FINN Jobb FINN Eiendom FINN Bil FINN Båt FINN Stort og Smått FINN
  Annonse

   NYHETER    KULTUR    MENINGER    ALEX    KART    KUNDESERVICE    SØK www.aftenposten.no   
NYHETER
Innenriks
  Oslo
Utenriks
Økonomi
Sport
Vær
Netthinnen
Siste 100
TIPS EN VENN
Fra:

Til:

 
 Forside / nyheter / innenriks Scandinavian Online

Oppdatert 10.11.00 kl. 23:18
annonse

Tipptippoldemor er kanskje ikke adelig likevel

   bakgrunn

Slektsgranskning er i skuddet blant folk flest. Men fallgrubene er mange. Nedarvede anetavler kan se storslagne ut, men er ofte bygget på ønsketenkning, gjetning eller ren svindel.

DAG PEDERSEN
SVERRE DALLAND (foto)



Snodig. Norsk Slektshistorisk Forening har mye lødig slekts-, og lokalhistorisk litteratur, men også pussige kuriositeter. Historikeren Tore H. Vigerust her med "Den grønvoldske slektskrønike" fra 1924, Nordens største genealogiske bedrageri.

Den vakre stamtavlen for Darre-slekten i Trøndelag er den første her i landet som er tegnet som et tre. Den kjente adelsslekten går tilbake til 1300-tallet, slektstreet ble laget til et bryllup i Trondheim ca.1770 og viser "Herr Jon Darris Slægte-Linnie".
FOTO: RIKSARKIVET, OSLO

Hedret. Den norske adelsmann og senere lagmann Jørgen Henriksen Staur ble i 1604 også adlet av habsburgerne mens han var jurist i Praha etter studier samme sted. Illustrasjonen viser hans tysk-romerske våpenskjold.
FOTO: RIKSARKIVET, PRAHA
- Ja, dessverre, det serveres nok mye sludder og vås her. Et ferskt eksempel er Aftenpostens egen presentasjon av en såkalt slektstavle for Bratt-familien fra Gudbrandsdal. Enkelte av de påståtte forfedre som figurerer på den, har simpelthen aldri eksistert, sier Tore H. Vigerust, middelalderspesialist og en av de få norske faghistorikere som har genealogi, ætteforskning, som profesjon.

Å la seg besnære av falske anetavler kan skje "i de beste familier", for å si det sånn. I begynnelsen av 1920-årene gikk endog den fremragende historikeren og senere utenriksminister Edvard Bull d.e. på limpinnen da han utropte "Den Grønvoldske slektskrønike" til et mesterverk. Det bindsterke "mesterverket" som var ført i pennen av en pyntelig, pensjonert byråkrat i Kirkedepartementet, viste seg senere å være et durkdrevent stykke slektshistorisk bedrageri.

Snubletråder
Historikeren Vigerust, selv av gammel Gudbrandsdal-slekt, støtte personlig på problemer da han som ung mann med slektshistoriske interesser fikk utlevert et ferdig utarbeidet slektstre av sin farfar. Da han fikk mer erfaring gjennom studier, støtte han på snubletråder.

- Ifølge nedtegnelsene skulle jeg nedstamme fra Håkon V, men et stykke ut i arbeidet oppdaget jeg at det måtte være helt feil og basert på en god del synsing og formodninger som nok var gjort i god tro, men som naturligvis måtte korrigeres, sier han.

Som en av de svært få eksperter på området blir Vigerust ofte engasjert for helst å bekrefte, men også å avkrefte, ektheten i slekters bakgrunn. - En del har jeg kunnet gå god for, men jeg er også blitt tilbudt penger for å godkjenne slektstavler som jeg har avslørt ikke holder mål. Det sier seg selv at slike anmodninger blir avvist, sier han, og beklager at det ligger så mye etterlatt "slagg og slam" igjen i nedtegnede slektsannaler; feil det er umulig å bli kvitt, og problemer som bare forstørres nå som Internett er blitt et viktig hjelpemiddel i slektsforskningen.

Selv om noe over 10 000 nordmenn faktisk nedstammer fra norske middelalderkonger og europeiske kongehus helt tilbake til 700-tallet, må vi andre nøye oss med et noe mindre glamorøst anegalleri. Når det derfor fra tid til annen dukker opp slekter som slår om seg med kongenavn, tåler de fleste dårlig en nærmere granskning. En eneste falsk identitet i slektsrekken er nok til at hele korthuset faller sammen, enten personen er oppdiktet eller plassert der i god tro. En øvet genealog kan hurtig avsløre om det hele er et falsum.

Uaktsomme feiltolkninger kan naturligvis skje, men som regel dreier det seg om overlagte lurendreierier utført for å pynte på et ellers ganske så dagligdags familietre. Slike forfalskninger er for så vidt like gamle som den norske ættesagaen selv, men kunne i tidligere tider ha en matnyttig hensikt i politisk og økonomisk forstand. Når såkalte kongsemner og oppkomlinger med stormannsambisjoner forsvarte en påstått høy men tvilsom byrd, gjerne med sverd i hånd, kunne makt og rikdom bli gevinsten.

Drømmerier
- Men hva håper mennesker med slike høytflyvende drømmerier å oppnå i vår egen tid, Vigerust ?

- Ja, det kan du sannelig spørre om. Det er vel ofte en form for streberi; et forfengelig ønske om å tilhøre en ærerik og fin familie, og kanskje åpne noen sosiale stengsler for å komme litt høyere på strå. Andre motiver kan være å idealisere myten om det gamle norske bondesamfunn knyttet opp mot nasjonalromantikken, slik Quisling var så flink til under okkupasjonen. De seks-syv mest kjente fingerte ættetavlene som er avslørt i nyere tid, er talende nok opptegnet av gamle NS-medlemmer som noen år etter krigen gjenopptok tråden.

Det fåtall av norske familier som med rette kan hevde å nedstamme fra de norrøne konger og europeiske kongehus, er nesten uten unntak etterkommere av Ingerd Ottesdatter, Ibsens "Fru Inger til Østråt" (1475-1555), som hadde fem døtre; eller de har aner tilbake til den fornemme Rosensverd-slekten i Østfold. Dersom en slik familietilknytning dokumenteres, kan faktisk linjene trekkes tilbake til Karl den store av Frankrike (747-814) og hans far Pipin den lille. Ingen europeisk familie kan spore sine forfedre lenger tilbake enn til omkring år 500. Resten er skjult i historiens mørke.

Svartedauden
Selv om svartedauden (1349) la store deler av Norges land øde, kan omkring 500 norske slekter finne sine forfedre blant 1300-1400-tallets storbønder, embedsmenn og adel, så som Aspa-slekten på Tingvoll, Benkestokk-slekten i Nord-Norge og Teiste-slekten i Midt-Norge og på Vestlandet.

Fra omtrent år 1600, da landet hadde ca. 400 000 innbyggere, inntrer et skille. Det nedtegnes betydelig bedre data enn før om tusener av norske selveiende bønder og deres husholdning. Frem til den store folketellingen i 1801 er derfor oversikten relativt god. Men så, i årene som går inntil neste folketelling i 1865, er det en stor del av det norske folk som simpelthen "forsvinner i løse luften".

- Det er i dette tomrommet den store gåten ligger for mange som søker sine røtter, sier Tore H. Vigerust. - Jeg tipper at en tredjedel av dagens befolkning vil bli stående bom fast når de skal lete etter sine forfedre tidligere enn 1865. Årsaken til mysteriet må naturligvis være at det i løpet av 64 år fra 1801 skjer store folkeforflytninger fra land til by. Det bygges opp en klasse av arbeids- og tjenestefolk i byområdene, som etter to generasjoner ikke lett lar seg finne gjennom sine opprinnelige familiebånd på landsbygda.

Slekt som hobby
- Har du noen forklaring på den sterkt økende interessen for slektsforskning i befolkningen; kan den forklares med det før omtalte ønsket om å få smuglet litt høyvelbårent blod inn i familien ?

- Nei, det tror jeg ikke er noe fremherskende motiv i dag. Det dreier seg nok mer om det å kjenne sin fortid, å søke etter et kulturelt ankerfeste. Samtidig leter folk etter noe spennende og meningsfylt å bruke fritiden sin til. Slektsforskning er blitt en av landets mest utbredte hobbyer.

- Hobby for folket, ja; men hva med den vitenskapelige siden?

- Genealogi og heraldikk er nok historiefagets "fattige fettere" her i landet. Som hjelpevitenskaper er vi sviktet, og Norge er et av få europeiske land som er uten lærestol i genealogi. Når lærde historieprofessorer og arkiv-fagfolk i tillegg hevder at det spiller liten rolle om slektshistorien er full av feil fordi "det jo bare er en hobby", melder jeg pass. Som vitenskap har genealogien mye å tilføre samtiden ved å belyse historiske, sosiale og politiske fenomener gjennom tidene. Det er sannelig på tide at dette blir anerkjent og at vi går i gang med å bygge opp et miljø.


FAKTA
Spør familiens eldste
Når tusenvis av nye slektsforskere etterhvert skal lære seg å lete tilbake i familiekrøniken, er det ett første, naturlige råd som gis : Oppsøk de gamle som lever i dag. De er de beste førstehånds-kilder.

Samtaler med bestemor, grandtanter eller oldeforeldre kan danne basis for senere arbeide med skriftlig arkivmateriale. Mange gamle har god erindring om fortiden, og har fått overleveringer som gjerne kan trekke linjene mer enn hundre år tilbake i tid. Brev og skriftstykker i familiens eie er nyttige, for eksempel nedarvede bibler hvor slektleddene ofte er ført inn med navn og dato for fødsel og død.

Etter dette grunnarbeidet er det tid for å forberede besøk i Riksarkivet eller i et lokalt statsarkiv. Det finnes litteratur for nybegynnere som bereder grunnen: Per Sandals "På leit etter slekta", Oslo 1991, anbefales, sammen med håndboken "Våre røtter", Oslo 1992 av Nils Johan Stoa og Per-Øyvind Sandberg. "Håndbok for Riksarkivet" og boken "Norske arkivkataloger" gir nyttige kildehenvisninger.

For brukere av Internett er det i dag et vell av viten å hente.
Norsk Slektshistorisk Forening (www.genealogi.no) byr på kilder, artikler og førstehjelp for slektsforskere;
Slekt Norge (www.slekt.no) er nyhetsavis om emnet;
Digitalarkivet (www.digitalarkivet.uib.no/) har diverse kilder, blant annet folketellinger;
DIS-Norge (www.disnorge.no) tilbyr tips for ferske slektsforskere og Slektshistoriekilder 1500-1900
(http://:home.online.no/~asjonass/) har kildeoversikter.

Med sitt rikholdige bibliotek av bygde-, og slektsbøker er Norsk Slektshistorisk Forening, Akersgaten 7, Oslo, et knutepunkt for slektsforskere (åpent mandag og torsdag fra kl. 11 til 20). Foreningens nettsted har for tiden mellom 30 000 og 40 000 treff i måneden.

Neste lørdag, 18. november, inviterer forøvrig Riksarkivet til en slektshistoriedag beregnet på nybegynnere i sine lokaler på Sogn.


Utgiver: Aftenposten A/S, Oslo, Norge. Telefon +47 22 86 30 00. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. © Aftenposten.