|
Lurt kvinne? Sliten mann?
 |
| Psykolog Sissel Gran. Foto: Trygve Indrelid) |
Ung, kvinne og føler deg lurt? Eller ung mann og opphengt i arbeidslivets krav?
Artiklene om tema kan du lese her:
Ung, mamma og lurt
- Vær ikke alltid beredt!
En mann må gjøre det en mann må gjøre
Aftenposten-spaltist og psykolog Sissel Gran svarer i Aftenposten hver søndag på spørsmål fra leserne om mellommenneskelige forhold.
Mandag ettermiddag møtte Sissel Gran leserne til nettprat. Les svarene her.
Nettpraten er nå avsluttet, men debatten fortsetter i Debattcentralen.
|
Jeg kan bare applaudere for uttrykket "seigdame". Vi som er alenemammaer uten en pappa i bildet, selv har jeg 2 barn, må faktisk ha full jobb skal økonomien strekke til. Avlasning går på bekostning av tiden med barna, som ser en veldig sliten mamma lite nok som det er. Jeg valgte "utradisjonelt" og har i mange år vært en av få jenter i IT-bransjen. Hva kan en løsning være? Det er i denne bransjen jeg har utdanning og erfaring. Arbeidsgiverne må komme på banen med fleksible løsninger som fungerer, hjemmekontor, "tidskonto" i forhold til prestasjoner ut i fra resultater ikke overtidstimer osv. Jeg savner en langsiktig satsning på arbeidstakerne i småbarnstiden. Invester i de ansatte utover småbarnstiden, og man vil få mindre turnover og sykemeldinger på sikt, samt lojale og trofaste medarbeidere.
Fryktelig sliten, Bærum
Sissel Gran Gode forslag og enig på alle punkter.
Jeg er ikke enig i at det er greit å gå tilbake til jobb etter 6 mnd og fremdeles amme barnet. Jeg gjorde det med min første og det førte til ammetrøbbel (sitter forøvrig med nr 3 på fanget nå :-). Men hva med å bruke kontantstøtten til noe mer fornuftig enn lønn til svarte dagmammaer eller som lommepenger til kvinner med høytlønte "skaffedyr". Hva med å utvide svangerskapspermisjonen med et halvt år og forbeholde det halvåret til fedrene? Det vil være et viktig signal til arbeidsgivere; også menn er fedre og i en periode i livet blir de både borte fra jobben et halvår eller mer og de kan ikke yte 120% når de er tilbake.
ca, Oslo
Sissel Gran Vi sender innlegget videre til politikerne som bør følge nøye med på denne diskusjonen dersom de mener alvor med å gjøre noe med det norske likestillings-landskapet.
Jeg tror en deling av kostnadene tilknyttet syke barn og foedselspenger mellom fars og mors arbeidsgiver ville vaere et viktig steg i riktig retning. Det kunne ogsaa kanskje vaere med paa aa faa bukt med noe av diskrimineringen som fortsatt eksisterer i beste velgaaende. Har over lang tid forsoekt aa finne en jobb i Norge, men opplever at kvinner rundt 30 uten barn er for skummelt for en mannsdominert sektor. Dette til tross for god utdannelse, flere spraak og internasjonal erfaring. I stedet jobber jeg i London, mens samboeren fortsatt er i Oslo. Som beskrevet i et annet innlegg er kravene enda toeffere her, men du faar iallefall muligheten. Prisen er lange dager (+helger ) og mye reising. Dessuten er det "ditt problem" og ikke arbeidsgivers dersom du velger aa faa barn. Har hittil klart aa henge med ved aa skjule den voksende magen og bite tenna sammen. Tiden begynner imidlertid aa renne ut...
Finansanalytiker, London
Sissel Gran Jeg føler meg fristet til å si at du bør komme tilbake hit hvor vi kanskje kan forebygge britiske tilstander?
...Leste innlegg fra Per Oslo og ditt svar. ...Tror dere tar feil !!. Politikere, media og makteliten må slutte å debatere og predikere hva som er det det beste for folk. Vi trenger ikke en ny runde med 68'ere typer som dikterer hva som er det gode liv. Dagens utslitte mødre er et resultat av dette. Spør heller de som har lykkes og lær av dem. Er det ikke det gode liv vi drømmer om ? Det første man bør gjøre da er å se på de som har lykkes og lære av dem. Slutt å dra opp alle debatter med deltakere som i hovedsak er opptatt av å fremme egne meninger.....la oss få høre på de som har lykkes isteden.
Arnt, Oslo
Sissel Gran Vi må ha begge dele - både debatten og erfaringene fra dem som har funnet gode løsninger.
Takk for svaret, Sissel! Tidligere var Kirken og de politiske ideologiene individenes premissleverandører. I dag lever vi i en offentlig "stillhet" hvor det er opp til enhver å løse problemer. Likestilling er så viktig at og krevende at barn må lære konsekvenser og ulike ideer til løsning på utfordringer i fremtidig yrkesaktivitet og samliv, allerede på skolen. Da kan normer skapes og det blir lettere å være kvinne og mann. Hilsen Per,(du hadde rett, har 50% omsorg 3 barn)
Per, Oslo
Sissel Gran Takk igjen for det gode begrepet "offentlig stillhet". Vi må ikke overlate til det enkelte par og menneske å lage revolusjon alene. Det greier de ikke.
Kven er det som har lurt oss? Det er i alle fall ikkje likestilling og fortidas kvinnesakskvinner. Dei har gitt oss valfridom! Det er eit stort ansvar å ta ansvar for eige liv. Vi har høve til å ta utdanning og på det nivå som passer vårt intellekt! Med høg utdanning følger ansvar, men òg høve til å velge. Vi kan velge ein stilling som ikkje gir like mykje pengar, men ein rolegare kvardag. Eg trur det er forbrukersamfunnet som har lurt oss. Vi trur at vi skal ha alt på same tid! Vi kan velge om vi vil vere heime med borna, redusere arbeidstida vår (både mann og kvinne), ha ein periode med fleksibel arbeidstid. Kva vi vil arbeide med og kor mykje er eit verdivalg. Vi trur vi skal gjere karriere, få barn, gi borna våre alt av materielle ting og opplevingar - helst betre enn naboens. Det koster penger og vi lar oss vel alle lure av det? Eg blir litt forundra over normalfamiliens klagesang over tidsklemma. Er det ikkje vi sjølve som må velge bort aktivitetar og materielle goder? Det er ikkje mykje å skryte av i lunsjpausa, men det handler om livskvalitet. Vi velger det beste for borna våre - trur vi. 30-åringens draum om 50-talet er i beste fall historielaus. Spør desse kvinnene korleis det var og kva dei sat att med når borna klarde seg sjølv. Men om du ønsker å vere heime med barn er det ditt valg. Du kan ha ein pause i eit arbeidsliv. Du har fått utdanning du kan bruke seinare. Det er goder våre formødre har gitt oss!
Kvinne, over 40, Oslo
Sissel Gran Mange mister jo overblikket i forbrukersamfunnet, vet du. Det er vel det som er vitsen ved å overlesse oss med så mye - vi blir villige konsumenter og evnen til å se det egne valget glipper for mange.
Det som forundrer meg er egentlig vår manglende evne til å samarbeide, hjelpe og støtte hverandre som familier! Hver dag stresser mor eller far til og fra barnehagen kun med tanke for egne barn. Så lite ekstra arbeid det hadde vært å ta med ett/to barn til med hjem, så kan faktisk det andre foreldreparet begge jobbe et par timer senere denne ene dagen. Hvis man hadde kunne fått til en slik ordning en gang i uken/hver 14.dag, er jeg overbevist om at det hadde vært til stor hjelp. Slik det er nå, har alle nok med seg selv og ingen har hverken overskudd eller ork til å ta et slikt initiativ overfor andre. Man er kanskje også redd for at man stadig stiller opp, mens andre bare tar i mot. Samt at avtaler brytes, og at dette blir nok en ting som må organiseres...
Lise, Drammen
Sissel Gran Jeg er for slikt foreldresamarbeid og nyter godt av det selv! Anbefales.
Hei. Tror du det er så få menn som tar ut mer enn 1 måned pappa-permisjon fordi arbeidsplassene forventer at de skal jobbe, eller fordi menn naturlig ikke er spesielt interessert i barn, og derfor ikke ønsker permisjon?
Sofie, Oslo
Sissel Gran Mange arbeidplasser vil nok forsatt at menn skal legge hovedandelen av sin lojalitet til jobben. Den andre siden av saken er selvsagt at jobben for mange menn er morsommere enn hjemmefronten. Jobben blir et fristed når det går hardt for seg hjemme. Arbeidsforsker og sosialantropolog Tian Sørhaug har sagt at moderne arbeidsliv er erotisk mens hjemmet er blitt en arbeidsplass. Jeg betviler imidlertid ikke at fedre elsker barna sine, men at de er klemt mellom flere lojaliteter, hvor jobben ofte går av med seieren.
Som (foreløpig) barnløs kvinne på 30, er min store skrekk å havne i den situasjonen mange av de "lurte" kvinnene har havnet i. Min mann og jeg ser på våre vennepar med barn, hvor lett de tilsynelatende faller inn i fastlagte mønstre av hva som er henholdsvis mannen og kvinnens oppgaver. Ofte er det kvinnen i forholdet som henter og bringer i barnehagen og er hjemme med sykt barn. Ikke det at det er noe galt i det, hvis det er en fordeling de kan leve med... Hvordan unngår vi begge å komme i en slik klemme hvis vi noensinne får barn?
Inger , Oslo
Sissel Gran Dere må forhandle på forhånd og holde det dere har lovet hverandre når hverdagen kommer. Demokrati er det moderne parforholdets viktigste pilar.Kjærlighet, erotikk og vennskap er viktig, men uten demokrati, i betydningen å tåle uenighet, forskjeller, opposisjon, overlever ikke et moderne forhold.
Jeg tror vi behøver en politisk debatt, der de politiske partiene bør kommitere seg. Debatten bør ende med at samliv og likestilling blir obligatoriske fag i skolen. Dagens barn bør forberedes på yrkesliv og foreldre-rolle på en helt annen måte enn hva som skjer i dag. Dessuten bør rettigheter og plikter deles 50-50 og ikke med feminin slagside som i dag. Hilsen 50% pappa og 100% mann
Per, Oslo
Sissel Gran Enig, vi må ha en bred debatt som går utover enkeltindividets personlige ansvar for eget liv. Jeg regner med at du kanskje har en delt omsorgsrolle siden du kaller deg 50% pappa. Menn må på banen, som du.
Min eldste sønn på snart 5 år proklamerte her om dagen at han ønsket at mamma ikke skulle jobbe. Jeg ble meget overrasket, alle vennene hans har arbeidene mødre, vi har relativt bra likestilling i heimen så jeg trodde han ikke "opplevde" hjemmeværende mamma som noe alternativ, og heller ikke nødvendigvis at det var mamma som skulle være hjemme. Det jeg skulle gjøre hjemme var å "lage mat og passe lillebror". Han ville gjerne fortsette i bhg, pappa kunne sørge for pengene som skulle til. Balansen er så vanskelig, jeg synes vi får det til bra, og trives med livet vi har, men begrepet å ha blitt "lurt" er noe vil begge føler, venninner og kollegaer også. Men det at et barn "sånn helt ut av det bål" sier at han ønsker mamma hjemme, fikk meg til å tenke - vurderer nå sterkt permisjon året han begynner på skolen.
Planleggingsminister, Asker
Sissel Gran Arbeidslivet er ikke tilpasset barns behov, tror vi det, lurer vi oss selv. Når barn sier at de vil ha en større bit av foreldrene, er det forståelig. De vokser så raskt opp, og smaåbarnstiden er borte før vi får sukk for oss. Vi du være hjemme i en periode, synes jeg i alle fall ikke at du skal ha skyldfølelse for det. Du har rett til å finne den løsningen som passer deg og familien din best.
Som mann nærmere de 40 har jeg (og flere mannlige venner) opplevd at våre koner/partnere setter stor pris på vår fysiske og mentale tilstedeværelse i hjemmet. Men - det kan synes som en konsekvens av å leve i likestilte forhold er at vi - som Mann/partner/kjæreste - oppfattes som kjedelige av de samme koner/partnere. Vi er jo verken på byen med gutta til langt på natt, ei heller krysser vi Grønland på ski. Vi er jo bare hjemme (og jobber r... av oss). Er prisen for et likestilt - og ofte gjennomregulert - forhold at spenningen forsvinner? I så fall veldig synd!
Alf, Oslo
Sissel Gran Et ømt punkt, gitt. Lidenskap opprettholdes jo ikke sjelden av spenning, uro og avstand. Hverdag, greihet og vilje til tilpasning kan gjøre tenningen litt laber. Så får man utforske og utfordre hverandre på andre måter.
Islam blir ofte rakket ned på på grunn av at det gjøres forskjell på menn og kvinner og deres hovedansvarsområde i forhold til hjem og forsørgelse. Dette henger ofte selvfølgelig sammen med kulturelle tradisjoner som også overstyrer den religiøse intensjonen. Ligger det kanskje noe bra i islams måte å fordele oppgavene, slik at det blir bedre både for kvinne, mann og barn, også i et moderne samfunn? Er dette et området som på en urettferdig måte stadig blir hakket ned på, eller er det kanskje på sin plass...? (sett med dine øyne altså)
Muslim, Oslo
Sissel Gran Vi har i alle fall ingen grunn til å nedvurdere muslimske familier og deres ordninger mht.arbeidsfordeling. Problemer oppstår i mine øyne dersom kvinnen hjemme ikke får ta del i samfunnet og ikke har oversikt over hva slags liv og virkelighet barna har. Men vi har nok gått for langt i å degradere husholdsarbeid og barneomsorg på bekostning av lønnsarbeidet.
Til Sissel Gran, Min kone og jeg (og sikkert mange andre ektepar) har diskutert dette i 13 år. Det er veldig prisverdig at Aftenposten tar dette opp. Vi har 3 barn, og forutsetningen for dette var at hun ikke skulle jobbe 100% når jeg jobbet 100% (Jeg har vært hjemme med barna i til sammen 20 mnd). To av begrensningene for hvor mye begge kan jobbe er i) Døgnet har bare 24 timer, og rundt 12 av dem trenger man til å sove og spise. ii) Man kommer fort i en situasjon hvor begge jobber 100% og man sitter igjen med mindre penger en om de jobbet 70% hver(etter at 1 xtra bil, skattefordeler, barnepass og betaling for hjelp av forskjellige typer i hjemmet er trukket fra). Tanken om at begge skal jobbe 100% samtidig med at man får 2-3 barn er hverken økonomisk realistisk eller tilpasset at døgnet har 24 timer.
Per H,, Oslo
Sissel Gran Jeg tror du har rett i at to 100% jobber kombinert med barn er for krevende for mange. Slitasjen på parforholdet kan bli stor. Hvis partene deler på å være hjemme, er sjansen for et godt og langt samliv bedre.
Hei! Jeg har egentlig ikke et spoersmaal, det er mer ment som en kommentar til temaet 'arbeidslivets krav'. Jeg bor og jobber i London og ser her et arbeidsliv/arbeidsmoenster som Norge for enhver pris maa unngaa. Dessverre hoerer jeg at tendensene sniker seg inn i moderlandet. Varsku! Superlange arbeidsdager - som ingen protesterer mot -, lave loenninger (i forhold til utdanning); topp-ned-management; skyhoeye lederloenninger; 4 maanders mammapermisjon; null fleksitid; hjemmekontor for de faa - intet av dette er til etterfoelgelse for Norge. Naa skal det sies at jeg jobber i en bedrift som tilhoerer unntaket, men jeg ser saa mye rovdrift paa medarbeidere blant venner og bekjente. Det er soergelig. Folk er superslitne naar de endelig kommer seg hjem fra jobb og har ikke mye livlyst utenom i helgene. Dette er spesielt synd for barnefamilier som har ansvar for aa foelge opp de smaa. Saafremt man ikke betaler seg ut av klemma ved aa ansette au-pair eller nanny. Fordi barnehager er en sjeldenhet her borte og de faa som finnes koster rundt 5000-6000,- per maaned per barn! Uansett faar man ikke mye tid sammen med den. Forbruket av alkohol er skyhoeyt - den 'ene' pilsen etter jobb er en romantisk klisje - og innsatsen i lokalmiljoete/nabolaget er lik null fordi folk er for slitne. Norge er heldig som har bygget opp en flott samfunnskultur som setter familie og sosiale verdier i hoeysete, og der man 'jobber for aa leve' - ikke omvendt. Men vaer obs - for aa bevare dette maa det vernes om!
Gro Elin Hansen, London
Sissel Gran Takk for advarselen, grådige jobber må tøyles, det er nok riktig.
Og her sitter vi.... 15 år etter vi var utslitte superkvinner for første gang. Nå er vi igang med å rehabilitere oss selv som 40+ åringer. Å lykkes på alle felt i livet er den verste floskel og vi har vel innsett at vi ikke gidder å ligne på supermanns ankerkvinne.
Benedicte Finnnema, Rauland
Sissel Gran Livet er en kontinuerlig læringsprosess, det er sikkert. Det er aldri for sent å finne en bedre løsning. Lykke til med din.
Dilemmaet mitt for tiden er hvor jeg skal sette grensene i forhold til jobben, og samtidig beholde en viss progresjon som gjør jobben interessant. Jeg har 100% stilling (med arbeidsledig mann sier det seg selv), og har bevisst valgt å ikke jobbe overtid. Det er en grense jeg har satt selv, og som min arbeidsgiver aksepterer. Jeg er faktisk mer effektiv enn mange av mine ”overtidskolleger”, fordi jeg har min tilmålte tid å gjøre jobben min på. Det største presset i vår tid er likevel ikke at kvinner gjør karriere, etter min mening er det effektivitetskravene som stilles fra alle hold. Min erfaring er at alt skal skje så mye raskere enn før, mens kravene til riktig kvalitet bare øker. Feil aksepteres IKKE! Hvis tempoet skal øke i samme fart i årene framover blir jo livet helt uutholdelig. Noen velger å hoppe av sirkuset – men hva skal vi andre gjøre?
Kvinne, Siv.ing., Bærum
Sissel Gran Her snakker du om rammebetingelser, og det er viktig. Mange kvinner sier at de teller hvert minutt for å rekke alt, og det sier seg selv at da ender man i veggen. Det er en grense for hvor raske vi kan være og hvor mye vi kan presse inn i døgnets 24 timer. Livskvalitet handler om å balansere muligheten til å yte og nyte. Nå yter altfor mange altfor mye og får aldri anledning til å være tilstede i sitt eget øyeblikk. Det er ikke helsebringende, verken for individet, parforholdet eller for barna. Vi må angripe problemet fra flere hold: Den enkelte må sette grenser, par må samarbeide og arbeidsgivere må gi plass til familieliv.
Dette temaet bunner vel også i vår tids jag etter materielle ting og ikke bare karriere. Hvis vi valgte litt bort av det vi "må ha" tror jeg mange flere par kunne hatt en hjemme. Det vil muligens ha bidratt til bedre kår i heimen, og kanskje også hatt innvirkning på barns videre utvikling til de voksnes verden. Ikke minst ville vi sett mer glade mennesker, isteden for det vi er vitne til i dag, der vi flyr i skytteltrafikk mellom bhg skole buss med miner som ikke vitner om glede akkurat.
Deltidsarbeidende mamma, Oslo
Sissel Gran For mange er løsningen et enklere liv, mindre krav til å ha alt, som du peker på. Men mange er i en slags "trancetilstand", de greier ikke å hoppe av karusellen. Nå kommer "offline-bølgen" snart. Vi får se om den bringer løsninger til mange slitne menensker i hastighetens tid.
Hva tror du konsekvensene for våre små barn vil være på sikt, der hvor begge foreldre strekker seg til det maksimale mht å være gode foreldre, bra arbeidstagere osv. Livet blir enormt delt opp i fragmenter, jobb, fritidsaktivitetr etc. I forhold til barn i forrige generasjon, så skal alt rundt barn o barneoppdragelse være så perfekt. Det er familiegrupper på skolen, mammafester o mye mer. Det krever enorm å skulle være oppegående i alle dise relasjonene. Gangner det egentlig barna, slik intensj0nene er. Har vi gått for langt den andre veien med i det å være "perfekte" foreldre?Mitt inntrykk fra Oslo Vest er i hvertfall at det ikke lengere er noe som heter "godt nok" - alt kan hele tiden legges opp og gjøres bedre. Mens barna kanskje egentlig bare ønsker små magiske stunder, med foreldre som er tilstedværende også i hodet, som man kan ta fatt i der og da.
Christina, Oslo
Sissel Gran Små barn elsker jo det enkle, men vi utfordres enormt av moderne teknologi, dataspill, Fox Kids osv. hvor alt går så fort og smeller så høyt. Foreldre kan gjerne være en motvekt til det hastige og heller være mer sammen med enn å putte så mye inn i samværet med barna. Barn trenger ikke perfekte foreldre - magiske stunder er det de trenger, det har du helt rett i.
Hei! Hvordan kan vi unge kvinner forebygge slike problemer. Jeg er en høytutdannet kvinne i slutten av 20 årene, som blir ganske skremt over hvordan framtiden min kan bli. Hvordan kan vi alliere oss med partnere og arbeidsgivere for å skape en mer levelig hverdag?
Siri, Bryne
Sissel Gran Et spørsmål midt i blinken, og et av svarene er forhandlinger - med partneren og med arbeidsgiver. Det viktigste er at du og evt. partner er enige på forhånd om hvordan dere skal håndtere foreldrerollen. Mange unge par gjør ikke det, de håper at kjærligheten skal ordne opp i det meste, men det er en illusjon. Mange er for redde for å skremme hverandre av banen i parforholdets tidlige fase og er utydelige på hva de egentlig vil med forholdet, fremtiden og barn. Mitt råd er: Diskuter det i forkant.
Det kan se ut som om barrikade kvinnenne glømte barna og at de har behov som vi som foreldre har plikt til å se til. Den eneste løsningen er at samfunnet legger opp til at det skal finnes barn i samfunnet og at det må bli lov å velge å være hjemme å ta seg av sine egene barn, barnehage er ikke det som passer alle. Vi må få et valg som vi må ta selv, ikke som blir tatt for oss.
Trine Johansen, Arendal
Sissel Gran Barn har også fedre, ikke glem at det er det denne debatten i stor grad dreier seg om. Vi må komme forbi ideen om at dette er mammas ansvar alene å ordne opp i. Det enkelte par og den enkelte person har selvsagt ansvar for egne valg, det er et premiss, men vi må inkludere rammebetingelser i denne diskusjonen.
Yngre mann, partner hjemme med småbarn. Hans rolle er å være "skaffedyr"? Hvis han ikke "leverer" hjemme, blir det kritikk, hvis han ikke "leverer" på jobben, blir det kritikk også der. Hva er verst? Balansegang, med noe misnøye begge steder fortoner seg ikke som noe bra alternativ. Ved å akseptere skaffedyr-rollen vil han minimalisere kritikken fra begge hold, ikke rart at mange havner nettopp der. Dette er i høy grad et valg andre gjør for ham, arbeidsgiver, ektefelle/partner og oppdragere.
Geir, Oslo
Sissel Gran Dette er den moderne mannens skvis, og den er motstykket til den kvinnelige "seigdamen" - hun som strekker seg i alle retninger. Partneren din må på banen her, dere må gjøre felles sak og bli enige om hva slags liv dere vil leve sammen.
Kanskje ikke så mye et spørsmål, men en ytring. Jeg mener det er et verdivalg man må ta - Er karriere viktigst, la det være et bevisst valg. Ønsker du å legge karrieren litt til side en stund og være med barna - la det være et bevisst valg å gå for det. Jeg tror den dårlige samvittigheten kommer når vi et sted i oss, føler/ vet at vi egentlig ønsker å gjøre det på en annen måte.Jeg tror den dårlige samvittigheten er et signal på at her trenger jeg å gjøre noe anerledes. Jeg tror ikke det er noe galt i å ha dårlig samvittighet - hvis vi kan ta det som et signal på at en endring trengs. Og hvis den enkelte er villig til å gi slipp på noe. For enten vi velger karriere, må vi gi slipp på samværet med barna, Velger vi å være mer sammen med barna, må vi en periode gi slipp på jobb/ karriere. La det være et verdivalg!
Sara Eline Eide, Asker
Sissel Gran Enig med deg i at dårlig samvittighet kan være en indre melding om at vi er i ferd med å velge feil retning. Kan vi bruke den slik, istedet for å la den plage oss i det uendelige, er den ganske nyttig.
Som mann må eg sei det er ikkje berre lett å gå heim klokka halv fire for å hente småtassen i barnehagen. Kona mi arbeider i identisk jobb som meg (slik vi møttest) og vi har heile tida vore samde om at vi skal dele likt. Ho får aldri slengt ukvemsord etter seg når ho går tidleg, men det får eg. Men tida med veslegut er faktisk viktigare for meg enn nokre ukvemsord eller to. Men samfunnet møter oss menn med ei krav om å aldri gå frå jobb. Dette må også endrast.
Helmer, Bergen
Sissel Gran Ære være din holdning, den kan jeg like. Jeg tror du setter fingeren på et viktig punkt; det er faktisk ikke helt akseptert for menn å være omsorgsfulle fedre hvis det betyr at det får konsekvenser for deres engasjement på jobben. Beskjeden mange menn får er ubehagelig: Vær gjerne far, men ikke på jobben. Det må endres.
Er det ikke slik at alt skal tilpasses kvinnfolka her i Norge, de syter uansett, jeg snakker av erfaring. Takker min gud at jeg ikke er gift.
Ole Aarseth, Oslo
Sissel Gran Kjære ugifte mann. Arbeidslivet er nok langt fra tilpasset kvinner med små barn, og det forklarer nok all den såkalte sytingen. Hvis du skulle ha lyst til å gifte deg, anbefaler jeg deg forøvrig at du arbeider litt med å se verden fra andres ståsted. Det kommer godt til nytte i parforhold.
Tusen takk for at du har tatt opp temaet! Vi får ikke reell likestilling før både menn og kvinner anses som like (u)pålitelige arbeidstakere. Et steg på veien er en deling av barselspermisjonen, slik de har på Island, hvor de har tre mnd hver og tre mnd de bestemmer fordelingen av selv. Vi har jo et helt år å ta av, og etter 6 mnd kan faktisk amming utmerket kombineres med jobb, vi har jo tom rett til ammefri. Kvinner må også være villige til å gi avkall på noen rettigheter!
Anniken, Oslo
Sissel Gran Interessant, et konkret forslag. Vi sender den videre til politikerne.
Stor takk for artikkelserien. Du traff midt i et slitent hjerte med ordene dine. Jeg føler meg som en "seigdame" som strekkes til alle kanter for å tilfredstille alle krav, og jeg stuper snart. Bare den nydelige ungen min holder meg fortsatt gående. For meg fremstår kjøkkenbenken fra 50-tallet som en drømmesituasjon i forhold til full jobb, dårlig økonomi, et barn som skal følges opp og en alenetilværelse uten støttepersoner der det er noe som skal rekkes hele tiden. Er det håp? Har vi snart bevist lenge nok at "kvinner kan" alt det menn kan. Er det mulig å kaste inn årene snart og få mer tid til det viktigste i tilværelsen, nemlig barna?
Sofie, Oslo
Sissel Gran Du trenger en eller flere allierte, slik kan du ikke leve. Det hjelper deg kanskje ikke, men du skal vite at i skrivende stund er det 100 meldinger her for meg å besvare - men jeg velger ut din akkurat nå - i tillegg et uttall lange brev. Du er med andre ord i meget godt selskap, og jeg håper selvsagt at vi kan få et mer engasjert fokus på nettopp din problemstilling, mer enn ord og festtaler. Jeg tar opp hansken og skal heretter bruke ditt begrep "seigdame" som er dekkende for en forstrukket livssituasjon. Jeg liker ikke å si dette, men jeg må: Du MÅ velge noe bort. Behold det viktigste, fokuser, finn støtte.
Dette er ikke noen bombe, men det er sikkert på tide at vi snakker om dette. Uansett hvordan man vender og vrir på det, så er det kvinnen som tar mest ansvar hjemme. Og når arbeidsgiver ikke er fleksibel blir det et helvete med stress, magekvip, dårlig samvittighet både ovenfor jobb, menikke minst barna. Mange flere burde ha redusert arbeidstid, men dette er ikke akseptert for å bygge en karierre. JEg vet om en som jobber i et konsulent selskap i Oslo. Når hun var 50 % sykemeldt jobbet hun 8-16. Dette sier noe om hvilket press som ligger på de som prøver å henge med.
rj, Volda
Sissel Gran Det er nok en myte at arbeidsgivere flest er blitt så solidariske med sine slitne ansatte. Enig med deg - større fleksibilitet (og kanskje litt mindre pengefokus?) for å beholde fornøyde og ytende medarbeidere.
Hva kan vi kvinner og menn i denne situasjonen gjøre for å påvirke politikere og arbeidslivet til å sette problematikken på dagsordenen? Hvordan kan vi snakke og fortelle om hvordan vi følger det for barn som blir lei seg når man skal reise bort eller for barn som tydelig viser tegn til å ville ha mer tid og kos med mor og far? Vi føler oss alle alene og mislykket i denne situasjonen - kan det skapes nettverk og organisasjoner som kan hjelpe med å veilede og støtte fortvilet småbarnsforeldre på randen av sammenbrudd? Tusen takk for gode artikler og for å ha satt dette tema i fokus - nøyaktig når vi alle trengte det mest!
Alexia Hatjoullis, Oslo
Sissel Gran Dette er et kjernespørsmål som vi må løfte litt bort fra familiens og parenes skuldre - det er helt korrekt at dette er et strukturelt problem, ikke bare et personlig problem. Politikere og NHO og bedriftsledere må gjøre felles sak med ansatte med små barn i mye større grad enn vi har sett vilje til hittil.
Hei. Jeg har fulgt med på debatten i aftenposten og kjenner meg veldig igjen. Jeg var ikke forberedt på at livet som karrieremamma skulle være så tøft. Jeg har nå tre små barn og har bestemt meg for å si opp jobben min. Dette gjør jeg av mange grunner, men vil nevne to her. 1. Jeg jobber 60% stilling med 100% arbeidsoppgaver. Dette gjør meg helt utslitt og jeg føler ikke at jeg får utført jobben min godt nok. Jeg lever med følelsen av ikke å strekke til hverken hjemme eller på jobb.. Dette går ut over barn og mann (og meg selv - føler meg helt utslitt). 2. Jeg har selv vokst opp med en karrieremamma og har følt på kroppen hva det vil si å komme hjem til tomt hus. Jeg husker ensomhetsfølelsen og følelsen av å være uviktig i de voksnes liv. Dette er vel kanskje også et tabuområde, men det er mange fordeler for barna når en av foreldrene er hjemme.
Kvinne 36, Oslo
Sissel Gran Du må ikke leve på andres vegne, særlig ikke på din karrieremammas. Gjør det som er riktig for deg, du har bare ett eneste liv, vet du. Men hva er kjærlighet? Diskuter med mannen din hva kjærlighet betyr for dere to, og velg deretter. Ingen er tjent med at du sliter deg helseløs ved å jobbe så mye.
ja, det er riktig.. dere sutrer og har blitt lurt. hvilken som helst mann i dag kan fortelle dere at de såkalte feministene kjørte hele likestillingen i grøfta. og dessuten, hvorfor ordet femininster? hvordan kan det ha seg at det å være feminim har noe som helst med det dere har blitt til i dag? dere har mistet grepet totalt, og vil nok oppdage en dag at dere kanskje skulle fokusert mer på det dere er, faktisk være kvinne!! se litt i latinske land som spania, romania, osv..de ler av norsk kvinnementalitet.
Mann!!, Fredrikstad
Sissel Gran Kjære mann - feminisme er menneskesak - du har misforstått begrepet. Feminisme handler om å skape et varmere samfunn for menn, kvinner og barn.
Er det virkelig slik at kvinnene i det norske samfunn ikke har det bra? Isaafall, har mannen faatt det tilsvarende bedre de siste aarene? En reflektert debatt er bra, men det jeg har lest de siste dagene har vaert veldig ensporet.
Berit, Oslo
Sissel Gran Jeg tror begge parter har fått det tøffere - det ser vi på antallet samlivsbrudd. Mange menn etterlyser nå fellessak - ikke bare kvinnesak, og det skal vi være glade for.
|
