FINN Jobb FINN Eiendom FINN Bil FINN Båt FINN Stort og Smått FINN
  Annonse

  NYHETER   KULTUR   MENINGER   ALEX   KART   KUNDESERVICE   SØK www.aftenposten.no   
NYHETER
Innenriks
  Oslo
Utenriks
Økonomi
Sport
Vær
Netthinnen
Siste 100
Nyhetsuken
Nettprat
Bildeserier
Video
TIPS EN VENN
Fra:

Til:

 
 Forside / nyheter / innenriks  

Oppdatert 22.12.00 kl. 18:13
annonse

Statsministerens korrektiv


Kritisk. Statsministerfrue Ingrid Schulerud er dypt kritisk til tabloidiseringen av norsk presse. - Jeg har sett for mange berømtheter betale en for høy pris for det stadige fokuset på egen person.

Det plager ikke Ingrid Schulerud (41) et øyeblikk at hun har ord på seg for å være mediesky. Statsministerens kone er en bestemt, reflektert, sosial dame som ikke kaster bort dyrebar tid på kjendispressen eller politiske diskusjoner om enkeltsaker med Jens. Men et korrektiv vil hun gjerne være. Et diplomatisk sådan.

PERNILLE LØNNE MØRKHAGEN
TOM A. KOLSTAD (foto)
København

Tidskunstner er et ord Ingrid Schulerud liker. Eller tidstrylleri. Det passer godt på generasjonen mellom de sinte feministene på 70-tallet og ungjentene som freser inn i arbeidslivet nå.

- Jenter på min alder har intensjon om å bevare et forhold, vi har barn med alt det innebærer, vi har gode jobber og vi gjør fortsatt mest hjemme. Jens kan godt hevde at vi delte ting likt på hjemmefronten inntil han ble statsminister. Men kvinner tenker mer helhetlig, vi tar med oss hjemmet på jobben. Menn tenker mer i båser. Jeg registrerer at det i mitt miljø er veldig få menn som trapper ned og sier nei til nye jobbutfordringer. Det er jentene som tar konsekvensene av at ambisjonsnivået kan bli for høyt og koste familien for mye.

Schulerud har tatt oppgjør med sitt eget flinkhetskompleks og tatt konsekvensen av at statsministerjobben krever Jens 200 prosent. Nå jobber hun tre dager i uken, reiser lite og har det strålende. Livet går i faser.
Men man er ikke moderne UD-diplomat bak en lukket kontordør på 7. juni-plassen. Aftenposten må, hvis vi skal intervjue henne, komme til København for å treffe henne. Etter konferansen om AIDS-problematikk i Øst-Europa, i regi av Verdens Helseorganisasjon, setter hun av tid til avisen som "i alle fall er noenlunde seriøs". Men hun setter klare grenser: Ikke noe privateri. Og full rett til å trekke intervjuet hvis hun ikke kjenner seg igjen.

Ingrid Schulerud har ord på seg for å sky mediene. Det plager henne ikke et øyeblikk. Hun er dypt kritisk til tabloidiseringen av norsk presse.

- Sammenlign med danske aviser. Jeg koste meg i to timer med morgenavisene i dag. Hjemme bruker jeg ti minutter. Tabloidiseringen av norske medier skremmer meg.

Før Aftenposten møtte henne, hadde statsministerens kone kun én gang tidligere stilt opp til intervju. Det var hos "vaktmester" Trond- Viggo Torgersen i NRK. Schulerud kjemper som en tiger for at ungene ikke skal trekkes inn i oppmerksomheten rundt pappas jobb, og hun avslår kontant spørsmål av typen "hvordan er det å være gift med pikenes Jens?". Hun avviser også helt TV 2s spekulasjoner om at det var hun som ga Mette-Marit råd før debuten som offentlig person.

Men på Café Norden på Strøget snakker hun åpent og gjerne om jobben i UD, om rollen som statsministerfrue, om norsk intoleranse og om betydningen av estetikk og kultur. Og om at Norge kunne fått en middels god ballettdanserinne - hvis hun hadde valgt annerledes som 15-åring.





Ingrid Schulerud danset mange år i barneballetten på Operaen. Fortsatt danser hun med andre "gamle" damer som forlengst har satt hele foten i parketten. Tåspiss-skoene er lagt på hyllen.

- Det ville gledet min far meget om jeg var blitt ballettdanser.

Far er Mentz Schulerud, den varme, slurvete stemmen som har kåsert historie og bypatriotisme for radiolyttere i generasjoner. Hun omtaler ham med inderlig varme.

Kulturpersonlighetene gikk ut og inn av barndomshjemmet på Nordstrand. Gleden over og respekten for kunst, historie og det europeiske perspektiv er grunnelementer i familie-krøniken. Den politiske ballasten fra Stoltenberg-klanen, som hun har vært en del av siden hun ble kjæreste med Jens som 17-åring, er ikke mindre verditung.

Men det er ikke først og fremst den gamle nasjonale kulturarven eller de dagsaktuelle politiske enkeltsakene som opptar Ingrid Schulerud. Hun vil gjerne bruke rollen som statsministerfrue til å profilere det moderne Norge.

- Det er ingen tilfeldighet at mange norske kunstnere blir større ute enn hjemme. Som nasjon mangler vi estetisk bevissthet. Det er særlig tydelig i skolen. Vi burde gitt barna tid, ressurser og inspirasjon til å utvikle sin estetiske bevissthet. I stedet blir vårt forhold til estetikk lett noe vi klistrer utenpå tilværelsen, en gammel Ibsen, en Munch. Men vi kan ikke leve av gass, gamle ikoner og PC-spill alene.

Schulerud mener at Norge sliter med et image-problem. Der hun kikker ut fra Café Norden og rett over på Café Europa frykter hun at Norge fremstår som et veldig rikt land som har nok med seg selv.

- Nordmenn luller seg inn i en selvgod forståelse av at vi er det generøse giverland nummer én. Vi er også kommet veldig kort når det gjelder å synliggjøre ulike kulturer som bor i Norge. Tvert om fremhever vi våre nasjonale symboler på en måte som kan virke ekskluderende på andre. Vi må passe oss for at det selvgode blir intolerant. Først og fremst har vi mye å tjene på å åpne oss for det som skjer utenfor Norges grenser.



Offisiell. Vertinne da den russiske statsministeren var på besøk i september.
FOTO: KNUT FJELDSTAD/SCANPIX

Fredspris. Ved statsministerens side under fredsprisutdelingen i desember.
FOTO: LISE ÅSERUD/SCANPIX
Statsministerfruen selv vil gjerne fremtre som både norsk og moderne. Derfor velger hun ung design når hun opptrer offentlig. Derfor låner hun smykker av norske smykkekunstnere når hun er vertinne. Derfor vil hun gjerne legge inn besøk hos suksessarkitektene i Snøhetta når utenlandsbesøk har gjort unna den obligatoriske turen til vikingskipene. Til hverdags kler hun seg diskret elegant. Rød genser, rød munn. Svart drakt. Svart lang skinnjakke.

- Jeg skulle gjerne profilert spennende norske klesdesignere mer. Men det er grenser for hva jeg får til med 60 prosents UD-lønn.

- Arne Olav Brundtland kalte seg Gros pynt . . .

- Jeg er ikke pynt.

Svaret kommer kontant. Schulerud har tenkt nøye gjennom hvordan hun selv vil definere rollen som statsministerfrue. I tre punkter:

- For det første gleder det meg at rollen er lite definert i Norge. Jeg har frihet til å forme den som jeg selv vil, og har brukt tid på å snuse meg frem. Noe kommer jo av seg selv, som når jeg er vertskap ved besøk. Som diplomat vet jeg hvor viktig det er at det er et par som faktisk ønsker noen velkommen til Norge. På denne måten treffer jeg utrolig spennende mennesker. Jeg er veldig sosial og trives godt i den rollen. For det andre ønsker jeg altså å representere det moderne. Trekke frem unge designere, kunstnere, arkitekter.

Hun har allerede lang erfaring i å regissere statsbesøk og elsker team-arbeidet før disse besøkene. 30-40 utenlandsbesøk har vært gjennomført i hennes UD-tid. Om det er hennes ansvar at president Clinton sneiet innom Pascal Konditori da han var her, lar hun henge i luften. Kaféen sendte i alle fall et imponerende, håndlaget påskeegg etter besøket.
Schuleruds tredje punkt dreier seg om offentlighet. Hun mener mye om det å leve tett på en person som til de grader er fokusert. Og hun sier litt. Blant annet at hun ikke lar seg besnære. Til det har hun sett for mange berømtheter betale en høy pris for dette stadige fokuset på egen person. Det er klart man blir preget. På det området vil hun gjerne være et korrektiv for Jens. Og ikke minst mener hun det er sunt at Norges statsminister har småbarn. Jens henter verdifulle impulser hjemme. Der sløses ikke verdifull tid bort på å diskutere enkeltsaker og jobben hans. Hjemme dreier det seg om barn, familie, naboer, venner, klassekamerater fra Katta.

Der møtte Jens og Ingrid hverandre. Og der slo Ingrid kjæresten sin i valget om hvem som skulle representere skolen i Norges Gymnasiastsamband (NGS). Kanskje den eneste gangen Jens er blitt danket ut.

- Akkurat det er media mye mer opptatt av enn meg.

Schulerud var meget radikal på den tiden. Mer radikal enn Jens. Særlig etter året i Mexico.

- Det var ikke mulig å være i Latin-Amerika på slutten av 70-tallet uten å bli revolusjonær. På den tiden visste vi mer om ulike partifraksjoner i Nicaragua enn hva som skjedde i Europa. Underlig å tenke på i dag.

Senere var det solidaritet og bistand hun brant for. En fremtid i Røde Kors kunne passet bra. Men så ble hun engasjert av Bistandsdepartementet for å utrede miljøvernperspektivet på Verdensbank-prosjekter. Og ble fristet til å søke aspirantkurset i UD. Dermed røk hovedoppgaven i statsvitenskap. Schulerud er cand.kurs - en uformell universitetsgrad hun deler med mange nesten ferdige statsvitere. Senere var hun to år i Budapest, før hun kom hjem til 7. juni-plassen, hvor hun har jobbet med OSSE-spørsmål, Baltikum og nå Sentral-Europa. Hun har også gått på Forsvarets høgskole.
Den nye Europa-meldingen ligger hennes hjerte nær. Regjeringen har bestemt at Norge skal bistå kandidatlandene til EU. Å inkludere Sentral-Europa i EU betegner Schulerud som det største freds-, velferds- og stabilitetsprosjektet i Europa etter krigen. Norge vil vise sin støtte til utvidelsesprosessen i mer enn ord. Hvordan, er en av hennes arbeidsoppgaver fremover.

- Omveltningene i det tidligere Øst-Europa ga demokrati og store forventninger. Mange har opplevd nye muligheter, økt velstand og frihetens gode sider. Men altfor mange mennesker blir marginalisert i reformprosessen. Økt fattigdom gir grobunn for kriminalitet, nasjonalisme, nynazisme og spredning av HIV/AIDS. Og kanskje en viss nostalgi overfor fortiden. Valget i Romania nylig er en bekreftelse på dette.

Da Schulerud ble statsministerfrue, la hun ned alle verv i departementet. Bortsett fra ett. Hun sitter fortsatt i aspirantnemnda. Og brenner for den moderne diplomatrollen og hvordan informasjonsteknologien vil få konsekvenser for diplomatiet.

- Mer enn noen gang før trenger vi folk med kritisk sans og bredde, folk som kan spille på mange strenger og kommunisere. Det er jo ingen kunst for en diplomat å få nok informasjon lenger. Snarere tvert imot. Kunsten blir å vite når og hvor ting skjer, knytte kontakter, forstå begivenheter og stille seg kritisk til den overveldende informasjonsstrømmen som den nye teknologien åpner for.

Tidligere var det likestilling i UD hun brant for. Schulerud har blant annet kjempet igjennom departementets handlingsplan for likestilling. Målene i planen er på ingen måte nådd foreløpig.

- Det tar seg dårlig ut at Norge, som oppfattes som et av verdens fremste likestillingsland, representeres i utlandet av 90 prosent menn.

Om hun i fremtiden selv vil bidra til kjønnsutjevning på Norges ambassader, svarer hun som vanlig kort og presist:

- Ja. Punktum.


Utgiver: Aftenposten A/S, Oslo, Norge. Telefon +47 22 86 30 00. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. © Aftenposten.