|
Berørt. Det er én uke siden Benjamin Labaran Hermansen ble drept. Drapet berørte ikke bare familien og de sørgende vennene. Handlingen fikk 40 000 mennesker på bena i Oslos gater.
FOTO: ARASH A. NEJAD
|
15. oktober 1959: Den persiske kjøpmannen Mehdi Hemmat gikk om bord i den norske tankbåten "Hamlet", som lå ved kai i Abadan innerst i Den persiske bukt. Noen timer etterpå var han død, kastet på sjøen av tre fulle nordmenn.
|
Faksimilene er fra Aftenoposten
|
|
|
|
Redd."Ingen innvandrer går ut i Brumunddal etter at det er blitt mørkt. De siste årene er det bare blitt verre", sa Kim Hang, tre år etter den første brannbomben på stedet.
FOTO: TOR JARILD
|
|
På gaten. En lys sommer-
natt i 1989 ble to menn to menn drept med kniv, midt på gaten. De var født i Pakistan.
FOTO: SIGNE DONS
|
|
Jaget. Arve Beheim Karlsen ble jaget i elven 26. april 1999.
FOTO: PRIVAT
|
|
Motiv. På ti minutter ble to gatekjøkken rasert av brannbomber i september 1999. Plakatene levnet ingen tvil om motivet.
FOTO: ODD STEINAR TØLLEFSEN
|
I rettssaken som fulgte, forklarte båtsmannen, matrosen og 2.-kokken at de kastet Mehdi Hemmat på sjøen for å ha det moro med ham. Men han døde av det, og de tre ble dømt for uaktsomt drap. Straffen ble 11 måneder i fengsel. Var det et rasistisk drap? Er det rasisme hver gang gjerning
smannen er hvit og offeret svart?
Ordet rasisme - eller rasefordommer, som det het da - ble aldri nevnt i avisreferatene fra denne rettssaken. Men nå, i januar 2001, har vi snakket med en mann som møtte de tre løslatte sjømennene i 1960, like etter at de var kommet tilbake til Norge. Han forteller at de tre spøkte og lo og snakket om hvordan de hadde "lurt araberen". Slik de tre uttrykte seg, er det ikke tvil i hans sjel om at dette var et drap som bunnet i rasisme.
Men den gangen, i 1959, kalte ikke offentligheten dette et rasistisk motivert drap. Avisreferatene var mest opptatt av at de tre sjømennene var kjekke og hyggelige "sjøgutter", og bekymret for om de fikk europeisk mat eller om de måtte spise persisk, om de ble utsatt for lange avhør, og om de ville få rettferdig behandling "der nede".
Var nordmenn bevisstløse?
I Aftenposten hørtes én enslig stemme, i et leserinnlegg 21. november 1959: "Hvilke reaksjoner ville det bli hvis en norsk kjøpmann ble slengt over rekken fra et persisk skip på Oslo havn av tre humorister blant mannskapet?" spurte cand. jur. Carl J. Oeding.
Om en hvit skader en svart, behøver det ikke ha noe med rasisme å gjøre. Men det kan ha det.
9. september 1978: "Nå kan du ligge og dø, din jævla pakkis, for her er det ingen som kan hjelpe deg". Dette var avskjedsreplikken som en 18 år gammel pakistaner har forklart at han fikk etter at han ble jult opp av en ungdomsgjeng. Det var andre gangen på fem måneder at den samme tenåringen ble overfalt, slått og sparket av norske ungdommer.
Politiet var ikke i tvil om hva det handlet om: "Det gjelder å kvele tilløp til denslags rasehat i fremtiden", sa kriminalsjef Sten Grindhaug.
Frem til da, høsten 1978, hadde Oslo-politiet bare mottatt tre anmeldelser fra "fremmedarbeidere som var blitt utsatt for brutalt overfall av nordmenn i Oslo".
27. august 1979: "En pakistaner i 20-årene måtte transporteres til Rikshospitalet etter å ha blitt alvorlig skadet under et sammenstøt med flere nordmenn i Borre, opplyser lensmann Kristian Syvertsen i Borre lensmannskontor til Aftenposten. Årsaken til sammenstøtet var ikke på det rene søndag kveld."
8. september 1980: Det er ikke en lynsjing i de amerikanske sørstatene, det er en grytidlig fredag morgen i Oslo: "En pakistansk statsborger som var på vei hjem fra jobben, ble ved 6-tiden fredag morgen brutalt overfalt av tre ukjente menn. En mann hadde kommet på ham bakfra og kastet et rep rundt halsen på pakistaneren. Vedkommende strammet så hardt til at det var umulig å rope om hjelp. To andre menn kom til. Den ene av disse tilføyde pakistaneren flere støt med en greip", skrev Aftenposten.
Nå, tidlig på 80-tallet, mente politiet at det i hele Norge var rundt ti høyreekstremister som var i stand til å begå voldshandlinger.
Men Norge hadde ikke bare fått innvandrere. Vi hadde fått muslimer til landet.
14. juni 1985: Ahmaddyya-muslimenes moské på Frogner i Oslo ble forsøkt sprengt. En av de ti høyreekstremistene, aksjonslederen i Nasjonalt Folkeparti, tilsto senere ugjerningen.
18. juni 1985: Stiftelsen Islamsk Senter Oslo ba om politibeskyttelse. Noen hadde forsøkt å sette fyr på lokalene deres i Tøyenbekken, og de var skremt etter sprengningen på Frogner. Politiinspektør Jon Fodstad svarte at det ikke kom på tale.
Desember 1987: I løpet av noen uker var det tre tilløp til brann i en flyktningebolig på Jeløya ved Moss. Politiet trodde brannene var påsatt.
9. februar 1988: En sprengladning detonerte i butikken "88" i Brumunddal. Butikken var eid av en pakistansk innvandrer.
30. april 1988: Butikken "8-8" i Brumunddal ble fullstendig ødelagt etter at en brannbombe ble kastet gjennom vinduet mens eieren lå og sov i kjelleren. Butikken hadde i lang tid fått knust vinduer og blitt nedmalt med rasistiske slagord.
"Det er ikke snakk om organisert rasisme. Jeg vil heller kalle det pøbelstreker", sa politiinspektøren ved Hamar politikammer.
10. mai 1988: En flyktningebolig i Steinkjer ble totalskadet av brann. Brannen var påsatt. Flyktningene som bodde i boligen, hadde tidligere bodd i en campinghytte, som også brant ned. En mann fra Steinkjer tilsto å ha tent på hytta.
5. november 1988: Brann i Ormerud Matsenter på Oppegård. Brannen var påsatt, og det var malt hakekors på gulvet. Butikken var eid av en innvandrer.
15. mars 1989: Brann i asylmottak i Marcus Thranes gate i Oslo. Brannen var påsatt.
Norge hadde fått en ny type institusjoner: Asylmottak. Hus der det bodde unge og gamle, voksne og barn. Mange av husene ble satt fyr på. Ifølge politiet var det sjelden attentatene handlet om rasisme. Noen ganger kunne det for eksempel bare være guttestreker.
Ofte utført av ganske gamle gutter. Noen ganger veldig rare streker.
22. april 1989: To unge menn på 21 og 23 år sprengte en halv kilo dynamitt utenfor Brensmork asylmottak. Politi og gjerningsmenn var enige om at gjerningen var en guttestrek. "Fyllerør - uten noen form for rasistisk motiv", sa politiet i Eidsvoll.
30. april 1989: Politiet kutter lunten like før en bombe, bestående av 1,5 kilo dynamitt, eksploderer i en innvandrerbutikk i Trondheimsveien i Oslo.
15. mai 1989: Brann i flyktningebolig i Kristiansand. Brannen var påsatt.
Noen måneder tidligere hadde riksadvokaten gitt politiet beskjed om at etterforskning av vold mot asylsøkere skulle prioriteres. Mørke, brune, svarte innvandrere har vært redde for å gå i Oslos gater lenge før vinteren 2001.
28. juni 1989: To etniske pakistanere ble drept på åpen gate i Oslo. Han som førte kniven bodde og arbeidet i Norge, men var polsk statsborger. De to som oppfordret til å drepe, og som ropte "kill them, kill them" var etniske nordmenn.
"Barn og unge i vår befolkning er redde for å ferdes i byen etter dette. Vi frykter flere overgrep", sa Aslam Ahsan etter drapene.
15. juni 1990: Brann i flyktningebolig i Kristiansand. Brannen var påsatt.
8. september 1990: Brann i flyktningebolig i Kristiansand. Brannen var påsatt.
8. desember 1990: Brann i flyktningebolig i Kristiansand. Brannen var påsatt.
Forsker Tore Bjørgo ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt har tidligere anslått at det i de ti årene fra 1982 til 1992 ble gjennomført minst 28 terroraksjoner mot innvandrere i Norge. Da regnet han bare med aksjoner der det ble brukt sprengladninger, brannbomber eller skytevåpen.
I 1992, da Bjørgo la frem disse tallene, advarte han mot å tro at det er mulig å gi klare og entydige svar på hva slike aksjoner er uttrykk for. "Både motivene og årsakene er sammensatte. Det typiske kjennetegnet ved mye av volden mot innvandrere fra forskjellige ungdomsgjenger er at flere motiver virker sammen, og utløser voldshandlingen", sa han.
Han fant ut at mindre enn 25 prosent av de attentatene som var oppklart, kunne knyttes til høyreekstreme organisasjoner. Oftest var gjerningsmennene ungdomsgjenger uten noen klar ideologi.
Nå, tidlig på 90-tallet, hadde antall høyreekstremister som politiet mente var i stand til å begå voldshandlinger økt fra ti til rundt 50.
16. april 1993: Brann i Solvang asylmottak i Namsos. Brannen var påsatt.
5. september 1993: Brann i asylmottaket i Vadsø. Politiet tror brannen er påsatt.
19. september 1995: Bombetrussel mot Tanum asylmottak i Bærum. Politiet vurderte ikke trusselen som reell.
31. juli 1996: Klokken fire om morgenen slikket flammene oppover veggen hos den kurdiske flyktningefamilien i Stokke. En katastrofe ble avverget fordi faren satt oppe og så på OL. I to år hadde familien blitt trakassert: Vinduene blitt knust, noen hadde stadig slått med stokker i husveggene.
Fem tenåringsgutter ble arrestert, siktet for mordbrann. Ifølge politiet uttrykte de høyreekstreme standpunkter da de ble arrestert. Men lagmannsretten mente at de to som til slutt ble dømt ikke handlet "utfra en gjennomtenkt rasistisk ideologi".
Prestefruen, som var nabo til den kurdiske familien, syntes saken var trist for lokalsamfunnet: "Hvem de skyldige enn er, så er det unge mennesker som uten helt å forstå konsekvensene plutselig kunne blitt drapsmenn. Jeg tror ikke sensasjonsoppslag tjener saken, men samtidig må slikt frem i lyset", sa hun til Aftenposten dagen etter brannen.
7. februar 1998: Bombetrussel mot Tanum asylmottak i Bærum. Denne gangen mener politiet at den økte flyktningestrømmen til Norge er årsaken.
12. juni 1997: Brann i Dale mottakssenter i Rogaland. Politiet sier at brannen ble påsatt.
26. april 1999: 17 år gamle Arve Beheim Karlsen fra Hafslo i Sogn døde i Sogndalselva. "Drep negeren, drep negeren", ropte guttene som jaget ham gjennom Sogndal og ned til elven. Der druknet han. To 17-åringer ble siktet for forsettlig drap, men statsadvokaten henla siktelsene. Påtalemyndigheten mener at de ikke har bevis for at de to forårsaket guttens død, og tiltalen er redusert til å omfatte voldsbruk og alvorlige trusler. Moren til Arve Beheim Karlsen ba om at de to gjerningsmennene også tiltales etter paragraf 135A, som er rasismeparagrafen, og torsdag denne uken bestemte statsadvokaten at man på nytt skal etterforske om det er rasistisk å rope "drep negeren".
Arve Beheim Karlsen hadde også tidligere vært utsatt for vold, og han ble mobbet ut av Øyrane vidaregåande skule i Førde. Arve Beheim Karlsen var ikke hvit.
12. september 1999: En molotov-cocktail ble kastet mot et gatejøkken på Nordstrand i Oslo. Ti minutter senere ble en ny brannbombe kastet mot et gatekjøkken på Holmlia. Begge ble drevet av innvandrere, og begge steder ble plakater med rasistisk innhold klistret på veggen. De tre gjerningsmennene tilhørte et høyreekstremt miljø.
4. mars 2000: To etniske afrikanere ble stukket med kniv i Stavanger sentrum. Ifølge politiet var angrepet rasistisk motivert.
8. mars 2000: Ukjente gjerningsmenn knuste et vindu og kastet en militær røykboks inn i et gatekjøkken på Randaberg. Gatekjøkkenet drives av en etnisk kurder. Det var fjerde gang på drøye tre måneder at gatekjøkkenet opplevde hærverk.
14. april 2000: Brann i asylmottak på Sinsen i Oslo. Brannen var påsatt.
28. juni 2000: Brann i asylmottak på Sinsen. Politiet utelukket ikke at brannen var påsatt.
2. desember 2000: Seks personer knyttet til det nynazistiske miljøet knivstakk en svart mann på Storo i Oslo.
26. januar 2001: Benjamin Labaran Hermansen, 15 år, ble stukket ned og drept på Holmlia, antagelig av nynazister.
Dette er langt fra noen fullstendig liste over vold og attentater mot svarte mennesker i Norge. Det er bare en bitte liten del, den mest synlige delen, noen av de sakene som har vært i offentlighetens lys.
Nå, i februar 2001, sier politiet at det er 150 aktive nynazister i Norge, høyreekstremister som politiet tror er i stand til å begå voldshandlinger. Kan de ha gjort alt dette? Må de ikke ha fått hjelp av noen? Kanskje av foreldrene våre, av barna våre, søsknene, vennene, naboene? Kanskje til og med av deg og meg?
debattcentralen
bakgrunn
Bør nynazistene forbys? 