Oppdatert  26.9.2007 kl.17:00-18:00

Nettmøte om Burma

Knut Staring. FOTO: Privat

Massedemonstrasjonene fortsetter i Burma. I dag angrep politiet demonstrantene med batonger og tåregass.

Burma-ekspert Knut Staring frykter at demonstrasjonene vil ende med et blodbad. Han er styremedlem i Den Norske Burmakomité og følger situasjonen nøye.

Er det håp for et regimeskifte i Burma?

Knut Staring svarer på dine spørsmål onsdag klokken 17-18.

Hei, hvordan tror du dette vil påvirke landene rundt Burma og situasjonene over grensen? Hva er verst tenkelige situasjon og den sannsynligste?
Simen, Oslo

Knut Staring: Hei - det verst tenkelige er vel en gjentakelse av det marerittet som skjedde i 1988, da tusenvis av fredelige demonstranter ble meiet ned, fraktet i lastebiler så fulle at mange ble kvalt, voldtatt, torturert, og idømt lange fengselstraffer. Tusener flyktet også over grensene til nabolandene. Jeg tror det er sannsynlig at regimet vil prøve å være litt mer "raffinert" denne gangen, men det er tydligvis ikke lett for dem, og dessverre er sannsynligheten for et svært brutalt utfall fortsatt overhengende. Men det er ikke entydig at det går den veien, og det virker som mange, både munker og vanlige folk, nå er villige til å gå svært langt i sin opposisjon mot regimet. Da må jeg få lov å takke for mange gode spørsmål! Hilsen Knut

Har det internasjonale samfunnet plikt til å gripe inn i situasjonen i Burma? Hvordan forholder FN seg til situasjonen i Burma slik den er nå?
Miriam Aakre, Oslo

Knut Staring: Hei, tror jeg allerede har svart på dette - etter min mening har FN plikt til å gripe inn, fordi undertrykkelsen og vanstyret i Burma truer stabiliteten i hele regionen. F.eks. er det lett å tenke seg at flyktningesituasjonen som allerede er dramatisk kan forverres ytterligere. Jeg håper Norge, Storbritannia og andre som skjønner dette kan øve press på sentrale aktører som Kina, India og Russland i FN.
Hva er munkenes stilling i Burma? Har det stor betydning at nettopp munkene demonstrerer, og hvor står studentene i kampen for demokrati?
Unni, Oslo

Knut Staring: Det har veldig stor betydning at munkene nå går i bresjen, siden de nyter en voldsom respekt hos så godt som alle buddhister. I Burma tilbringer svært mange menn en kortere eller lengre periode som munk en gang i livet (og mange kvinner velger å gå i kloster som nonner for en stund - eller for resten av livet). Buddhistene utgjør nesten 100% av majoritetsbefolkningen, og en svært stor andel (anslag er 60-80%) av hele landets befolkning. Det at munkene nå har tatt ledelsen skiller seg fra situasjonen i 1988, da studentene førte an, mens mange munker sluttet seg til etterhvert. Men universitetsstudentene er i høyste grad med, og i går gikk den nye organisasjonen All-Burmese Monks Alliance og en gruppe av studenter som deltok i 1988 ut med en felles uttalelse der de forpliktet seg til å fortsette demonstrasjonene i Rangoon og ignorere truslene fra militæret. Men noe vi ikke har sett (ennå) denne gangen er at også elever fra skolene slutter seg til. Blant annet har vi en burmeser boende på Gjøvik som ble fengslet som 14-åring i 1988 for flere år.
Hei! Jeg lurte på hvorfor UD kaller Burma Myanmar, mens det i avisene alltid står Burma og Rangoon, ikke Yangon?
Ida, Oslo

Knut Staring: UD har nok en regel om å alltid bruke det navnet som ønskes av det til en hver tid sittende regime, uansett om man liker det eller ikke. Som jeg sa i et tidligere svar er Burma og Rangoon former innført av britene. Grunnen til at mange fortsatt bruker disse, er at navneendringen ble gjennomført av et regime som ikke har noen som helst legitimitet i befolkningen (militærets støtteparti fikk bare rundt 2% av stemmene ved valget i 1990, noe som gjorde at de valgte å ignorere resultatet).
Følger spent med på utviklingen. Juntalederen i Thailand var nylig på besøk hos juntalederen i Myanmar (Burma)for å diskutere en mulig overgang til demokrati. Det største problemet er vel at mens hele den *siviliserte* verden setter i verk alle mulige sanksjoner, -er nabolandene til Myanmar avhengig av å importere bla. gass derfra. Sanksjoner vil ikke ha noe som helst for seg så lenge landene som grenser til Myanmar fører en åpen handel med landet. Man spør seg selv; Hvor er FN -og hvor er Verdenspolitimester Bush ? Sistnevnte er jo så opptatt av å påtvinge andre land demokrati. Så hvorfor ikke starte med de verste ?
Per Arne, Thailand

Knut Staring: Det er helt riktig at nabolandene har forsynt seg kraftig av Burmas rike ressurser, og nok er engstelige for hva som vil skje på denne fronten med ustabilitet i landet. Økonomiske og strategiske interesser veide nok tungt da Kina og Russland nedla veto mot en resolusjon om Burma i FN i januar. Men også Sør-Afrika stemte mot, antakelig begrunnet med vegring mot å blande seg inn i "indre anliggender". Du har nok dessverre rett i at økonomiske sanksjoner er lite effektive i denne situsjonen. Mange burmesere har etterlyst sterkere støtte fra verdenssamfunnet.
For få år siden ville dette allerede vært en voldelig situasjon, er det håp om at det ikke blir det i dag?
Simen, Oslo

Knut Staring: Det er dessverre allerede blitt en voldelig situasjon, og for alt jeg vet har det skjedd nye arrestasjoner (som nesten alltid følges av tortur) mens jeg sitter her og skriver. Men jeg øyner håp i nyheter om at opprørspolitiet også i dag ved flere anledninger har trukket seg tilbake i stedet for å gå til angrep. Det viser enten at de er usikre på hva de bør gjøre, eller at det er faktiske splittelser mellom kommandantene. Dette kan bli enda mye verre, men det er fortsatt håp.
Er det noe vi i Norge kan gjøre for å hjelpe til, f.eks skrive til regimet og protestere?
Kristian, Lørenskog

Knut Staring: Jeg har dessverre liten tro på å skrive til regimet, selv om vi hadde en postkortkampanje for Aung San Suu Kyi på nittitallet. I øyeblikket vil jeg oppfordre til å finne ut om det er burmesiske flyktninger i ditt lokalmiljø og se om du kan støtte dem i denne fasen der de naturlig nok er engstelige for hva som hender med familie og venner. På Gjøvik etablerte de en støtteforening for Burma i går. Og skriv gjerne til den norske regjerningen og gi uttrykk for at de må prioritere dette svært høyt.
Hvor lenge har egentlig regimet holdt på, og hvorfor er det ikke mer om det som skjer i media? Kan man trekke linjer til andre regimer (f.eks. Pol Pot i Kambodsja), hvor det vel heller ikke var mye informasjon som kom ut til verden ellers? Det har en god stund nå vært oppfordret til turistboikott av Burma. Er dette for at juntaen ikke skal få de pengene som da ville blitt lagt igjen i landet? Hva er det egentlig juntaen ønsker å oppnå? Makt?
Vibeke, Bergen

Knut Staring: Burma har vært under militærstyre siden et kupp i 1962. Militæret prøver å legitimere seg med at de er de eneste som kan holde landet samlet. Dette kunne de gjøre fordi det allerede den gang var opprør fra flere etniske grupperinger som ønsket selvstyre, og dessuten var deler av landet også kontrollert av rester av det gamle styret i Kina (som ble kastet ut av kommunistene) og senere av Kina-støttede maoister. Men alle disse grupperingene har vært svake siden 80-tallet, og utgjør ingen reell trussel mot regimet. Pol Pot blir kanskje for ekstremt, men det er lett å trekke paralleler til Darfur, siden 3000 landsbyer er brent og mer enn en million fordrevet. Du har rett i at det har vært stille om dette, dessverre er nok medieverdenen slik at bilder av fargerike munker som masjerer virker sterkere enn vitneutsagn om overgrep i grenseområdene. Og ja, jeg tror helt klart makt er hovedmotivasjonen, sammen med en skrudd form for miltær nasjonalisme.
Lurer på hva Karenfolket gjør nå. Er de med på demonstrasjonene eller velger de å holde seg i bakgrunnen? Hva med lederne for de andre relgiøse synspunktene i Burma. Har de nå gått ut å støttet demonstrasjonene?
kine michelle bruniera, Trondheim

Knut Staring: Karenfolket er som du antakelig kjenner til bosatt ganske spredt. Mange bor inne i "kjerne-Burma", men svært mange bor også i grenseområdene mot Thailand som ikke er kontrollert av regimet, og i flyktningeleire. Den politiske og militære ledelsen i motstandsbevegelsen deres, KNU (http://en.wikipedia.org/wiki/Karen_National_Union) har ikke mulighet til å delta i demonstrasjoner i byene, siden de befinner seg i en krigsliknende situasjon mot regimet. Jeg vet at flere etniske grupperinger har gått ut med støtte og vil tro at Karenfolket er blant disse. Det som skjer nå gir håp til alle lag av folket i Burma, selv om det også er forbundet med stor frykt.
Samme hva utkomme blir av denne konflikten, vil det ikke herske fred på mange, mange år. Drapene på munkene vil sørge for at den store massen i årene som kommer vil forfølge -og ta livet av militære og politi som har tatt del i ugjerningen. Kan ikke skjønne at verdenssamfunnet sitter *rolig* uten å gripe inn. Her må det aksjoneres ovenfor generalene; -og det raskt !
Per Arne, Bangkok

Knut Staring: Jeg er enig i din analyse mht at ting neppe vil bli som før, det som skjer nå er for omfattende til at folk vil slå seg til ro med det første. Jeg håper munkene og demonstrasjonslederne makter å opprettholde disiplinen selv ansikt til ansikt med grusomhetene fra regimet. Og jeg er enig med deg at det må mye skarpere lut til fra verdenssamfunnet enn det vi har sett hittil, og håper statsminister Browns initiative overfor FN kan gi støtet til dette. Norske myndigheter må selvfølgelig følge opp - jeg våger den spådom at dette kan bli en av de viktigste hendelsene i Asia i dette tiåret.
Utviklingsminister Erik Solheim har advart mot isolasjon av regimet. Han har sagt at dialog er bedre enn boikott, og at man nå må erkjenne at sanksjonslinjen ikke har hatt noen effekt. Hvordan stiller Den norske Burmakomité seg til spørsmålet?
Elisabeth, Oslo

Knut Staring: NBK har holdt fast ved boikottlinjen fordi demokratibevegelsen representert ved både Aung San Suu Kyi og eksilregjeringen NCGUB har vært utvetydige i at dette vil støtte deres sak. Men hva som skjer videre i dette spørsmålet vil i høy grad avhenge av utviklingen de nærmeste ukene.
jeg har litt kontakt med noen Burmesiske flyktninger. De er kristne alle sammen. Etter hva jeg har forstått frykter de buddhistene, og er av den oppfatning at det er buddhistene som står bak forfølgelsen av dem i Burma. For meg er dette uforståelig, kanskje du vet mer enn meg om dette?
Guro, Oslo

Knut Staring: Burma har mer enn hundre folkegrupper, der majoritetsbefolkningen (som nå gjerne omtales som "burmanere") hovedsaklig er buddhister, mens mange av de etniske minoritetene (men langt fra alle) er blitt kristne (gjennom utstrakt misjonsvirksomhet). Denne religionsforskjellen har nok ofte bidratt til å øke spenningene mellom folkegrupper, men også muslimer i Burma med indisk avstamning har vært utsatt for diskriminering og opptøyer. Det tydligste tilfellet jeg kjenner til der religionen har spilt viktig rolle i konflikten er Karen-folket som lever i grenseområdene til Thailand, og har kjempet borgerkrig i over 50 år nå. De fleste er kristne, mens en minoritet er buddhister. Denne minoriteten følte seg undertrykt midt på nittitallet, og gikk derfor over til den burmesiske hæren, noe som gjorde det mulig for hæren å ta over store landområder. Folk i Burma er ofte veldig religiøse, og religionsforskjeller spiller en rolle, men er ikke hovedfaktoren i det som utspiller seg nå.
Hei! Myanmar eller Burma? For noen år siden ble det sagt at landet skulle hete Myanmar. Men nå sier de aller fleste Burma. Ihvertfall i nyhetssendinger, aviser o.l. Er det en støtte-erklæring til det burmesiske folk å si Burma, og i motsatt fall en støtte-erklæring til militærregimet å si Myanmar? Jeg vil gi min støtte til det burmesiske folk, så jeg vil begynne med å kalle landet deres for det de kaller det selv!
Liv de Lange, Oslo

Knut Staring: Det er ikke så lett å si hva de kaller det selv, hvis du går inn på Wikipedia vil du se at på burmesisk brukes begge former - uttelen på norsk burde nok skrives "Mjanma", som er litt mer formelt enn "Bama". Navneendringen kan nok delvis ses som en markering mot en stavemåte innført av en tidligere kolonimakt. Men siden navneendringen ble gjennomført av en junta som nektet å godkjenne det resultatet fra det fri valget i 1990 nekter den opposisjonen å rette seg etter vedtaket, og dermed er bruken av "Burma" fortsatt en måte å vise symbolsk støtte til demokratibevegelsen. Det samme er tilfelle med "Rangoon" (britenes stavemåte) og "Yangon" (juntaens nye forslag). På burmesisk sier man stort sett "Jængån" (fordi R er blitt til J/Y)
Hei, Jeg har to spørsmål: Hvordan er forholdet mellom Burma og India? Og er det noe håp om hjelp og støtte fra noen av nabolandene?
Hope, Australia

Knut Staring: Hei, India støttet demokratibevegelsen i 1988, og tok i mot mange flyktninger. De tillater også den "norske" radiostasjonen DVB å operere et avdelingskontor i hovedstaden New Delhi. Men som Kina skjeler nok India til Burmas naturressurser, og inderne frykter (med god grunn) Kinas dominans. Derfor la de om politikken fra 1992, og har etterhvert et utstrakt samarbeid, dessverre også militært (om enn i mye mindre omfang enn Kina). Handel har også tatt seg opp, den siste manifestasjonen av dette så vi for bare noen dager siden, da en indisk minister var i Burma og undertegnet en omfattende avtale på energisektoren. Thailand var også en støttespiller for demokratibevegelsen tidligere, men dette endret seg da Thaksin kom til makten. De som har uttrykt sterkest støtte er nok Filippinene og Malaysia, som kan øve press gjennom ASEAN (der Burma også er med).
Hvordan skal burmeserne klare å styrte regjeringen kun ved hjelp av munker og demonstrasjoner? En totalitær regjering tar vel ikke hensyn til slikt? Det hadde jo selvfølgelig vært veldig fint om regjeringen hørte på folket og så hvor mange som demonstrerte og er misfornøyde med regimet og trakk seg, men slikt skjer jo sjelden i diktaturer. Er redd mange kan komme til å bli drept. Og at regjeringen blir sittende. Hvordan skal munkene og folket bli hørt? Tror du det blir regimeskifte?
Hannah, Oslo

Knut Staring: Det man så tendenser til i 1988 var splittelser innen hæren og politiet, der enkelte regimenter faktisk sluttet seg til demonstrantene. Det har ikke såvidt jeg kjenner til vært noen tegn til dette nå, selv om det ser ut til at de har vanskeligheter med å samle seg om ett reaksjonsmønster; heldigvis er det ikke alle de utplasserte avdelingene som har valgt å skyte. Jeg må si at situasjonen er helt åpen, men til tross for grusomhetene som nå rapporteres er jeg ørlite mer optimist i øyeblikket enn for et par dager siden, siden volden så langt tross alt har vært relativt begrenset i forhold til det verste man kunne frykte, og befolkningen ikke ser ut til å være kuet ennå. Men situasjonen kan fort snu seg.
Vil vesten gripe inn med makt hvis det ender i et blodbad, eller skal vi bare la det skje? Burde ikke myndighetene i Burma motta en kraftig advarsel om konsekvenser hvis de myrder uskyldige mennesker? Kan vi gjøre noe??
Helle, trondheim

Knut Staring: Vesten vil neppe gripe inn med maktmidler. De eneste som kunne ha mulighet til noe slikt ville være USA, som f.eks. kunne sende et hangarskip til området. Men som vi vet er deres styrker svært opptatt andre steder, og erfaringene med "humanitære" intervensjoner er ikke udelt positive (f.eks. Somalia). Bush og Rice har gått ganske hardt ut verbalt mot regimet, men de nye sanksjonene alene er neppe noe juntaen lar seg affisere av.
Snakk har vi hørt mye. Gjør noe nå og her for å hjelpe de som satser livet.
Hamid, Oslo

Knut Staring: Godt poeng. Noe av det viktigste Norge kan bidra med er støtte til radio- og TV-stasjonen Democratic Voice of Burma (http://dvb.no). Den forsyner både folk inne i Burma og alle de store pressebyråene og mediehusene med essensiell informasjon, og har til en hver tid de siste bildene og videoene. De trenger også materiell støtte, siden både telefon- og sattelittregninger nå går til værs. Ellers vil jeg oppfordre nordmenn til å ta kontakt med de over tusen flyktningene fra Burma som er kommet til Norge de siste årene - de trenger vår støtte og er en enorm kilde til kunnskap om det som foregår.
Hei, er det ikke nesten litt rart at det ikke har kommet til mer voldsomme sammenstøt allerede? Trodde regimet var paranoid nok til å gå mye hardere til verks mot demonstranter. Er dette et tegn på at de står under press? Fra Kina?
Simen, Oslo

Knut Staring: Det har jo dessverre vært blodige sammenstøt i dag (der den ene siden står for all volden). Likevel er jeg enig i din forbauselse, all den stund dette er et regime som har forårsaket et situasjon i Øst-Burma (mot grensen til Thailand) som langt på vei kan sammenliknes med Darfur. Og i begge tilfeller spiller Kina en viktig rolle. Men noe av forklaringen ligger nok også i at omfanget av munkenes demonstrasjoner har tatt dem på sengen, og at de rett og slett er i villrede om hvordan de skal gripe situasjonen an.
Begynner militærjuntaen å bli svak, og i hvor stor grad? Er det håp om maktskifte?
Benny, Oslo

Knut Staring: Det er nok alt for tidlig å konkludere med at den er svak, siden den fortsatt ser ut til å styre en hær på en halv million mann (og barn). Men det er tydelig at de ikke har full kontroll, og midt blant de grusomme meldingene om drepte og skadde er det verdt å merke seg at dette ikke er entydig, f.eks. fikk rundt 30 000 demonstrere fredelig i den nest største byen Mandalay. Slik jeg ser det har de svekket sin stilling kraftig gjennom en serie tabber, men det gjenstår å se hva de f.eks. vil gjøre etter at portforbudet nå er innført igjen i Rangoon og Mandalay.
Jeg bor i Norge, men jeg kommer fra Burma. Defor jeg lyst til høre på nyheter fra Burma.
Antony, Hokksund

Knut Staring: Hei! Så hyggelig å starte med en som kommer fra Burma! Det er de siste årene kommet hundrevis av burmesiske flyktninger i Norge, og mange snakker og skriver allerede godt norsk. Dere representerer en kjempemulighet for nordmenn til å få førstehåndskunnskap om hvordan burmesere ser på det som nå foregår, så jeg håper mange tar kontakt med flyktninger i lokalmiljøet! Og jeg håper du og andre burmesere også får med dere dekningen i norske medier, som nå er blitt ganske fyldig. I tillegg vil jeg gjerne anbefale nettstedet til Democratic Voice of Burma, som vanligvis er først ute med de siste bildene og videoene fra Burma: http://dvb.no, samt lydfiler fra radiosendingene. De har nyheter på både burmesisk, engelsk og flere minoritetsspråk.