|
Ny betydning. For mange er dette bildet symbolet på frigjøringen 8. mai 1945. Men nå viser det seg at nazister befant seg i bilen. Den ene, som er Aftenpostens kilde, står med
bøyd hode på lasteplanet til venstre i bildet og fyller drivstoff. En av hans NS-kamerater står på stigbrettet, iført hjemmestyrkenes armbind. En tredje sitter i førerhuset. Mannen med flagget og de øvrige er intetanende norsk ungdom som hoppet på da bilen ble tvunget inn på Karl Johans gate av folkemengden.
FOTO: ARNESVENDSEN
|
Det historiske øyeblikk er fanget inn tidlig på ettermiddagen 8. mai 1945, umiddelbart før de tyske okkupanters endelige kapitulasjon. Et sinnbilde på den frigjøringsbegeistring som fylte folket. Få har visst at det er noe som skurrer, og de som har visst, har i løpet av alle disse årene bare gitt vage hint til den nærmeste bekjentskapskrets. Først nylig mente en av aktørene som befant seg på lastebilen, at tiden var inne til å offentliggjøre den absurde, men også til dels dramatiske hendelsen han plutselig ble en del av som 16 år gammel hirdgutt for 55 år siden.
Ekte begeistring
Så lang tid måtte det ta. Sannheten om den rare virkelighet som skjuler seg i fotografiet fra Karl Johan, kunne ellers ha provosert mange, mente han, men antagelig ikke nå lenger, så mange år senere. De faktiske omstendigheter fortoner seg i dag mer pussige enn støtende, og endrer ikke på annet enn at fotografiet på sett og vis må underkastes en viss
revisjon i egenskap av fredssymbol.
Intet rokker ellers ved helheten i den stemning bildet fanger. Folkemengdens henrykkelse er naturligvis autentisk. Gleden til mannen som tilfeldigvis befinner seg på lasteplanet med det norske flagg, er ekte nok, men bak billedmotivet skjuler seg altså en annen og annerledes historie.
Den vesle lastebilen var i virkeligheten "kapret" og ble kontrollert av en liten gruppe dumdristige ungdommer fra NS-bevegelsens ungdomsfylking, unghirden, som nærmest var for guttunger å regne. De var underveis fra Skillebekk til et hirdlager på Grünerløkka hvor de ville rydde unna utstyr, våpen og ammunisjon før lageret falt i hendene på norske styrker. Det var de svære, bølgende menneskemassene som hindret dem i å komme uforstyrret frem.
Den nå relativt eldre, hjertesyke mannen tok kontakt med Aftenposten i mai for å fortelle sin historie. Fordi han følte å ha lagt sine ungdomssynder bak seg, ønsket han dessuten å stå frem med navn og bilde. Slik ble det ikke. Tre dager etter vår siste samtale sovnet han inn på sykehus.
Vi gjengir allikevel hans erindringer, slik han ønsket, men uten å oppgi navn. Det ble jo aldri noe av et siste møte som var avtalt etter sommerferien. Da ville han nærmere ha begrunnet hvorfor han ønsket å stå frem. Han hadde forlengst tatt et kraftig oppgjør med sin fortid, og trodde egentlig ikke at det han hadde å si var spesielt sensasjonelt, men alt tatt i betraktning : Hendelsen var verd å nevne all den stund det dreiet seg om et berømt fotografi som i alle år er blitt historisk feiltolket.
Det hele begynner ved middagstider 8. mai da fire-fem hird-gutter i sivile klær var samlet i Stortingsgaten 20, Høyres Hus, som under krigen var okkupert av NS. I gatene rundt var det gledesrus; inne i lokalene hersket nervøs tvil, og guttene visste ikke hvor de skulle ta veien. De ble likevel enige om å oppsøke en NS-venninne som bodde på Skillebekk, og gikk til fots opp Stortingsgaten og videre inn i Drammensveien. Da de nærmet seg Niels Juels gate, ble de oppmerksomme på to menn med hjemmefrontens armbind i rødt, hvitt og blått som var i ferd med å rygge den lille lastebilen ut av en garasje.
Hvem som tok initiativet, husket ikke lenger vår kilde, men med myndige miner gikk guttene bort til bilen og proklamerte at den var rekvirert for å hente noe materiell i Markveien. Så overbevisende må de ha vært at de to hjemmefrontfolkene denne kaotiske dagen uten videre må ha antatt at det dreiet seg om overordnet personell. De adlød straks ordren; en av guttene satte seg mellom dem i førersetet for å dirigere veien, mens de øvrige hoppet opp på lasteplanet. Der lå det mengder av hjemmefront-armbind i en kasse og bunker med frigjøringsavisen, Oslo-Pressen, som i fellesskap ble utgitt av hovedstadsavisene. Vår kilde erindrer at han frarådet sine kamerater å ta på seg armbind, men ikke alle var enige i det.
Bilen ble dirigert ned Drammensveien i den hensikt å fortsette mot Pilestredet, men ved Slottsbakken ble den tvunget inn på sin improviserte "seiersparade" langs øvre del av Karl Johan. De forskrekkede hird-guttene måtte nødvendigvis holde masken så lenge narrespillet varte. De begynte å kaste ut aviser til folket, og andre ungdommer hoppet spontant om bord med hurrarop og flagg. Deretter fortsatte bilen sin triumfferd forbi universitetets urbygning med en last av NS-folk og intetanende antinazister i broget blanding. Allerede ved Universitetsgaten klarte imidlertid hirdguttene å få vognen manøvrert unna den sydende folkehopen, og de andre ungdommene hoppet av.
"Bortskjemte drittunger"
NS-guttenes operasjon var naturligvis halsløs gjerning. Situasjonen i Oslo var spent. Det var ennå noen timer til tyskerne la ned våpnene for godt. Både væpnede tyske soldater og væpnede norske hjemmestyrker befant seg i gatene. På husveggene hadde det allerede i flere dager hengt meddelelser fra hjemmefronten med skarpe advarsler mot fiendtlige aktiviteter fra NS-grupper og hird. Ryktene gikk.
- Vi var nok noen temmelig arrogante og bortskjemte drittunger, men vi var vel for unge til å forstå hvor farlig situasjonen i virkeligheten var, sa den fordums NS-ynglingen i en av sine samtaler med Aftenposten.
Bilturen videre til Markveien gikk uten problemer; guttene brøt seg inn i unghirdlageret og fylte lasteplanet med all slags utstyr og dekket det med en presenning. De hadde egentlig ingen mål og mening med plyndringen; våpnene hadde de ikke tenkt å bruke, og det øvrige utstyret visste de ikke hvor de skulle gjøre av. De ble allikevel enige om å spre seg til fots og møtes igjen på Skillebekk. Vår kilde skulle alene sitte på lasteplanet og vokte utstyret og fylle knott i generatoren, mens hjemmefrontkarene besørget kjøringen.
Dramatisk
Det var under tilbaketuren det kunne ha gått riktig galt for den unge NS-gutten. Da bilen svingte ut av Fredensborgveien og fortsatte ned mot Akersgata, stoppet den plutselig og ble stående stille ved Trefoldighetskirken. Gutten lå flat på lasten og kikket forsiktig over førerhuset. Tvers over gaten noen meter unna hadde hjemmestyrkene bygget barrikader av tømmerstokker, og truende maskinpistolpiper stakk ut gjennom sprekkene. Hva gutten ikke visste, var at gatene rundt Møllergata 19 var blitt avsperret etter at det var oppstått et rykte om at en norsk politioberst i NS og væpnede hirdfolk fra Skallum gård forberedte et angrep på politistasjonen.
- Jeg var nok ikke lenger særlig høy i hatten, innrømmet han. - En hirdgutt på en ulovlig beslaglagt hjemmefrontbil med våpen og ammunisjon i lasten. Han smøg seg ned fra lasteplanet og løp på raske, unge ben ned Keysersgate, hele tiden med frykt for å få en maskinpistolsalve i ryggen. Ingen ting skjedde, og mannen fikk aldri senere vite hva som skjedde med bilen, utstyret og de to hjemmefrontfolkene.
|
Dett er hele bildet som Arne Svendsen tok 8. mai 1945.
|
bakgrunn