Oppdatert  13.3.2008 kl.20:00-21:00

Liten forståelse for sorg?

Psykolog Atle Dyregrov svarer deg.

Psykolog og spesialist i klinisk psykologi, Atle Dyregrov, kjenner godt til den vanskelige situasjonen som folk i dyp sorg kan oppleve i møtet med systemet.

Som daglig leder for Senter for krisepsykologi, har han lang erfaring med å møte folk som har opplevd plutselige dødsfall i nær familie.

Han svarer på dine spørsmål 20.00 torsdag. Still spørsmål her.

Hei. Jeg har gjennom mitt relativt korte liv opplevd en del ting der en naturlig reaksjon vil være sorg. Tross at jeg har kjent på denne sorgen har familiesituasjonen min gjort at jeg aldri, eller sjeldent, har mulighet til å uttrykke den. De siste 2 årene har jeg utviklet angst som startet med noen panikkanfall. Resultatet av det var at jeg fikk gjentagende drømmer om bl.a. et avdød familiemedlem. I drømmene var det alltid en følelse av skyld. Ut i fra din erfaring hva kan du si om koblingen mellom sorg og angst? Forøvrig går jeg nå i samtaleterapi og har det mye bedre:)
anonym, Oslo

Atle Dyregrov: Hei. Ja angst kommer ofte i sorg og noen ganger utvikles panikkanfall, andre ganger ulike fobier og noen ganger tvangshandlinger. Samtaleterapi hjelper, men igjen er det viktig å vite at noen metoder har mer for seg enn andre og en bør sikre at om en søker hjelp skal terapeuten ha kjennskap til slike metoder. Såkalt kognitiv atferdsterapi har bl.a. vist seg meget bra for de som sliter med panikkangst. Det finnes også spesifikke metoder for å dempe mareritt - igjen vil jeg henvise til våre nettsider www.krisepsyk.no Det var de spørsmål jeg rakk å svare på. Med hilsen psykolog Atle Dyregrov

Våre venner mistet sin sønn for en stund siden. Vi har en sønn på samme alder og har fulgt hverandre de få årene de fikk før sønnen døde av sykdom. Etter dødsfallet har vi helt mistet kontakten selv om vi har prøvd å nå dem. De sier de ikke klarer, at de er sjalu og sinte. Vi stod hverandre nær. Dette er nå to år siden. Tror du vi kan gjenopprette vennskapet?
Solsikke, Nord

Atle Dyregrov: Hei. Ja jeg tror det er mulig, men jeg tror det ville være godt om dere nyttet en nøytral tredjeperson som kunne ta en samtale med dere alle fire for å diskutere hva som har skjedd mellom dere. I vår bok 'Dyregrov, K., & Dyregrov, A. (2007). Sosial nettverksstøtte ved brå død. Bergen: Fagbokforlaget.' har vi tatt opp slike problemstillinger og tenkt litt rundt det å bruke nettverksmøter for å forebygge eller løse slike problemer.
Hvordan kommer man seg best gjennom det å miste et familiemedlem brått? Hjelper det egentlig å ta fri fra jobben lenge?
Oscar, Bergen

Atle Dyregrov: Hei. Se tidligere svar i forhold til det med retur til arbeid. Anbefaler dere også til å søke mer stoff på våre nettsider: www.krisepsyk.no
Folk reagerer forskjellig gjør de ikke? Noen trenger arbeidet å komme tilbake til, andre må bearbeide det grundig umiddelbart, noen får etterreaksjoner og må ta sykemelding senere, og andre kan rett og slett ikke klare arbeidet fordi de faller sammen. De sistnevnte får vel sykemelding, selvom det ikke skulle kvalifisere til PTSD eller depresjon? Hva er dine erfaringer, sørger folk forskjellig, og er det for noen godt å komme på arbeid på tross av at alle vil at du skal roe ned...?
Kristina, Oslo

Atle Dyregrov: Hei. Som jeg skrev i et annet svar så er variasjonene svært store. Mitt klare råd er vanligvis å gå tilbake til arbeid så snart en makter det, men bare hvis arbeidsplassen er støttende. Selvfølgelig er det de som har et arbeid med ansvar for andres sikkerhet og helse som rett og slett vil være en sikkerhetsrisiko om de arbeider med vanlige arbeidsoppgaver og da må en selvfølgelig ta hensyn til dette.
Hei. Jeg er en kvinne på 46 år, som opplevde for tre år siden å bli forlatt av min samboer gjennom 10år til fordel for en annen kvinne. Jeg har vært i gjennom en stor sorg prosess, og føler på en måte at jeg er ferdig med prosessen. Men det jeg opplever er at det plutselig kan komme over meg i gitte situasjoner, og da kjenner jeg at det fremdeles er sårt. Hvor langt tid tar det før man kommer igjennom prosessen, og hva slags type terapi kan man benytte for å komme videre? Vennlig hilsen
Gunnveig, S

Atle Dyregrov: Hei. Følelser blir lett reaktivert når noe minner om det som skjedde. Per i dag er det noe som kalles kognitiv atferdsterapi som har best forskningsbelegg for mange ulike livsproblemer. Her arbeides det bl.a. med å eksponere seg for situasjoner som igangsetter følelser for å lære nye måter å håndtere disse på. Om jeg var deg ville jeg nok søkt mot terapeuter som arbeider med slike opplegg. Varigheten er mer vanskelig å angi, det kan du få bedre svar på etter å ha diskutert det med en terapeut som forhører seg mer i detalj i hvordan dette er for deg.
Da min far døde av kreft etter et kort sykeleie, var jeg 19 år gammel. Jeg var på jobb alt neste dag og var bare borte fra jobb den dagen begravelsen var. Mer enn 2 år senere fikk jeg en kraftig reaksjon og ble svært deprimert. Tror du jeg kunne ha unngått denne reaksjonen om jeg hadde tatt meg tid til å sørge rett i etterkant av dødsfallet? Tenker i forhold til diskusjonen om rett til sykemelding og evnetuell egen "sorg" diagnose.
Kitt, Akershus

Atle Dyregrov: Hei. Det kan være, men er ikke sikkert. Om du brukte energi på å holde det som hendte på avstand, ikke ville snakke om det eller gå nær det som hendte så tror jeg du gjorde deg selv en bjørnetjeneste. Men om reaksjonen bare uteble så er det mer tvilsomt om det ville spilt en rolle. Samtidig vil jeg minne lesere om at det er ca 20 % av de som opplever dødsfall som har lite sterke reaksjoner i den første tiden etter et dødsfall og som heller ikke får slike senere. Det er altså viktig å huske at variasjonen i reaksjoner er svært stor.
Atle, du skriver at mange sliter med sorg utover det normale; da er det viktig at vi som medmennesker tar tak i dette ifra dag én! Det vil jo si at vi IKKE bør la en sykemelde seg, men heller ta del i sorgprosessen. Jeg vet at jeg hadde ikke likt hvis kolleger og venner hadde sluttet å snakke med meg i en slik situasjon; hvis sorg er en sykdom, kan jeg da få en blå resept som hjelper meg videre? sorg er naturlig, og å gjøre det om til en sykdom, er unaturlig?
student, oslo

Atle Dyregrov: Hei. Det er ingen som ønsker at en begynner med å dele ut diagnoser i de første månedene. Om det kommer en ny diagnose så vil den nok si at det skal ha gått mer enn seks måneder etterpå. Samtidig er det mange som ikke er i stand til å jobbe etter noen dager eller uker, de er rett og slett så utslått av det som har skjedd at det ikke er mulig. Da må vi ha fleksible ordninger som gjør at arbeidslivet kan tilpasses dette. Jeg hører av og til at noen sier at 'de dyrker sorgen'. I mitt mangeårige virke på dette feltet har jeg aldri truffet noen som ønsker å dyrke sorgen, de dette sies om har oftest en fastlåst sorg og trenger hjelp for å komme videre. Jeg er optimistisk også fordi jeg ser hvor mye mer forståelse det er for sorg i arbeidslivet i dag enn tidlig på åtti-tallet. Da opplevde vi flere som ble trukket i lønn for å gå i sitt eget barns begravelse.
jeg mistet min søster da jeg var 10 år gammel,og min far da jeg var 20 år gammel.dette er nå henholdsvis 25år og 15 år siden.vi hadde et unikt forhold.det sies at tiden leger alle sår,men er det egentlig slik...jeg går fortsatt med dyp sorg inni meg som aldri svinner hen.
ellen, sogndal

Atle Dyregrov: Hei. Tiden leger ikke alle sorg, men den er en venn. Om dødsfallene fremdeles plager deg slik at de innvirker på din evne til å fungere i hverdagen sliter du kanskje med komplisert sorg og kan ha nytte av faglig hjelp.
hei. hvor lenge sørger man, i snitt, etter å ha mistet en far?
jørn p, fredrikstad

Atle Dyregrov: Hei. Det finnes dessverre ingen mal. Det er så mange ting som er med å bestemmer lengden og intensiteten på en sorgreaksjon. Det har med tre hovedforhold å gjøre: situasjonsforhold - måten dødsfallet skjedde på, om en var vitne til det, om det var en langvarig sykdomsprosess etc, personforhold - din relasjon eller nærhet til din far, din alder, tidligere tapsopplevelser, tidligere psykiske problemer, din personlighet (innadvendt/utadvendt/robust) og mestringsstil - og omgivelsenes støtte, støtte fra familie, venner og arbeidskolleger og eventuell faglig hjelp du mottar. Vanligvis opplever de fleste det første året som vanskeligst fordi da skal alt (merkedager, årstider) som vanskeligst.
Hei! Ville bare si at det er kjempefint at dere belyser denne problemstillingen i det offentlige rom. Kona døde av kreft for noen mnd siden i en alder av 33 år. Sitter igjen alene med en datter på 18 mnd. Fastlegen var heldigvis forståelsesfull og gav meg sykemlding i to mnd med diagnosen depresjon og "situasjonsbetinget livsfaseproblem"???? Men siden jeg ikke får barnehageplass, og ikke videre sykemld, så var jeg nødt til å ta ut omsorgspermisjon uten lønn fra jobben. Lever nå på kont.støtte og oppsparte midler. Sliter forts. med konsentrasjonsvansker og søvnløse netter. Sikkert en ganske normal reaksjon på en ellers unormal situasjon?! Lykke til med arbeidet videre!
Asbjørn Ø., Bergen

Atle Dyregrov: Hei. Din kommentar viser hvorfor dette er viktige problemstillinger å reise.
Den 19.mars vert det 11 år sidan eg mista yngste sonen min etter eitopphald på 14 dagar på Haukeland. Diagnosen fekk me først etter han var dør. I løpet av dei første åra var eg ut og inn i jobb. Vart sjukmeld som deprimert, men det var sorgarbeidet som krov all energi. Eg vil tru at dei "fristundene" som legen gav var med på gjera meg i stand til å gå vidare i livet på ein betre måte. Eg fekk tid til å konsentrera meg om meg og mitt, samstundes som legen krov tilbakemelding på korleis eg arbeidde med ulike problemstillingar. Det har med å flytta ting inn i nye rom, for livet vert aldri det same. Skal ein berre lagra i kjellaren, vil presset på kjellarlemmen til slutt bli så sterkt at den vert pressa opp, og kva reaksjonar som kjem ut og korleis veit ein ikkje. Eg er samd i at sorgarbeid vert ein diagnose. Målet må heile tida vera å få folk inn att i arbeid, og dersom det vert aksept på at sorgarbeid er vanskeleg, så vil dei som blir ramma ha lettare for å opna seg om problema. Det er greit at ein muskel vert overarbeidd og må ha kvile, og etter mi meining vert det det same med psyken. Når sorga i ein periode overskyggar alt, er ikkje mennesket laga som ei datamaskin der du kan utvida minnet. Me har fått tildelt våre ressursar på det mentale plan òg, og når dei vert overarbeidde, må me ta omsyn til det.
Øystein JW, Øvre Årdal

Atle Dyregrov: Hei. Jeg har ingen kommentarer. Dine ord sier dette mye bedre enn mine.
Jeg har ett spørsmål, ettersom jeg gjennom jobb har fått bivåne reaksjonene hos foreldre, som blir fratatt barna sine med hjemmel i Barnevernsloven. Akutt, men også planlagt. Flere ganger har jeg desverre opplevd å stå nær foreldre som mister sitt barn plutselig, eller etter lang tids sykdom. Det slår meg at foreldres sorg, og heller ikke barnas tap tas alvorlig, når det er barnevernet som har fjernet barnet fra foreldrene. (..)
Undrende., .....

Atle Dyregrov: Hei. Både ditt spørsmål og flere andre som er kommet behandler dette tema. Det er ingen tvil om at mange foreldre som blir fratatt sitt barn opplever sorg. Samtidig så vet jeg at det skal svært mye til for at barn tas fra foreldre og at vi har et barnevern som arbeider samvittighetsfullt og ønsker å gjøre det beste for barna. Når foreldre fremstiller sin situasjon i media eller til andre, så må vi huske på at barnas røst sjelden høres. Selv om jeg vet at det vil provosere en del av dere der ute, så tror jeg faktisk at det er for få barn som tas vekk fra barndomsomgivelser som vil prege dem negativt for resten av deres liv. Vi må sikre at foreldre som får sitt barn tatt fra seg får hjelp slik at de både får hjelp med sin sorg, men kanskje mest med å forbedre sin evne til å ta hånd om sine barn.
De aller fleste av oss vil ha behov for å være noen dager borte fra arbeid når vi mister en nær pårørende. - Men det er vel naturlig og bør vel derfor ikke relateres til sykdom selvom vi bør ha rett til fravær fra arbeidet? - Ville det ikke være mer korrekt å gå veien om arbeidsmiljøloven og sikre rett til fri - og samtidig rett til lønn fra arbeidsgiver eller folketrygd, slik som ved små barns sykdom? - Etter noen dagers sorgreaksjon vil vel de fleste av oss ha psykisk godt av å kommme tilbake til arbeid og dermed måtte gjenoppta en vanlig livssituasjon hvor livet må gå videre?
Aase Rokvam, Ås

Atle Dyregrov: Hei. Ja jeg tror også det burde være ordninger som gjør det mulig å være borte fra jobben etter et dødsfall uten at en behøvde og sykemeldes. Mange bedrifter gir også velferdspermisjon i slike tilfelle. Samtidig så er det mange dødsfall, spesielt etter et barns død, hvor noen dager eller uker ikke er nok. Hvor tidlig mennesker er i stand til å gjenoppta sitt arbeid varierer sterkt. For 20 år siden viste jeg i mitt doktorarbeid at kvinner som returnerte til jobb etter at de hadde mistet sitt barn, klarte seg bedre enn de som ble hjemme. Studien var liten, men ga likevel et innblikk i hva som var vanskelig med å gå hjemme: det ble for mye tid til å tenke. Men det må være en 'varm' arbeidsplass som en returnerer til om det skal gå bra. Møtes en med uforstand og liten forståelse er det ikke lang vei til lengre fravær fra jobben.
Liten forståelse for sorg? Tja, forståelse av sorg kan ikke læres, ei heller empati for andre mennesker. Er du ikke enig? Derfor må det rettningslinjer til på alle arbeidsplasser som ikke kan misforstås. Automatisk rett til fravær fra 1 dag til to uker for alle arbeidstagere som opplever dødsfall i nær familie. Man bidrar uansett ikke til godt arbeide når tankene koker og tårene fosser.
trine, oslo

Atle Dyregrov: Hei. Jeg er uenig med deg. De fleste av oss kan lære å bedre møte de som er i sorg. Min kone (med hovedansvaret) og jeg skrev en bok som kom ut i fjor som nettopp forsøker å øke nettverkets forståelse i slike situasjoner: Dyregrov, K., & Dyregrov, A. (2007). Sosial nettverksstøtte ved brå død. Bergen: Fagbokforlaget. Samtidig er jeg helt enig med deg at enhver arbeidsplass burde ha klare retningslinjer for hva de skal gjøre om en ansatt opplever sorg. For Landsforeningen Uventet Barnedød med støtte fra stiftelsen Helse og Rehabilitering skriver vi nå et hefte som skal hjelpe arbeidsplasser i dette arbeidet. Det som vi også har lært er at om en arbeider på en arbeidsplass som viser forståelse så vil en også greie seg bedre i sorgen.
Det skrives veldig mye om de som opplever plutselig dødsfall. Det er også veldig mange av oss som opplever det motsatte. Beskjeden om f.eks kreft. Da er det ofte en lang tid med mye sykdom og bekymring før det hele ender i døden. For min del var det min mor som var alene. Hun var ikke gammel og jobbet selv i helsevesenet. Men selv om man er ressurssterk - tar sykdommen alt. Vi som nærmeste pårørende står ofte på, både for den syke - samtidig som vi lever vårt eget liv. Det er en bratt læringskurve. Selv ville jeg ikke vise min mor hvor vanskelig jeg hadde det - for hun prøvde å skjerme meg etter beste evne. Men nå som hun er borte sliter jeg. Jeg har forsøkt å få hjelp - men det har jeg ikke fått. Jeg kunne ønske det fantes noe mer for oss i 20-30 årene som mister foreldre eller søsken så tidlig.
Sørgende, Oslo

Atle Dyregrov: Hei. Det blir alltid litt feil å sammenligne ulike typer dødsfall. Forventede dødsfall kan for mange være forbundet med en lang og tung sykdomstid med mange krisetopper og ikke få blir utmattet i denne prosessen. Plutselige dødsfall gir oftere traumatiske ettervirkninger som kommer på toppen av savn og lengsel. Hver for seg gir altså ulike dødsfall ulik slitasje. Jeg synes det er godt at det utvikles flere tilbud om sorggrupper og etter hvert som flere søker til slike grupper, kan de kanskje rettes mot spesifikke dødsfall, som f.eks. de som i ung voksen alder mister foreldre eller søsken.
vår son tog sitt liv snart 4 år sedan,Ingen kan førstå hur det er att mista sitt barn . jag upplevde og upplever att man inte får någon førståelse eller hjelp. Var finns støtten? Man får bæra på sorgen alene. Vi lever i ett mycket kallt samhælle.
irene, asker

Atle Dyregrov: Hei. Jeg er helt enig med deg. Ingen andre kan forstå dette. Selv om jeg i snart 30 år har arbeidet med foreldre som mister barn, kan jeg bare forstå dette i hodet ikke i hjertet. Jeg er uenig med deg i at en må bære sorgen alene. Den psykologiske tyngdeloven lyder: Alt som er tungt blir lettere om du deler det med noen. Men da er det viktig at de du deler det med kan møte deg med forståelse.
Er det ikke viktig at sorg ikke blir sykeliggjort?. Omstendighetene rundt dødsfallet har også mye å si for hvordan sorgreaksjonen blir. Fra et medisinsk synspunkt må man skille mellom normale og unormale sorgreaksjoner. Hvis sorg blir en "diagnose" forsvinner skillet
lege, Oslo

Atle Dyregrov: Hei. Jeg er enig at det er viktig at normal sorg ikke blir sykeliggjort. Samtidig er det mange som sliter med sorg som går ut over det normale og nyere undersøkelser viser at de har svært spesifikke plager, plager som sjelden går over av seg selv og mye tyder på at de kan avhjelpes med det som kalles for spesifikke sorgterapier. De som har slike plager føler også selv lettelse når problemene kartlegges og de får et navn. Vi snakker her om plager som har vart lenge og som er så sterke at de går ut over daglig fungering.
vår sønn på 22 år valgte å ta sitt eget liv nå i nyttårshelga, og vi føler en hudløs sorg..Vi har hatt et godt liv, ikke uten problemer såklart, og vi har opplevd å miste mange, bl.a tok min egen far selvmord for 22 år siden..men sjokket og sorgen over å miste sitt eget barn er overveldene smertefull. Politiet mente det synes å være en spontan handling, kan du forklare dette?? Vi har i tiden som har gått forsøkt å fatte hvorfor, men ser ingen grunn for handlingen, tvert om syntes det som om at han hadde "alt" og hverken alle vennene eller vi som familie kan finne noe "svar". Vi har en yngre sønn(14 år) må vi frykte det samme kan ramme igjen?
Marit, Moelv

Atle Dyregrov: Hei. Det er dessverre en del selvmord som kommer helt uten at det finnes noen åpenbar foranledning og som enda er lite forstått. Ved Folkehelseinstituttet gjennomføres det en undersøkelse for å forstå slike selvmord bedre. De er kanskje enda vanskeligere å leve med enn de som det er en forklaring på, f.eks. de som har slitt psykisk over lengre tid. Jeg har møtt mange foreldre og søsken etter slike selvmord og 'hvorfor' spørsmålet gir ofte mye grubling uten at en finner noe svar. Meg bekjent er det ikke slik at denne typen selvmord gir noen økt risiko for søsken.