|
Nettprat med helsesøster Hilde Egge
 |
| Helsesøster og prosjektleder i Bærum kommune, Hilde Egge |
Norske skilsmissebarn har mye større risiko for rus- og psykiatriske problemer enn barn med foreldre som holder sammen.
Mye kunne vært unngått ved at de voksne snakket mer med barna sine.
Hilde Egge er helsesøster i Bærum kommune og startet opp opp egne samtalegrupper for skilsmissebarn i skoletiden for snart 10 år siden.
Hun har møtt mange barn som sliter med foreldrenes skilsmisse.
Tirsdag stilte hun til nettprat.
|
Jeg er skilt og min sønn er dessverre skilsmissebarn. Han har gjennom skolen i Bærum fått tilbud om samtalegruppe. Dette ble gitt på et lite diskret måte og alles blikk ble vendt mot ham, som var en meget vanskelig situasjon for ham. Det har også vært andre episoder i barnehage og på skolen som har utpekt ham som "skilsmissebarn" og som har såret og ført til kommentarer i ettertid. Han synes at det er trist og sårende at skolen er så lite diskret og oppfører seg på en slik måte. Forøvrig er han harmonisk og åpen og han snakker mye både med sin far og med meg om de fleste ting, og har ikke andre problemer med situasjonen. Hvorfor har ikke Bærum opplæring av lærere og barnehagepersonell i hvordan de opptrer overfor barn i en slik situasjon. Av erfaring er det er absolutt påkrevet.
Mona, Bærum
Hilde Egge Det er beklagelig å høre at din sønn har fått en slik "behandling". Jeg tar det til etterretning og skal ta det med meg videre i veilednings-samlingene av gruppeledere, som vi faktisk har! Det gode er at han har foreldre som er åpne for å snakke om de fleste ting, slik at dere får kjennskap til slike som denne og andre vonde situasjoner. mvh. Hilde Egge
Det kommer frem at det i dag ikke uten videre blir godtatt at mor sitter igjen med hovedomsorgen. Dermed blir skilsmissen mer opprivende og konfliktfylt.Hvordan mener du at dette kan bøtes på, for å sikre barnas rettigheter.Med tanke på efterfølgende sammarbeidsklima.
Terje Finstad, sørvågen
Hilde Egge Alt handler om dialog foreldrene imellom uansett hva som blir resulatet når det gjelder daglig omsorg. Barnet har rett på samvær med begge sine foreldre, og foreldrene har et ansvar for å få dette til på best mulig måte. Av hensyn til barnets beste som burde være første prioritet for begge foreldre (men som de dessverre ofte har ulikt syn på...)bør egne konflikter komme i bakgrunnen når samværsordninger skal bestemmes. Barnets rett til å være sammen med sine foreldre må ikke forveksles med foreldrenes krav på å være sammen med sine barn. Så vidt meg bekjent er det ikke lovfestet noe slikt krav. mvh. Hilde Egge
Hei - når skal barnets ønsker tas hensyn til i spørsmålet om samværsdager hos far el mor? 6-åringen vår gir tydelig ønske om å forandre samværet med far til fredag-søndag istf torsdag-mandag som løsn er nå. Far sier blankt nei og at det er en prinsipp sak.
Trine, Oslo
Hilde Egge Barnet har rett på samvær med begge foreldrene, men foreldrene skal bestemme fordeling av dager. Barnet skal spørres når det blir 7 år, (men behøver ikke svare), men fremdeles er det foreldrene som skal ta avgjørelsen. Snakk med barnet sammen om hva som er årsak til at han ønsker denne endringen, og se om dere kan komme ham i møte på noen måte. Er det lite å gjøre hos far, få barn der f.eks. Kan det hjelpe å ha med en kamerat, kan det planlegges ulike aktiviteter sammen med far disse dagene som kan lage litt forventning hos gutten, og gjøre at han kan se på samværet med nye øyne. Eller bor far langt unna skolen, og gutten må tidlig opp om morgenen? Kanskje disse nettene (søndag til mandag)i så fall kan legges til ferier eller lignende? Litt kreativ tenkning kan noen ganger hjelpe? mvh. Hilde Egge
Hei Dette er en tilbakemelding, ikke et spørsmål. Som skilt mor til to gutter vil jeg bare takke for det fantastiske tilbud som disse gruppene er. Begge mine gutter (da 9 og 6) har hatt stor hjelp av disse gruppene, og det har helt klart hjulpet dem i en vanskelig situasjon. Jeg mener ikke på noen måte at dette skal erstatte mors og fars rolle eller ansvar for å prate/hjelpe egne barn, men det er et flott, profesjonelt tilbud til barn som jo er i krise, synlig eller ikke. Så tusen takk, jeg håper tilbudet fortsetter,og spres til hele landet, og ikke stoppes pga økonomi.
Hilde , Bærum/oslo
Hilde Egge Tusen takk for denne positive tilbakemeldingen! Det er veldig godt for oss å høre som har et stort engasjement for barna og tro på gruppene som et godt tiltak! mvh. Hilde Egge
Tror du slike samtalegrupper vil fungere for elever i vgs?
Anne, Oslo
Hilde Egge Vi er i ferd med å prøve oss med grupper i vdg. skole nå, og har snakket med noen elever om det. Flere av våre vdg. elever har vært i gruppe på ungdomsskolen, og har ikke lenger behov for det. Andre ønsker å snakke med helsesøster alene eller venner. Atter andre er snart på vei ut av redet, og forholdet til foreldrene betyr ikke like mye lenger. De er mer opptatt av å leve sitt eget liv. Imdlertid viser forskningen oss at særlig jenter sliter mer etter skilsmissen dess eldre de blir (Størksen 2006), så behovet burde være der. Noen har også helt klart svart ja på at de ønsker et slikt tilbud. Imidlertid forsøker vi oss nå etter innspill fra elevene på en blandet gruppe med elever både med og uten skilte foreldre, hvor temaet mer blir knyttet opp til egne parforhold. Hvordan være en god kjæreste, hvordan få et forhold til å fungere, viktige forutsetninger for å få et forhold til å vare, hva ser jeg etter hos en livsledsager osv. Vi har endret fokus til "forebyggende samlivsgruppe", istedenfor hva som gikk galt i egen oppvekst. Samtidig tenker vi at alle vil ta med seg sine egne erfaringer inn i egne forhold på godt og vondt, og kanskje kan vi gjennom en sånn samtalegruppe gjøre ungdommene bevisste på hva som må til for å lykkes. Det må jo være et mål for alle at skilsmisseprosenten skal ned, ikke sant? Ihvertfall sier noen av ungdommene at de vil tenke seg grundig om før de selv får barn, for de ønsker ikke å utsette egne barn for det de selv opplevde ved samlivsbrudd. mvh. Hilde Egge
Hei, jeg lurer på om risikofaktorene kun er knyttet til måten foreldrene forholder seg til hverandre og barnet på og organiserer samvær flyttinger osv eller om det er risikofaktorer ved å være skilsmissebarn som på en måte er utenfor foreldrenes "kontroll"...
unni, lillehammer
Hilde Egge Det er nok en viss risiko i alle endringene i livssituasjonen barna må gjennomgå, noe de takler forskjellig etter sine medfødte og kulturelle/miljømessige forutsetninger, men det viktigste tror jeg har med måten foreldrene takler dette på, og hvordan de er i stand til å støtte barna i denne krisen som det jo er både for barn og voksne. mvh. Hilde Egge
Jeg og min eksmann gikk fra hverandre når dattern vår var 3 år. Sånn sett husker hun ikke noe annet enn å være 50% hos mor og 50% hos far. Jeg vil vel karakterisere samarbeidet vårt meget bra. Nå er hun 4 og et halvt år og jeg skulle gjerne ha spurt henne om hvordan hun føler situasjonen er, hvordan hun trives med å ha to hjem osv. Er det for tidlig?
Anonym, Fredrikstad
Hilde Egge Det er aldri for tidlig å snakke med barn om hvordan det har det, men vær bevisst hva som er målsettingen din, og hvordan du formulerer spørsmålene. Hva vil være konsekvensen hvis hun sier....Bruk åpne spørsmål! Kan du fortelle meg hva du liker best å gjøre hos.....Er det noe du kanskje tenker skulle vært litt annerledes? Er det noe du savner når du er hos mamma/pappa? Barnet har rett til å være sammen med begge foreldre, og man bør så langt mulig legge til rette for at barnet kan ha en god og stabil kontakt med begge, uansett hva som er den praktiske løsningen med antall dager hos hver. Har barnet forslag til noe som kunne gjort samværene enda bedre med begge foreldrene, så er jo det flott. Det er bra for barnet om man klarer å opprettholde de samme regler og grenser i begge hjem. Da sparer man barnet for en del forvirring og frustrasjon. mvh. Hilde Egge
Hei hvordan ville du forberedt en femåring på skilsmisse?
bjørn, oslo
Hilde Egge Fortell at dere foreldre ikke har det så godt sammen som dere skulle ønske, og at dere kanskje kan bli mere glade og få det bedre hvis dere bor hver for dere. Ikke gå i detaljer om årsakene, men si noe som dere kan bli enige om. Forsikre barnet at dere foreldre fortsatt er glade i dem, og alltid kommer til å være det. Gjenta dette gjerne flere ganger! Forsikre barnet om at det ikke vil bli forlatt. Fortell om de praktiske ordningene, og at dere vil fortelle om det som ikke er bestemt med en gang dere vet noe mer. La barnet få slippe å ta parti!. Det må få lov til å fortsette å være glad i begge foreldre. Forsikre barnet at det ikke er årsak til skilsmissen. Nå er du et stykke på vei. Her er det ikke plass til lange svar. mvh. Hilde Egge
Bør skilte foreldre, gitt at de ikke er uvenner, opptre sammen i spesielle situasjoner så som fødselsdager, skoleavslutninger og andre merkedager?
skilt, oslo
Hilde Egge Barn og unge gir uttrykk for at de synes det er veldig hyggelig at foreldrene kan opptre sammen ved merkedager og i skole-sammenhenger! Ikke la samlivsbruddet få ta oppmerksomheten på sånne dager, da er det barnet som skal være i fokus!! mvh. Hilde Egge
kjäre helsesöster! Har ikke skilsmissebarn nok problemer etter en skilsmisse. Må de også henges ut som potensielle rus-og psykiatriske kasus. Går det ikke greit å finne det positive for disse barna å bruke i media å istedet bruke kreftene på å jobbe med de som faller utenfor. Med andre ord ikke stemple dem som potensielle rus-ogpsykiatriske kasus först.
unni öiseth, mariestad
Hilde Egge Skilsmissebarn er en sårbar gruppe i og med at livsforholdene blir så endret når foreldrene flytter fra hverandre. I denne situasjonen trenger de å bli sett av noen flere enn foreldrene som i denne situasjonen ofte har nok med seg selv. Jeg tror en del skilsmissebarn er glad for at det blir satt fokus på at de er i en vanskelig situasjon, at noen tør å si fra om det, noe som igjen kan føre til at det blir satt i verk tiltak i forhold til det. I Bærum har vi på mange skoler samtalegrupper for de skilsmissebarna som ønsker det, og både på barneskole og ungdomsskole er det flere steder køer for å få være med. Både foreldrene og barna selv er glade for at det finnes et slikt tilbud. Barna lærer å snakke om det de synes er vanskelig, og ved at det blir sagt fra om ting, kan ting endres på til det bedre. mvh. Hilde Egge
Jeg har ikke egentlig et spørsmål, men er litt redd for innledningen her: Skilsmissebarn er risikobarn. Det er klart at slike ytringer kan påvirke ansvarlige foreldre til å holde sammen av rent pliktetiske årsaker - mens både barna og foreldrene på sikt kanskje er mest tjent med adskillelse. Derfor synes jeg det er uhyre viktig at det blir poengtert meget sterkt at det er måten man kommuniserer med barna og med hverandre, som er viktig ved en skilsmisse. Å fordele skyld og dermed indirekte oppfordre barna til å ta parti, baksnakke, bebreide, i det hele tatt opptre selvopptatt og overemosjonelt ... Det er vel egentlig alt dette som kan få et barn eller et ungt menneske til å miste fotfestet og utagere selvdestruktivt eller lukke seg inne for omverdenen - ikke selve opplevelsen av at foreldrene ikke trives i samme hus? Jeg synes som sagt det er viktig at det kommer fram at foreldre må først tenke på omsorgsansvaret for de barna de faktisk har satt til verden, FØR de begynner å nyte en ny frihet og orientere seg inn i en tilværelse der barna kan få grunn til å begynne å føle seg som overflødige og til dels problemskapende i foreldrenes liv.
Trine, Bærum
Hilde Egge Kan bare støtte deg på dette! mvh. Hilde Egge
Finnes det dokumentasjon på hvordan små barn, 1-2-3 år, reagerer på at foreldrene flytter fra hverandre? Hva er best for barnet i denne aldersgruppen, delt omsorg 50-50, eller er det best å bo hos den ene foreldreren og dra på besøk til den andre?
Ung småbarnsmor, Trondheim
Hilde Egge Det man er redd for hos små barn som opplever samlivsbrudd, er at det skal gå ut over deres evne til å knytte seg til andre mennesker. Ved et samlivsbrudd vil barnet gjerne miste noe av foreldrenes oppmerksomhet, og det blir viktig at det finnes andre trygge, stabile, voksne mennesker i barnets nærhet i denne perioden, f.eks. besteforeldre eller barnehage-personale. Den første tiden er det nok best for barnet å bo fast hos den ene forelderen, og at den andre forelderen den første tiden evt. kan ha barnet i barnets hjem. Gradvis kan samværsordningen utvides, og etterhvert flyttes over til den andres bosted, heller hyppige og korte samvær enn lange og sjeldne. mvh. Hilde Egge
Hei Jeg er en mor. Jeg opplever at bruken av selvet ordet "skilsmissebarn" er veldig stigmatiserende og skadelig. Oppfordrer dere til å skrive dette om, for eksempel: barn som har opplevd at mor og far har skilt seg.
Grete Synnes, Askøy
Hilde Egge Jeg har nå drevet grupper for "skilsmissebarn" i mange år, og de gangene vi har spurt barna hva vi skal kalle gruppene våre, svarer de: "skilsmissegrupper, det sier vi at det er!". Enkelte svarer til og med på evalueringen at det ikke er flaut å være skilsmissebarn. Kankje det er mer et foreldreproblem? mvh. Hilde Egge
Hei! Jeg er selv skilt og har et barn med xmannen. VI har et svært godt samarbeid om barnet og er fortsatt gode venner. Er det noe vi må eller kan gjøre / tenke på for å unngå at barnet vårt utvikler problemer som følge av å være skilsmissebarn? Er risikofaktorene knyttet kun til måten foreldrene samarbeider på og forholder seg til hverandre og barna på eller er det risikofaktorer ved å være skilsmissebarn som på en måte er utenfor min kontroll??
unni, lillehammer
Hilde Egge At dere har et godt samarbeid, og en god dialog med hverandre og barnet, er den beste forutsetning for at barnet deres skal ha det bra. Vær oppmerksom på at barnet kan få nye tanker rundt skilsmissen i tråd med at hun blir eldre, og selv kanskje forelsker seg. Har snakket med flere foreldre som forteller om utsagn og reaksjoner hos sine 17-åringer, lenge etter skilsmissen, som de aldri hadde trodd skulle komme. De har jo tatt det så greit bestandig! Ha hele tiden en åpen dør for å snakke om ting som berører skilsmissen selv om det er en stund siden. Livssituasjonen kan jo også endres underveis med nye samboere og halv/ste-søsken som kan lage nye problem-stillinger! Lykke til! mvh. Hilde Egge
Jeg er ikke lengre barn, men opplever det slik at jeg i dag som 30-åring fortsatt er under påvirkning av mine foreldres skilsmisse for snart ti år siden. Og mine yngre søsken, som fortsatt bor hjemme merker dette enda sterkere enn meg. Selv i dag er høytider som julen vanskelig. Ingen av foreldrene bor sammen med ny partner og én blir nødt til å sitte alene julaften Selv om vi prøver å fordele oss så godt vi kan på to steder opplever vi at våre foreldre nærmest sitter med stoppeklokke og måler tiden vi er på hvert sted. Tilbringer man litt lengre tid et sted enn et annet tas det som en fornærmelse og en erklæring om at man er mer glad i den ene enn i den andre. Hvordan er det mulig å løse slik ting, hvis det i det hele tatt er mulig?
Maria, Oslo
Hilde Egge Det kan være ulike årsaker til at barn ikke vil være hos den andre forelderen. Du sier ikke noe om hvor langt unna han bor. Kanskje er det ikke andre barn der, kanskje har hun ikke de lekene hun bruker mest der, kanskje er ikke kjæledyret der, kanskje er rutinene og reglene annerledes, kanskje er ikke pappa så flink til å finne på ting å gjøre som hun liker, kanskje vet ikke pappa nok om hvordan hun har det i det daglige til å vite hva hun liker å gjøre, og kanskje tenker hun på mamma som er alene hjemme. Hva sier hun selv? Kanskje kan dere sammen komme fram til hvordan disse helgene kan bli hyggelige for alle parter, og samtidig forsikre barnet om at du har det helt fint når hun er borte. Faktisk synes du det kan være hyggelig å være litt alene og gjøre bare voksen-ting, og så blir det ekstra hyggelig når hun kommer tilbake igjen.
Som selv skillsmissebarn og selv skilt så føler jeg at diskusjonen og nye kunnskaper om skillsmisse er bra samtidig som litt stigmatiserende. Jeg tror de fleste skillsmisseforeldre ikke ønsket å komme i denne situasjonen - nettopp pga omtanken for barna. Men jeg har følt som alenefar liten forståelse for min rolle som far. Det virker som kvinnene har satt "dagsorden" på skillsmisseagendaen - stemmer dette?
Preben, Bærum
Hilde Egge Med bakgrunn i mange samtalegrupper for skilsmissebarn, synes jeg far er kommet mer på banen nå enn han har vært tidligere. Flere barn har like mye samvær med begge foreldre, og noen bor nå også mest med far. Det er vel også mer vanlig at far er mer deltagende på hjemmebane i ekteskapet nå enn tidligere, og at dette også vil gjøre utslag etter samlivsbruddet. Dette er bra, da mange barn har kjent på savn etter far. Forøvrig er jeg glad for at det blir satt fokus på at det er en del barn som synes det er vanskelig at de to de er mest glad i ikke klarer å være glad i hverandre, og at det er åpenhet for tiltak i forhold til dette. mvh. Hilde Egge
For 1 1/2 år siden gikk jeg gjennom en skilsmisse. Men jeg vil si at sønnen min har blitt mye mer rolig og fornøyd med hverdagen etter dette. Så skilsmissebarn har det ikke BARE fælt.
Line, stavanger
Hilde Egge Hei! Det er tre utganger av en skilsmisse; noen barn får det bedre, andre får det verken verre eller bedre enn de har hatt det, og atter andre sliter i etterkant, og synes det er vanskelig å akseptere samlivsbrudd som noen god løsning. Betydning for forløpet har både årsak til skilsmissen og dialogen foreldrene imellom etter skilsmissen. Det er viktig å få med de gode historiene også! mvh. Hilde Egge
|
