at det er viktigst å vite årsakene og ikke hva som skjedde. Men man bør ha kunnskap om begge deler. Hvis man har begrenset med tid, bør man først og fremst ta for seg årsakene. Da vil man skjønne langt mer av hendelsene under krigen.

    Hva tror du kan være årsaken til at så mange unge i dag nermest er historieløse, og hva mener du konsekvensene av dette kan bli?
    Tom, Svelvik

    Gunnar «Kjakan» Sønsteby Jeg synes ikke de er så historieløse, og jeg sammenligner meg selv med tiden etter første verdenskrig. Da vi var kommet frem til 1937-38, da jeg var ferdig med min artium, så var det ikke så mye jeg visste om første verdenskrig. Men jeg hadde heldigvis fått tak i en bok av Erik Maria Remarque, den ga meg masse informasjon om krigen. Jeg tror den het "Intet nytt fra Vestfronten". Utover det hadde jeg lite viten om krigen, og det var ikke så mye som var skrevet om det. Det var ikke så lett å få tak i litteratur i 30-årene. Jeg synes ikke at ungdommene i dag er historieløse. Særlig merker jeg at ungdomsskoleeelevene har historie, jeg sitter ofte overfor 150 15-åringer, og de kommer med meget fornuftige spørsmål, og det er en stor glede å være sammen med dem. Dessverre får de ikke undervisning i historie på videregående slik det er nå. Det er jo for øvrig gledelig at så mange fremdeles besøker Norges Hjemmefrontmuseum. Dette muséet er jo egentlig et motstandsmuseum eller et krigsmuseum, som viser hvordan krigen var både for nordmenn i Norge og for nordmenn i utlandet.(Krigsseilere, marine og flyvåpen). Det var jo vår handelsflåte som virkelig betydde noe i vår ytelse som allierte.
    Det finnes et utall bøker om norske motstandsmenn og hjemmefronten under krigen. Hvilke vil du anbefale som gir et godt og realistisk bilde av hvordan ting var under krigen og hvordan feks sabotasjeaksjoner ble gjennomført?
    Ole-Martin S., Drammen

    Gunnar «Kjakan» Sønsteby De fleste bøker jeg har lest har vært dokumentariske, dvs godt dokumentert i historske fakta. Jeg synes personlig at hovedmassen av bøker er gode, og de bilder som er gitt av de ulike sabotasjeaksjonene synes jeg stort sett er godt. Jeg synes vanligvis at de gjengir fakta på en god måte. Dette kan hjemmefrontmuséet svare deg på, og jeg vil anbefale deg å besøke muséet og se hvilke bøker de har, og hva de anbefaler.
    Nå har vi kommet til 2008. Kan vi ikke holde opp med denne 2. verdenskrig romansen nå, ved å snakke om helter som antagelig ikke har gjort stort mer enn hva amerikanske, norske og andre soldater gjør daglig i Iraq, Midt-Østen, Afganistan og andre steder?
    Hans Mathias, Asker

    Gunnar «Kjakan» Sønsteby Når vi snakker om annen verdenskrig, så er det langt fra noen romanse. Du er vel også kjent med at 50 millioner gikk med på grunn av naziregimet til Hitler. Jeg kaller ikke det for romantisering. Når du sier at spesialstyrkene i dag. Bakgrunnen er at Norge med sine fire millioner mennesker ikke kan greie seg selv. Vi må samarbeide med de allierte, det er soleklart. Hva gjorde vi i 1940? Hjalp de allierte oss? Ja, det gjorde de. Kom ned på Hjemmefrontmuséet, så vil du se at 4000 briter falt i Norge, og 800 nordmenn. Og jeg spør: Fikk vi hjelp? Derfor, jeg er av den oppfatning at vi må samarbeide med NATO. Når NATO også får støtte i FN, så er det naturlig for Norge å følge opp. Men jeg kan jo nevne for deg at Kompani Linge hadde en tapsprosent på 20 prosent. Det er langt over det vanlige i annen verdenskrig, det vanlige var 10 prosent. Men det er dumt å sammenligne, for når unge nordmenn faller for sitt land er det like ille uansett. Det er vanskelig å sammenligne krigen i Irak med annen verdenskrig.
    Heisann, gratulerer med dagen som var. Har fått med deg at du holder en del foredrag, har du noen planer om å gjeste Tromsø i nærmeste fremtid? Har utrolig lyst å høre deg prate.
    ole, tromsø

    Gunnar «Kjakan» Sønsteby Jeg skal forsøke å komme til Tromsø kanskje på våren eller tidlig høst. Men jeg har også Narvik på programmet. Der har jeg har merkelig nok aldri vært, for å se på krigsminnesmerkene der, for det var store krigshandlinger i Narvik. Jeg håper noen vil ha meg, for eksempel i juni i år! Men selvfølgelig kommer jeg innom Tromsø, som er et av mine favorittsteder, hvis jeg skal nordover. Jeg har gode venner i Tromsø, og holdt mange foredrag på skoler der.
    Det lille jeg kan om historie om perioden før krigen får jeg inntrykk av at det norske samfunnet ikke var tilstrekkelig militært beredt. Er dette tilfellet i dag ? Er vi litt for naive og forskyver tanken på mulige farer?
    John Lysholt, Stabekk

    Gunnar «Kjakan» Sønsteby Nei, jeg synes ikke det. For eksempel, hvis vi tar dagens spesialstyrker, så er de så godt trent på alle måter, også rent psykologisk. Jeg har møtt en rekke av dem, marinejegere og fallskjermjegere, og jeg er mektig imponert over den utdannelsen de får. Vi må drive en moderat krigføring etter Genevekonvensjonen, men vi møter en fiende som har tatt i bruk selvmordsvåpenet. Folk som har kommet dit er siste sort. Vi kan overhodet ikke godta det. Det er helt forferdelig at de bruker selvmord som våpen. Da de japanske flyverne kom som selvmordsflyvere og bare fløy ned på dekket til hangarskipene, fant amerikanerne ut at de måtte bruke a-bomben, for dette med selvmordsvåpenet var ikke akseptabelt under noen omstendighet. Etter min mening kan det ikke aksepteres for en sivilisert verden.¨ Jeg tror ikke vi er naive, men forholdene tvinger oss til en krigføring bundet av Genevekonvensjonen), mens fienden bruker alle midler og går på uskyldige mennesker. Selvmordsbomberne dreper jo tusener av uskyldige.
    Hei Gunnar Først vil jeg takke deg enormt for den innsatsen du gjorde for konge og fedreland. Den er unik! Jeg lurer på hva som er det verste øyeblikket ditt mellom 1940-45. Jeg tenker ikke nødvendigvis på selve invasjonen 9.april, men om du har noen absolutte skrekkens minner/opplevelser som sitter i.
    Tony, Oslo

    Gunnar «Kjakan» Sønsteby Jeg kan ikke ta noen spesielle episoder, men det siste halvåret av krigen var jeg spesielt engstelig. Jeg trodde ikke jeg ville greie meg. For da var Gestaposjefen i Oslo, Fehmer, like i hælene på meg. Og det verste var at jeg visste altfor mye. Jeg var faktisk en sikkerhetsrisiko. Jeg måtte ikke bli arrestert, og bli torturert. Det hadde blitt en katastrofe. Jeg kjente nesten alle medlemmene i Hjemmefrontledelsen ved navn, jeg kjendt Milorgsjefen ved navn. Jeg bodde i fjerde etasje i en leilighet på Skillebekk. De kunne ikke komme opp i leiligheten uten å vekke meg. Jeg hadde tre håndgranater, som jeg ville sprengt i gangen dersom de hadde kommet opp. Å ta giftpiller falt meg aldri inn, fordi jeg regnet med at jeg ville gå med dersom jeg sprengte granatene.
    Dere krigsveteraner har jo møttes i ulike sammenhenger i alle år etter 1945. Men har du noen gang møtt noen tyske krigsveteraner? Er det mulig for "gamle fiender" å møtes mange år etterpå for å mimre om krigen?
    Karin Helene, Sarpsborg

    Gunnar «Kjakan» Sønsteby Jeg har ikke møtt noen tyske krigsveteraner, men jeg traff disse i mitt arbeid, da jeg begynte som salgsdirektør i Saugbrugsforeningen i Halden, og måtte reise til Tyskland i 1950. Hamburg lå flat, enda i ruiner etter bombingen, men nå skulle de begynne å komme på beina igjen. Det betydde veldig for meg å få Tyskland på beina igjen. På dette tidspunktet var dette det viktigste for meg, og jeg hadde glemt alt som het krig. Nå gjaldt det å tenke fremover. Jobben min var å finne agenter for firmaet i Tyskland. Denne gangen gjaldt det ikke hemmelige agenter, men papiragenter(Saugbrugsforeningen solgte papir). En av de jeg fikk som hovedagent hadde vært menig i Russland, han kunne fortelle de mest bloddryppende historier. Men vi hadde ikke tid til å snakke om krigen, nå var det snakk om å bygge opp igjen.
    Hei "Kjakan" Jeg er 31 år og svært interessert i krigshistorie. Elsker å lese om krigen, se dokumentarprogrammer samt snakke med eldre som selv har opplevd krigen på kroppen. Jeg har fått med meg alt som har vært publisert om deg, Oslogjengen og Milorg. Det jeg finner svært beundringsverdig er at du har blitt 90 år og er så sprek. Du levde jo med dødstrusselen hengende over deg i 5 lange år når i ung alder, og er sikkert full av vonde inntrykk og minner. Er det kanskje derfor du holder koken - at du ble "herdet" og tøff?
    Christian, Oslo

    Gunnar «Kjakan» Sønsteby Ja, jeg vet ikke om jeg er så mye tøffere enn andre. Men jeg trodde 100 prosent på det jeg sloss for. Jeg visste at det ikke var mulig å at nazidiktaturet skulle vinne, men det var snakk om et tidsspørsmål før vi kunne beseire dem. Men det tok tid, det verste var jo at vi måtte ta livet av mange tyskere, Hitler ville ikke gi seg før Tyskland var totalt ødelagt. Det er klart jeg har vonde inntrykk og minner, men jeg har flest gode minner. Da tenker jeg på alle de som hjalp oss, de som sa ja når vi spurte om tjenester, for eksempel da jeg måtte skaffe dekningssted for gutta i Oslogjengen, Lingekompaniet(spesialstyrkene fra England), da de kom til Oslo. De måtte bo i all hemmelighet, og det var livsfarlig å ha slike boende hos seg. Likevel stilte folk rom til disposisjon. Det kunne være et pikeværelse på Sagene, eller en del av en stue på Bislett. Det var en enorm risiko å huse dem. Det var for eksempel to kvinner i førtiårene, som var mine rådgivere når det gjaldt dekningssteder: Den ene sosietetsfrue på Vestkanten, den andre bakerfrue på Grønland.
    Tusen takk for det du gjorde under krigen. Det er fantastisk å lese om den viljestyrken dere måtte ha. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart det. Det jeg lurer på, stemmer det at NS hadde 43 000 medlemmer på sitt meste i 1943 mens milorg hadde 40 000 når krigen sluttet?
    Ole, Bergen

    Gunnar «Kjakan» Sønsteby Ja, det stemmer sånn noenlunde, jeg tror kanskje NS hadde noen flere. Men det var ikke bare Milorg, for 90% av befolkningen var motstandere, man behøvde ikke finne milorgfolk for å få hjelp, man kunne få hjelp fra hvem som helst. Det var en vidunderlig følelse å ha folket i ryggen.
    Hei Kjakan! Vil bare så sagt at du har vært en enorm inspirasjonskilde for meg opp igjennom mine 25 år. Du motiverer meg til å ta tak i de gode gjerningene i hverdagen. Mens dine jevnaldrende festa og drakk, gikk du på ski over fjellene på natterstid med børsa på ryggen - Hva var det som egentlig fikk deg inn i motstandsbevegelsen?
    Petter, Oslo

    Gunnar «Kjakan» Sønsteby Først og fremst at Norge ble okkupert, og at vi fikk et tysk diktatur i landet, man var vant med å leve som skikkelige borgere i et demokratisk land, og så plutselig hadde vi nazidiktatur, og da var det klart vi måtte ta igjen.