I 1996 kom EMD til at barnevernet begikk en grusom urett da Adele Johansen ble fratatt sin nyfødte datter i 1989. Adele Johansen håpet da at hun skulle få samværsrett med datteren som barnevernet tok fra henne på sykehuset seks dager etter fødselen. Kanskje kunne hun også få datteren tilbake. Men fosterforeldrene, som nå har skilt lag og flyttet fra hverandre, ønsket i stedet å adoptere datteren. De har nå fått medhold i Oslo byrett.
Det innebærer at Adele blir avskåret fra enhver mulighet til kontakt med datteren. Alle rettslige bånd blir brutt ved en adopsjon.
Adele anket dommen. Saken kommer opp for lagmannsretten på nyåret.
|
Ødela. - De ødela noe inne i meg da de tok barnet mitt fra meg, sier Adele Johansen.
FOTO: NILS ROSENVOLD
|
Voldelig samboer
Adeles store tabbe i livet var at hun forelsket seg i en mann som viste seg å være svært voldelig. Etter flere års voldshelvete greide hun og hennes 11 år gamle sønn i 1988 å flykte mens samboeren sonet en narkotikadom. Men samboeren tok fryktelig hevn. Fra fengselscellen sendt han en "bekymringsmelding" til barnevernet. Han påsto at Adele var narkoman, og ba om at hun ble fratatt omsorgen for sønnen.
Plutselig fikk Adele besøk fra sosialkontoret. Sosialarbeideren ville gi Adele anledning til å forsvare seg mot påstandene fra eks-samboeren.
Adele vedgikk at hun hadde røkt hasj mens hun bodde sammen med ham. Hun sa hun ble presset til det. Men uansett var det veldig lenge siden.
- De visste utmerket godt at han hadde mishandlet meg og sønnen min på det groveste. Og så lurte de på hvorfor i alle dager han skulle ønske å sverte meg, sier Adele oppgitt.
Hun ble livredd for å miste sønnen og var dypt fortvilet. De offentlige myndigheter som hun hadde kontaktet for å få hjelp, så hun nå på som en fiende.
Samtidig begynte en mannlig støttekontakt å skrive brev til sosialkontoret. Mannen hadde vært støttekontakt for Adeles sønn fordi sønnen hadde store problemer etter samboerens voldsbruk. Støttekontakten ønsket å overta omsorgen for gutten, fordi han så tegn på "omsorgssvikt grunnet mors begrensede økonomi og psykiske ressurser".
- Vær så snill ikke å mistenke meg for å ha seksuelle motiver for min interesse for ham. Jeg er bare glad i ham, skrev han.
Kort tid etter ble imidlertid støttekontakten strøket fra sosialkontorets liste over kontakter. Han var mistenkt for å ha oppført seg "betenkelig" overfor flere smågutter.
Så forkommen ut
Men skaden var allerede skjedd. Sosialkontoret tok brevet fra støttekontakten like alvorlig som samboerens melding fra fengslet.
I en dramatisk politiaksjon hentet barnevernet Adeles sønn.
Omtrent på samme tidspunkt oppdaget Adele at hun var gravid. Hun ble nå engstelig for at også det ufødte barnet skulle tas fra henne.
På en svangerskapskontroll forsterket problemene seg. Legen som undersøkte Adele syntes hun så forkommen ut. Han undersøkte henne grundig, og mente han fant sprøytemerker på Adeles ermer.
Selv om det like etterpå ble fastslått av spesialister at "sprøytemerkene" var spredte, utvidede blodkar under huden (diagnose: spider naevi), fulgte opplysningene Adele. Legen nektet å innrømme at det var en feil. Det lengste han kunne strekke seg til var følgende erklæring:
- Spider naevi er i hennes tilfelle muligens blitt forvekslet med sprøytemerker.
Narkoman-påstandene hengte ved Adele. Da hun under fødselen ba om smertestillende medisin, ble hun nektet fordi hun var "narkoman".
Men den 6. desember 1989 fødte hun en velskapt og flott pike.
Få dager etter fødselen ble følgende rapport skrevet av barnevernet:
"Bekymret for mors psykiske tilstand, som ble beskrevet som labil, depressiv, engstelig og fortvilet. Mor beskrives som forkommen. Lederen finner at vedtaket må iverksettes omgående. Det er nødvendig å sikre seg barnets person."
Adele rister i dag oppgitt over det hun leser fra papirene.
- Det er klart jeg var "engstelig" og "fortvilet". Jeg hadde vært gjennom en beinhard fødsel. Jeg hadde nettopp, på helt vilt grunnlag, mistet sønnen min. Nå fryktet jeg at de skulle ta datteren min også. Selvsagt var jeg "forkommen". Det er bittert at de kunne bruke slike begrunnelser for å stjele barnet mitt, sier Adele.
Seks dager etter fødselen fikk hun sjokk da hun ble informert om tvangsvedtaket. Adele brakk seg, og nektet å skrive under på at hun frivillig ga fra seg omsorgen.
Gråtende lå Adele igjen i sykehuskorridoren mens barnevernet tok barnet med seg. Adele ble etter kort tid nektet ethvert samvær med datteren. Og det til tross for at hun like etter fødselen fikk tilbake omsorgen for sønnen.
Hun kjempet i de neste månedene for å få datteren tilbake.
Først halvannet år senere slo byretten fast at Adele ville kunne gi datteren forsvarlige oppvekstforhold. Men etter en totalvurdering kom retten frem til at datteren på halvannet år ville få det best hvis hun slapp å flytte enda en gang.
Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste noen måneder senere anken. Dermed var byrettens dom rettskraftig.
Først i 1996 ble Adele hørt. Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg konkluderte klart med at Adele aldri skulle ha vært fratatt foreldreansvaret og samværsretten. Domstolen tok ikke stilling til om det var brudd på menneskerettighetene å ta fra henne omsorgen.
I dag bor Adele på Jylland i Danmark, dit hun flyttet i 1990 sammen med faren til den 11 år gamle sønnen. Sammen har de fått fire barn som er svært velfungerende. De bor i en fin leilighet i et barnevennlig strøk.
To ganger har Adele fått treffe datteren, første gang i fjor. Datteren, som nå er 11 år, har truffet sine halvsøsken én gang.
Halvsøsknene er svært opptatt av at de har en søster i Norge. Den eldste, 10 år gamle Anna Sofie, sier hun savner søsteren. 7 år gamle Olaf sier han skulle ønske at han fikk se søsteren oftere.
- Jeg ønsker at at hun kommer hjem til oss for å bo her. Men jeg vil ikke lage ballade slik at noen blir sure, sier han.
bakgrunn