|
Spør krisepsykiateren
Hvordan er det vanlig å reagere hvis man opplevd noe som ligner blokk-ulykken i Ålesund?
Krisepsykiater Trond Heir stilte til nettprat torsdag.
|
Kjæresten min fikk nettopp diagnosen PTSD, lurer veldig på hva jeg kan gjøre? Han får hjelp men han veksler mellom å skyve meg bort og å trekke meg til seg hvis du skjønner, ikke så lett dette her. Han har også forøkt selvmord. Er veldig bekymra og veit ikke hva jeg skal gjøre..
Frida, trondheim
Trond Heir: Ta vare på deg selv. Sett krav til hvordan du vil ha det i ditt forhold, hva du absolutt ikke kan godta, og vær ærlig og konsekvent overfor deg selv.
Hei. Spørsmålet mitt er ikke forbundet med ulykken i Ålesund, men personlig. Min mor tok livet av seg 17 mars i år og jeg klarer ikke reagere på det. Er dette vanlig? Hadde et uvanlig nært forhold til min mor inntil for to år siden og vet at dette kommer til å knuse meg på et tidspunkt....
Etterlatt, Oslo
Trond Heir: Vær ikke redd for at du ikke reagerer slik du eller andre mener ville vært mer normalt. Hvis du fungerer godt i jobb, med øvrig familie og venner, så skal du være svært så fornøyd med egen mestring. Men dersom du ønsker å forfølge forholdet til din mor og hennes bortgang videre, kan det være en ide og kjenne på ditt eget sinne. Det å ta sitt eget liv var ingen liten forbrytelse mot deg. Ønsker du å komme nærmere til bunns i dine reaksjoner kan det være lurt å finne noen å prate med om dette.
Er krisepsykiatri et eget fag - en egen gren av psykaitriutdannelsen - eller er det en betegnelse på psykiatere som jobber spesielt opp mot katastrofer og kriser?
Tom, Oslo
Trond Heir: Det er helst det siste, i hvertfall i Norge. Her er imidlertid miljøene som driver innen denne nisjen små og få, og vi kjenner godt til hverandre.
Jeg plages fryktelig av tanken på at det kan ha ligget overlevende i ruinene før brannen startet. Vet man noe om dette?
Bjarne, Oslo
Trond Heir: Jeg har tenkt som deg. Håper dette er noe man kan få visshet om etthvert.
Hva tenker du om at jeg for over 20 år siden opplevde noe som er helt ekstremt, men som jeg så og si la inn i en kapsel, og unnlot å "deale" med. Jeg er f.t. sykemeldt, og hendelsen forfølger meg dag og natt. Hvordan kommer jeg videre
Amor Fati, Østlandet
Trond Heir: Jeg gir deg to mulige forklaringer (ingen av dem trenger å være riktig). 1. Reaksjonen på den ekstreme opplevelsen har kommet 20 år etter. Dette er uvanlig, spesielt når det gjelder en enkeltstående hendelse. 2. Du har gått på en smell i livet (ikke helt uvanlig, og ofte uten at det er lett å forklare). Tanker fra 20 år tilbake dukker opp og plager deg fordi du er mindre motstandsdyktig nå.
Betyr denne katastrofen at det ikke er trygt å bo i Ålesund?
Redd og usikker!, Norge
Trond Heir: Vi kan aldri beskytte oss mot det uberegnelige, hverken i Ålesund eller andre steder. Norge er et fjelland med store muligheter for ras av ulike typer. Det vi må gjøre er å minimere risikoen ved å sikre rasfarlige steder og legge boligbygging til områder hvor rasfaren er liten. Dette må være bygningsmyndighetenes ansvar i hver enkelt kommune. Vi tenker på samme måten også i trafikken. Vi forsøker å minimere risikoen for ulykker, men vi kan aldri være 100% trygge. Vurderinger må bygge på kalkulert risiko og ikke på irrasjonell frykt.
Er kvinner bedre til å takle kriser, siden de er mer følsomme?
katta, bergen
Trond Heir: Nei, det er vanlig at kvinner får flere plager etter katastrofer og store påkjenninger enn det menn gjør.
Barn ser tv, om man vil det eller ikke. Hva bør vi fortelle barn om ulykken?
Mona, Oslo
Trond Heir: Alt de har hørt og sett på TV, og alt de måtte lure på i forbindelse med dette. Men sørg for at de får forståelse av at de selv lever i en bolig som er trygg.
Er det lurt å gå rett tilbake på jobb/skole hvis man føler at man takler en sånn ulykke greit? Eller bør man gi seg selv litt tid til bearbeiding først?
Sigrid Marie, Molde
Trond Heir: Det generelle rådet er å komme raskest mulig tilbake i et mest mulig normalt liv. Gå derfor tilbake til skole/jobb så fort det lar seg gjøre. Spesielt gjelder dette dersom man kan akseptere/tillate seg å fungere med noe lavere krav til seg selv i en periode. Men noen mennesker går i den motsatte "grøfta". De jobber hardt og mye for å holde reaksjonene fra en katastrofal hendelse på avstand. Dette vil ofte føle galt av sted. Det er viktig å sette av tid til å ta vare på seg selv, det gjelder bearbeiding av det som har hendt, fysisk aktivitet, søvn og hvile.
Ungene ser på TV og ser bilder av ulykken i avisene. Hvor mye bør man si til barna når de spør om ulykken?
Tonje , Trondheim
Trond Heir: Jeg vel være litt forsiktig med å bringe TV-bilder fra katastrofer rett inn i stua der barn oppholder seg, spesielt om det ikke er voksne til stede som kan trygge og forklare. Mitt råd er å svare så ærlig som mulig. Har barn først sett og hørt, vil fantasiene ofte overgå virkeligheten. Barn kan ha behov for å vite at huset hvor de selv bor står trygt og noe tilsvarende ikke kommer til å skje med dem.
Hva får man ut av et slikt yrke? Er det mulig å "gå helt hjem" på ettermiddagen?
lars, oslo
Trond Heir: Takk Lars, for omtanken. Som psykiater arbeider jeg i dette tilfellet med mennesker hvor prognosen er god. Selv om sorgen, angsten og fortvilelsen kan virke uoverkommelig rett etter en slik krise, går det for de fleste normalt veldig bra over tid. Fra det at verden så og si detter sammen, kommer mennesket etter en tid fram til at livet går videre, og mange tar til og med seg positive erfaringer med på veien. Det er liten ting å være med på en slik utvikling. Men du har helt rett i dine antydninger om at det å forsøke å forstå mennesker i sin dypeste fortvilelse også gjør noe med en som forsøker å forholde seg profesjonelt.
Hvordan behandler man folk som har mistet nær familiemedlemmer i ras etc.? Og hva er de vanligste reaksjonene rett etter at de får budskapet/har opplevd det?
sture, asker
Trond Heir: De skal møtes med respekt og medfølelse. Det dreier seg mye om å være støttende og tilstede i deres verden, våge å være medmenneske. Behovet for en hjelpende hånd når det gjelder praktiske gjøremål kan være stort. Mennekser som har mistet sine nærmeste har ofte behov for hjelp og oppfordring om å ta vare på seg selv, få seg nok søvn og hvile, mat, etc. Reaksjoner er individuelle, men det er vanlig med former for uvirkelighetsfølelse, problemer med å skulle kunne ta det inn over seg, avmakt og fortvilelse. Siden kommer sorg, savn, lengsel.
Hvordan foregår den aller første behandlingen/kontakten med personer som har opplevd drama på så nært hold som i Ålesund?
linda, nordfjordeid
Trond Heir: Det gjelder å få folk i sikkerhet, bidra til å kunne roe ned og trygge folk med akutte reaksjoner, gi saklig og god informasjon om hva som har skjedd og hva som skjer videre av hjelpeinnsats spesielt når det gjelder savnede personer. Mange av utfordringene er av praktisk art og gjelder mat, klær, varsling av familie, og tak over hode. Skader må behandles. Videre kan folk trenge hjelp til å sortere sine mest katotiske tanker, og hjelp til å kunne slappe litt bedre av og kanskje få nødvendig med søvn.
Hva kan en krisepsykiatrer hjelpe med etter en tragisk opplevelse. Er det ikke like greit å snakke med nære venner,familie eller andre "hobbypsykologer"?
Ansgar, Drammen
Trond Heir: Ja Ansgard. I mange tilfeller kan det være like greit, i noen tilfeller bedre. Men i kompliserte tilfeller har profesjonelle hjelpearbeidere en kunnskap og erfaring som kan komme mange mennesker til gode. Dete er derfor viktig å ta kontakt med fastlegen eller et kriseteam når man føler behov for det. Det er heller ikke nødvendigvi slik at alle sosial nettverk fungerer altfor godt når det gjelder krisesituasjoner. Men jeg er langt på vei enig med deg: bruk familie, venner, arbeidskollegaer og andre så mye som mulig.
Er det stor forskjell på hvordan barn og voksne reagerer i en slik situasjon?
Olav, Oslo
Trond Heir: Det kan være stor forskjell på hva barn og voksne forstår av situasjonen. Barn vil se hvordan de voksne reagerer og støtte seg til de voksnes forklaring. Det er viktig med god og direkte samtale med barna om det som har skjedd. Barn kan bli redde og trenge støtte og trøst. De kan også være opptatt av om de selv er i fare og vil trenge svar på spørsmål rundt dette.
Det må da være vanskelig for folk som bor i nærheten av blokken å flytte tilbake. Hvilke råd kan du gi disse menneskene? Hva tror du de frykter mest?
Eirin, Lillehammer
Trond Heir: De har opplevd å være nær døden, opplevd en alvorlig trussel mot eget og andres liv. De har "lært" at døden kan inntre når man minst aner, det tryggeste av alt - nemlig ens eget hjem - er likevel ikke trygt. Det er viktig å kunne basere spørsmål om forsvarlighet av boligene i område på omfattende og gode faglige vurderinger. Når det er gjort, kommer spørsmålet om folk vil flytte tilbake til nabolaget. Det rasjonelle vil være å gjøre det når fagfolk har sagt det er trygt. Det irrasjonelle er å unngå alt som minner om stedet. Velger man det siste alternativet, vil man ikke kunne komme helt over angsten, og faren er stor for at "nissen kan flytte med på lasset" når man finner seg ny bolig. Mitt råd er derfor, flytt tilbake når det er trygt, om ikke annet, for en kortere periode. Dette vil bidra til å kunne ta kontroll over angsten
Hei. Hva skjer i hodene på brannmenn som må gå inn og redde folk, som de vet hvem er, og kanskje til og med kjenner godt? Hvilken reaksjon kan disse få i etterkant?
Eirik, Oslo
Trond Heir: Innsatspersonell slik som brannmenn, politi, helsepersonell har over tid trent seg i å være profesjonelle. De tenker på hva de skal gjøre i jobben mer enn på den tragedien som rammer de som er direkte berørt. Dette beskytter dem langt på vei, om ikke helt, for de reaksjonene som kan ramme de som er direkte berørt. En profesjonell hjelpearbeider vet at han ikke bør involvere seg sterkt i situasjoner hvor han har nær relasjon til mennesker som er innblandet. Da er faren stor for at han mister det profesjonelle grepet. Innsatspersonell kan til tross for profesjonaliteten få de samme reaksjonene i ettertid som andre som er innblandet: Gjenopplevelse av sterke inntrykk, ubehag og unngåelse av tilsvarende situasjoner og en økt aktiveringstilstand som kan gå ut over søvn, konsentrasjon og sosial tilpasning
Hvor lenge varer normalt en "krisetilstand" om det går an å bruke det uttrykket?
Geir, Oslo
Trond Heir: Den akutte stressreaksjonen (mobiliseringen knyttet til fare for eget eller andres liv) går som regel over i løpet av noen timer eller dager. Men ulike symptomer eller plager vil kunne vare i lang tid etter dette.
Hvilke reaksjoner er det vanlig å få en god stund etter ulykken?
per, Moss
Trond Heir: Individuelle forskjeller er store. Noen reagere i liten grad selv om de har vært hardt eksponert. Andre kan plages av gjenopplevelser av inntrykk fra ulykken, unngåelse av situasjoner som minner om ulykken og en økt aktivering eller beredskap for fare. Dette kan gi seg utslag i konsentrasjonsproblemer, søvnvansker, sosial tilbaketrekning, og depressive reaksjoner. For de som mister en nær pårørende eller venn vil sorgreaksjoner kunne dominere.
En god venninne av meg er savnet, og vi er mange som holder kontakten og forsöker å holde håpet oppe for hennes skyld. Men jeg föler meg så makteslös når det ikke er noe vi kan gjöre..Vet de absolutt ingenting om de som er inne i blokka?
skremt, utlandet
Trond Heir: Jeg kan ikke mer enn forsøke å forstå hvordan du har det. For det å være i en slik situasjon må være ufattelig vanskelig. Jeg tror likevel jeg kan forstå litt: Om fortvilelsen, maktesløsheten, uvissheten og håpet som svinner. Det er godt at du har folk rundt deg som gjør at du skriver "vi". På meg virker det som om innsatsledelsen har opptrådt både profesjonelt og troverdig i sin informasjon utad. Jeg går ut fra at opplysningen fra i går om at sannsynligheten for å finne flere overlevende er liten, men at de ikke har kunnet utelukke at dette kan skje, har vært så nær sannheten det går an å komme. Jeg håper at dere så fort innsatsledelsen vet noe mer får visshet. Det riktige er at nære pårørende får beskjed før det kommer ut via media.
Hei! Stemmer det at man oppi det hele også kan bli euforisk fordi man rett og slett ble reddet? Hva da med skyldfølelsen over å være glad og lettet i stedet for redd og sorgtynget?
Liv , Oslo
Trond Heir: Ja, det er ikke uvanlig at man kan oppleve en sterk lettelse over at det har gått bra for seg selv og sine nærmeste. Det å tillate seg å kjenne på denne følelsen opp i alle de tragiske omstendighetene rundt en katastrofe er faktisk et sunnhetstegn. Skyldfølelsen du nevner (også kalt overlevelses-skyld) er velkjent. Det hjelper å utfordre denne i samtaler med andre og i noen grad også med seg selv. Som mennesker er vi lite rasjonelle i tankene våre etter slike hendelser, vi gjør mange feilaktige slutninger om hva vi kunne og burde gjort eller ikke gjort. Over tid hjelper et å utfordre det irrasjonelle med det mer rasjonelle.
|
