- All utenlandsk forskning viser at barn og ungdom med alvorlige adferdsproblemer ikke blir bedre av å være på en tradisjonell institusjon, men som oftest verre. I Norge begynner vi å trekke de samme konklusjonene, men har ikke hatt gode nok forskningsresultater å forholde oss til. Det er skremmende at barnevernet ikke har tatt seg bryet med å finne ut hvordan det går med ungdommene som plasseres på institusjoner, sier professor Terje Ogden ved Senter for klinisk psykologisk forskning, Universitetet i Oslo.
Vet lite
Aftenposten har spurt samtlige 18 fylkesbarnevern, samt Oslo, hva slags type evaluering, kvalitetssikring og etterundersøkelser som gjøres i barnevernet. Svarene er nedslående.
Så lenge ungdommene oppholder seg i institusjonene, har barnevernet en viss kontroll og oversikt. Men ingen av fylkeskommunene driver systematisk arbeid for å dokumentere om jobben de gjør virkelig hjelper ungdommene, eller om de havner på "kjøret" igjen når oppholdet er over.
Dette til tross for at barnevernet stadig sender flere ungdommer på institusjoner. Barnevernet koster Norge minst 1,5 milliarder kroner i året, og de fleste pengene brukes på ungdom som må plasseres i institusjon. Hver institusjonsplass koster i gjennomsnitt 72 000 kroner i måneden, 864 000 i året.
- Hvordan kan så mye penger brukes på et arbeid som virker mot sin hensikt?
- Samfunnet har ikke ønsket å ha de vanskeligste i nærmiljøet. De skulle bort, nærmest for enhver pris. Lokalt har man har oftest vært fornøyd med å få plassert de brysomme unge vekk og bort. Internert og oppbevart. Forskningsmiljøene i Norge har hverken ønsket eller hatt ressurser til å følge opp ungdommene for å undersøke hvordan det går med dem når oppholdstiden i institusjonene er over, sier Terje Ogden.
Han er medlem av det regjeringsoppnevnte Befring-utvalget, som forventes å legge frem den mest omfattende kartleggingen av barnevernet i norsk historie. Utvalget skal dessuten foreslå kursen videre. Utredningen skal være ferdig i mai neste år.
- Det er likevel viktig å understreke at det ikke finnes noen universalløsning når det gjelder plassering av de vanskeligste. En- og tomannsinstitusjoner kan være bra for noen, men dem er det få av.
- Brannslukning
- Hvorfor virker institusjonsoppholdet så dårlig?
- Det oppstår sosial smitte, og familiene trekkes for lite inn. Dessuten forandres ikke hjemmemiljøet til disse ungdommene. Når de kommer hjem, venter de samme vennene og desamme forventningene. Vi har å gjøre med ungdommer som har store problemer; de er kriminelle, voldelige, har rus- eller psykiske problemer. Institusjonene tilbyr dessuten oppbevaring, ikke nødvendigvis behandling, understreker Terje Ogden.
Fylkesbarnevernleder i Akershus, Berit Kristiansen understreker at mange har urealistiske forventninger til hva barnevernet kan få til.
- Vår oppgave er primært å drive brannslukning.
Ting på gang
Mange ting er på gang i barnevernet, blant annet forsøk på å hjelpe disse ungdommene i familien, hvis de har en, og i nærmiljøene.
I USA har man god erfaring med den måten å jobbe på. I Norge er arbeidet såvidt påbegynt.
Norges Forskningsråd arrangerte en ekspertkonferanse høsten 1997 med norske og utenlandske forskere som har barn og ungdom med adferdsvansker som spesialområde. En entydig konklusjon var:
Institusjonsbehandling av barn og ungdom kunne gi positive endringer under innleggelsen, men de aller fleste var tilbake til det gamle kort tid etter utskrivning. I tillegg ser det ut til at det i grupper av adferdsvanskelige ungdommer kan være "smitte-effekter" ved at de unge tar etter hverandres negative oppførsel.
Ikke prioritert
- Det er forskjell på våre institusjoner. Vi vet ikke om de utenlandske erfaringene gjelder for oss. Men det er liten grunn til å tro at resultatene ikke kan overføres til norske forhold, sier Ogden.
- Hvorfor vet vi så lite om disse tingene i Norge?
- Forskning på barn og ungdom har historisk ikke vært prioritert, og det har hatt liten status i miljøet, konkluderer Ogden.
bakgrunn