Bodø, Setermoen, Asker, Våler, Trøgstad, Nes og Flesland. På disse syv stedene ble det bygget godkjente atomvåpenlagre. Men i tillegg kom fem lagre for konvensjonelle våpen som lett kunne omgjøres til å ta imot atomvåpen. De lå i Bardufoss, Værnes, Lista, Torp og Gardermoen. Det ble også lagt planer om å overføre atomvåpen til Andøya og Sola, selv om det ikke var lagre der. Formelt sett var dette ikke et brudd på den norske atompolitikken, som ble formulert av statsminister Einar Gerhardsen på NATOs toppmøte i Paris i desember 1957. Toppmøtet vedtok at det skulle bygges atomvåpenlagre i de europeiske NATO-landene. Men Gerhardsen sa klart fra om at Norge ikke ville tillate lagring av atomladninger på norsk jord i fredstid.
Likevel ble det gjort forberedelser til å ta imot atomvåpen. Allerede i 1958 begynte Norge byggingen av slike lagre, i likhet med Danmark, skriver Skogrand og Tamnes i boken "Fryktens likevekt. Atombomben, Norge og verden, 1945-1970." Boken blir offentliggjort i dag. De to forskerne har hatt adgang til strengt hemmelig arkiver og har i tillegg intervjuet en rekke personer. Tilsammen gir det en rekke nye opplysninger om Norges plass i NATOs atomslagplaner.
Bodø fikk et lager for atombomber til jagerbombefly. Det var ferdig i 1963. Et anlegg for rakettvåpenet Honest John ble etablert på Setermoen i Indre Troms. Honest John var et meget mobilt taktisk rakettsystem med en rekkevidde på rundt 20 kilometer. Men selve rakettsystemet ble ikke utplassert i Norge.
De fire luftvernbatteriene med Nike-raketter rundt Oslo - i Asker, Våler, Trøgstad og Nes - ble også forberedt til utskytning av raketter med atomladninger. Nike ble gitt til Norge i 1957 som en del av den amerikanske våpenhjelpen, og det siste batteriet, i Våler, ble nedlagt i 1991. Men heller ikke ved disse batteriene ble det lagret atomladninger. En amerikansk granskning, foretatt av forskerne Robert S. Norris, William M. Arkin og William Burr om utplassering av amerikanske atomvåpen i utlandet, bekrefter Skogrands og Tamnes' opplysninger om at det aldri var lagret atomvåpen i Norge under den kalde krigen.
Derimot skriver de amerikanske forskerne at det var atomvåpen både på Grønland og ved Keflavik-basen i Island.
Nike-raketten har forøvrig fått et etterliv. 40 raketter fra restlageret ble overdratt til den sivile rakettbasen på Andøya. De blir brukt den dag i dag til forskning.
Øvelsesbombe
Det nærmeste man kommer et brudd på det ensidig norske vedtaket om å ikke tillate atomvåpen, var utplasseringen av en øvelsesbombe uten ladning, på Flesland. "Bomben", av typen MD-6, skulle brukes under øvelser med allierte fly. Skogrand og Tamnes har også funnet opplysninger som tyder på at visse komponenter til atomvåpen, men ikke selve ladningene, var lagret på Flesland og Sola. Men de understreker at kildegrunnlaget for dette er usikkert.
Lagrene sto ikke tomme, selv om de aldri ble brukt til atomvåpen. Forsvaret fylte dem med konvensjonell ammunisjon, og bygningene rundt dem ble brukt av norske militære.
Utbyggingen av lagre og anlegg ble godkjent av den norske regjering, den utvidede utenrikskomité i Stortinget ble informert. Selv om det var skeptikere, både i regjering og komité om byggingen, godtok likevel et flertall at de skulle bygges.
Regjeringen, spesielt forsvarsminister Nils Handal, hadde som hovedmotiv at Norge dermed kunne ta imot atomvåpen på kort varsel i tilfelle krise eller krig. Andre motiver, skriver forfatterne, var et håp i NATO, og i mange kretser i Norge, om at Norge med tiden ville endre sin atom- og basepolitikk. Norge så også sitt snitt til å hente penger fra NATOs utbyggingsprogram, infrastrukturprogrammet. På den tiden var det vanskelig å få penger fra alliansen med mindre tiltakene var knyttet til atomvåpen, skriver forfatterne.
