- De mange husmannsplassene som ligger spredt rundt omkring i Marka er i dag i ferd med å forsvinne. Bare et fåtall har fastboende folk, og enda færre har jord som blir drevet. Plassenes historikk blir mer og mer usynlig etter hvert som granskogen får lov til å vokse seg innover kulturmarka og tunene, påpeker Merete Gunnes i Maridalens Venners årbok for 2000.Gunne er landskapsarkitekt fra Norges landbrukshøgskole og valgte Nordmarkas jordbrukslandskap som emne for sin hovedoppgave. Hun spør: Hvilke verdier forsvinner når slåtteengene og beitemarkene gror igjen, og hvilke verdier skapes ved gjengroing av disse markene?
I årsskriftet presenterer hun seks velkjente Nordmarksplasser hvor hun har registrert utviklingen særskilt: Blankvannsbråten, Gåslungen, Kamphaug, Liggeren, Lørenseter og Slakteren.
Sammenlignet med 1930
Ved hjelp av kartskisser som viser situasjonen i 1930, 1951 og i år dokumenterer hun dramatiske endringer i landskapsbildet rundt disse plassene. En av dem som er sterkest invadert av ny skog, er utvilsomt Liggeren. I 1930 hadde plassen en av de største innmarkene i Nordmarka. I dag er det bare tunet og en liten teig øst for våningshuset som er åpne, resten er tilplantet med sitkagran som helt har tettet igjen ett av de vakreste utsynene fra noen nordmarksplass, mot Øyungen.
Gåslungen er et annet eksempel: Her strakte innmarken seg i 1930 helt ned til vannet av samme navn, og over åsen nord for tunet helt ned til Myrtjernelva. I dag har planteskog, kratt og kjerr overtatt alt så nær som tunet.
På Kamphaug er alle hus revet etter en brann i 1989, og det som da var igjen av innmark gror til. Noe bedre er situasjonen for Lørenseter og Slakteren, som begge er i privat eie og fortsatt drives.
Historisk verdi
Blankvannsbråten hadde også betydelig jordvei i 1930, i dag er bare rester igjen. Men etter en tid med forfall er det igjen kommet fastboende her, og skjøtselen av det resterende åpne areal er gjenopptatt.
Gunnes mener det gamle kulturlandskapet i Marka har en rik pedagogisk, vitenskapelig og historisk verdi.
- Plassene har alle en spennende historie som ikke må gå i glemmeboken. De har gitt Marka en identitet. Ved at disse stedene forandres, skjer det noe med folks oppfatning av Marka. Tilhørigheten kan bli svekket, og det blir ikke lenger så interessant å vandre her, tror hun.
Forfatteren påpeker blant annet den meget høye artsrikdommen i plante- og dyreliv som var knyttet til det gamle kulturlandskapet. Når granen vokser frem, fortrenger den slåtteengenes nøysomme, fargerike blomster - og med dem også et stort antall insekter og smådyr.
For området rundt Blankvannsbråten foreligger det en skjøtselsplan og et verneforslag. Det er imidlertid ennå ikke vedtatt. Og på de øvrige plassene gror det og gror det. . .
