Over taket til radioamatør Tom Victor Segalstad henger en 80 kvadratmeter stor antenne. Han har bygget det enorme fugleskremselet selv, etter først å ha optimalisert designen på data. Fra grantrærne i skogen rundt huset i Maridalen, er det strukket kabler. Faktisk flere kilometer. Tilsammen blir alle rørene og ledningene en antenne som setter ham i stand til å si "LA4LN kaller" til hele verden. - Et av mine mål var å nå rundt jorden med mellombølge, noe som skulle være umulig. Jeg holdt på i 14 dager, og forberedte meg til den tid på året og dagen som var mest gunstig. Åpningen for kontakt med radioamatøren på den andre siden av jorden varte i 45 sekunder - og det var den eneste muligheten det året. Når jeg da fikk det til, ble jeg utrolig glad. Tenk å lykkes med noe som i utgangspunktet er umulig, sier Segalstad, til daglig geokjemiker ved Universitetet i Oslo.
Radioaktive Segalstad er en av mange tusen personer i Norge som har dilla. Som lar hobbyen bli en livsstil og en identitet. Selv om han ønsker seg en MFJ 1,8-170 MHz SWR Analyzer til jul, er det ikke den nyeste duppeditten det handler om. Radioamatørene elsker fjerne stemmer, og setter sin ære i å opprette samband. Kveld etter kveld sitter de i radioshacken og koser med morsenøkkelen, leter etter optimale frekvenser. Prøver å få kontakt med hele kloden. Selv har Segalstad kommunisert med mennesker i alle verdens land, unntatt Nord-Korea.
|
Pins på hjernen. Ivar H. Karlsen sto på et hjørne for å bytte pins i to uker under OL i Nagano.
FOTO: TOR JARILD
|
Voksenlek
En hobby som denne er mer enn tidtrøyte, den er et systematisk spill. En verden med egne regler og egne mål. Langt fra juletreet, og temmelig komplisert. I alle fall slik sosiolog Lise Kjølsrød, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, ser det.
- Ta for eksempel en pinssamler. På sin jakt etter nye pins, utvikler han kompetanse, strategier og forbindelser. Det mobiliserer spenning. Når man da skal fylle inn en hel serie med pins, blir det ekstremt motiverende. Og man skal helst klare det selv, vise hva man duger til. For eksempel vil en samling som er kjøpt, ikke vise noen kompetanse. Det samme vil det være med en julegave. Det er selve prosessen som er spillet, sier Kjølsrød, som forsker på voksen lek.
"Stand-up"-samler
Veggene hjemme hos Ivar H. Karlsen i Askim funkler. I en selvbygget ramme med avtagbart glass og filtkledd isoporbunn, henger 580 pins fra OL i Nagano. I et annet rom henger 1350 pins fra OL i Atlanta. Sydney er representert med 875 pins, fotball-VM tar en halv vegg. Også den lille juletrekurven som satte i gang pins-bølgen på begynnelsen av 90-tallet er der. Det meste, langt over 10 000 pins, henger til pynt.
- Det gjeveste er komitépins, dernest kommer mediapins. Som nummer tre kommer sponsorpins og sist kommer arrangørpins. Arrangørene gir rett og slett ut for mye nåler, sier Karlsen, og plukker ned sin favoritt fra Nagano-rammen.
- Bob-nåler fra Brasil er vanskelig å få tak i. Dette er en "frozen banana". For meg er den veldig verdifull fordi jeg byttet den til meg fra laget. Det betyr mer enn å legge inn mye penger for den, sier Karlsen.
"Stand-up"
Det er på de store mesterskapene at samlingen eser. Selvsagt hjelper det å ha møte i pin-klubben, annonsere i Norpin-nytt og legge ut byttelister på Internett, men det er "stand-up'en" som gir resultater. Den fungerer slik: Samleren tar med seg et stykke tøy som bytte-pinsen er festet på. Så finner han et strategisk viktig sted å stille seg, hvor mange tilskuere passerer. Slik sto Karlsen i to uker under OL i Nagano. Det ble bare tid til å se på én øvelse.
- Når det kommer noen med en nål du har lyst på, gjelder det å være lur. Du spør om eieren vil bytte, uten at du viser engasjement. Da kan han velge en nål fritt fra deg, og du kan bestemme om du vil gjennomføre handelen. Han trenger ikke å få vite at nålen er veldig verdifull for deg. Du får et skikkelig adrenalinkick når du holder på. Etterpå blir du jublende glad og går rundt og viser frem nålen. Det gir jo litt status, som for eksempel da vi i Nagano fikk fatt i nåler ingen i Norge visste eksisterte. Da ble vi kjempehelter, sier Karlsen, som mest av alt ønsker seg den store EBU-pinsen fra Lillehammer '94. Hvor nå den måtte finnes.
|
Mini-dilla. Geir Hansen er den stolte eier av Norges eneste Mini Marcos.
FOTO: SVERRE DALLAND
|
10 1/2 Mini
Når Karlsen benker seg ved sorteringsbordet, og Segalstad setter seg inn i sin antenne-pyntede bil med sambandsutstyr til tusenvis av kroner, tar de plass i annen verden. Et sted der de selv bestemmer rammene. - En hobby er en verden for seg, på siden av den virkelige verden. Den er et spill eller en lek med egne, tøyelige regler og en bestemt struktur. Jeg mener at den strukturen går an å finne igjen i mye voksen lek, enten det gjelder fjellklatring, der man kanskje samler på antall fjelltopper, ølflaskesamling eller mer eksklusive ting. Enten man samler på gamle bondeting eller er en seriøs kunstsamler, er slike interesser viktige for identitetsskapingen. Derfor må det ses på med verdighet, sier Kjølsrød.
Mister Mini, Geir Hansen fra Moss, har opparbeidet seg sin identitet ved å ha 10? Mini'er (en av dem er halv, og fungerer som tilhenger) i stallen. Selv om han til vanlig kjører en skinnende ny Volvo V70 med drosjeskilt, er det den lille britiske Austin eller Morris Mini som knyttes til mannen. Han har eid 40 stykker på 29 år, og kjøpte sin første i en alder av 14 år. Han lar seg ikke kurere.
- Jeg påla meg selv innkjøpsstopp for seks år siden. Jeg har ikke kjøpt mer enn fem biler etter det. Og så har jeg kvittet meg med et par samtidig, men det var ikke med lett hjerte. Bilene blir nesten som familiemedlemmer, sier Hansen.
Det ser man på plenen foran huset, hvor han har stilt ut de to mest eksklusive utgavene. Den ene er en Mini Moke - tilsynelatende en slags åpen militær terrengbil. Men nei, Moke'n er bygget på Mini-understell, og har Mini-motor. Da han kjøpte bilen i Danmark, fraktet han den hjem i kasser. Han måtte bare skru en aksling på karosseriet, slik at den ble godkjent som bil i tollen.
Ved siden av står Norges eneste eksemplar av en Mini Marcos. Under skallet står det samme maskineriet som på Moke'n og alle andre Mini'er, men Marcos'en ser ut som en sportsbil. Aerodynamisk, aggressiv med spiss snute. Et blikkfang. Den ble hentet av Hansen selv, i den lille engelske byen Tewkesbury.
Sosialt
- Det er veldig sosialt. Jeg får mange kjente utenlands. Marcos'en hentet jeg for eksempel da jeg var på julebord i Moke-klubben i England. Samtidig har vi et veldig godt miljø i Mini-klubben her hjemme, sier Hansen, som aller helst kjøper biler som er ødelagte.
- Da jeg hentet Marcos'en, var det bare horn og speedometer som ikke virket. Eieren ville fikse det også, men det får da være måte på. Jeg hadde jo tross alt vært ute etter et restaureringsprosjekt. Mini'en er laget slik at alt kan repareres, til og med motoren til vindusviskeren, sier Hansen.
Mest av alt ønsker han seg et syvport crossflow topplokk og programmerbart innsprøytningssystem. Men, som han sier selv: - Man bør være litt bevandra for å vite om slikt.
Ambisjoner
Det er ikke tilfeldig at mange av oss får hobbyer som tar det meste av fritiden. Hobbyen er en viktig mekanisme som kan brukes til å realisere de sidene vi ikke får ta i bruk for eksempel på jobb. - En hobby kan være en annen måte å forholde seg til komplekse ting i sitt eget liv på, som det ikke er plass til i det livet man lever. Jeg tror det handler om forståelse, en måte å få verden til å gå opp for seg på, slik at man når en balanse mellom motstridende identiteter. Dessuten er det en måte å ta vare på ambisjoner på. Dersom jobben ikke gir noe av det man synes er viktig ved seg selv, er en hobby en utvei til å vise en annen side, sier Kjølsrød.
For fotballkortsamler Vegard Skaalerud fra Oslo er jobben og hobbyen faktisk ganske like. Som datakonsulent er systematisering hverdagen, akkurat som når han får en ny pakke med fotballkort.
- Dette er noe jeg liker, å systematisere og katalogisere. Jeg tror det er noe som passer for meg, sier den 28 år gamle Manchester United-tilhengeren.
Kortene begynte han å samle på som åtteåring. Da leste han en bok om flyulykken i München, der halve Manchester United mistet livet. Gutten ble rørt, og har fulgt Manchester United siden. Fotballkortene sluttet han å samle på midt i tenårene. Helt til en dag i fjor.
- Jeg oppdaget at det fantes et samlerforum for fotballkort på Internett. Da bestemte jeg meg for å gå opp på loftet og finne frem de gamle kortene mine. Jeg fant to overfylte esker hvor kortene fra Topps og A&BN var forsiktig pakket ned. Siden har ting gått i ett. Nye serier har selvfølgelig kommet ut etter at jeg pakket dem bort, så det var et enormt gap å fylle. Jeg har hatt nok å gjøre, sier Skaalerud.
Favorittkortene er bilder av Bobby Charlton, George Best og Denis Law fra 1967. Til jul kunne han godt tenkt seg de 256 kortene i A&BN serien fra 1970. Men, ærlig talt, aller helst ønsker han å samle dem selv.
