Aftenposten Interaktiv Annonsører Navigasjonsfelt

Tekstnavigering

Annonsører
Oppdatert: 8. mars 1998 kl. 14:28

Husmoren som forsvant


Norske kvinner vil ha lønn for sitt arbeid. Å gå hjemme med små barn er ikke lenger tilfredsstillende. En av fire norske kvinner var husmødre i 1980. I fjor var antall hjemmeværende sunket til en av 12.

GUNN GRAVDAL

For 20 år siden var 350 000 norske kvinner mellom 16 og 66 år hjemmeværende. De prioriterte mann og barn fremfor egen karriere. Ti år senere var antall husmødre kraftig redusert. 165 000 kvinner var utenfor arbeidsstyrken. I 1997 var tallet sunket ytterligere, til 107 000, eller 8 prosent av alle kvinner i alderen 16 til 66 år, mot 27 prosent 20 år tidligere.

- Moderne mødre prøver å kombinere jobb og barn og dele ansvaret for det som skjer på hjemmefronten med mennene. At hun selv er i lønnet arbeid, viser seg å være en av de sikreste måtene å få mennene mer involvert hjemme på, sier forsker Agnes Andenæs ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring). Hun mener kontantstøtten vil bremse utviklingen.

- Den er heller en gavepakke til den tradisjonelle mannen. Han får bedre mulighet til å satse enda mer på jobben og får bedre service hjemme. Andenæs mener heller ikke at reformen er særlig barnevennlig.

- En barnevennlig samfunnsstruktur oppnår vi best når det å kombinere yrkesarbeid med omsorg for andre blir en selvfølge for alle voksne mennesker uavhengig av om de er kvinne eller mann. Det kan da ikke være slik at det ypperste man kan tilby barn, er at de skal slippe å stå så tidlig opp om morgenen.

I Norges Kvinne- og Familieforbund, tidligere Norges Husmorforbund, er utviklingen merkbar. I 1965 hadde forbundet tett opp til 60 000 medlemmer. I dag kryper tallet såvidt over 17 000. For forbundets medlemmer er kontantstøtten ensbetydende med valgfrihet.

- Det skal være lov til å si at nå vil jeg være mor - eller far for den saks skyld. Vår visjon er å få anerkjennelse for kvinners valg i forhold til livsfase, sier nestleder Astrid Frøysnes i Norges Kvinne- og Familieforbund.

Kjerringer mot strømmen vil være hjemme
- Mitt ønske siden jeg var ganske ung var å kunne være hjemme hvis jeg giftet meg og fikk barn. Det vil jeg fortsatt være, så lenge den økonomiske situasjonen tillater det, sier Jorunn Stensjøen.

De er stolte over sine yrkesvalg og kaller seg gjerne husmødre. For de fire venninnene på Jessheim føler seg privilegerte som kan være hjemme mens barna er små, slik at de selv kan oppleve de små ting i utviklingen.

- Jeg jobbet i barnehave tidligere. Da ble jeg raskt overbevist om at jeg aldri skulle jobbe hvis jeg selv fikk barn, sier Gerd Jahren. Hun er ikke motstander av barnehaver, men hun kan aldri tenke seg å ha sine egne barn i barnehave hver dag fra 8 til 17.

Jorunn Stensjøen (34), Gerd Jahren (37), Tone Rudshaug (28) og Tove Hjelseth (33) er salig enige om at de har valgt det som er best for seg og sine barn. Ingen av dem har noen gang stått på barrikadene for kvinnesaken. De tror mer på den lille forskjellen mellom kvinner og menn.

- Det har aldri falt oss inn at mennene kan være hjemme. De tjener så mye mer enn hva vi ville gjort, at det ville ikke vært økonomisk mulig, sier Tove, som er overbevist om at ektefellene stortrives med ordningen.

- At jeg er hjemme, gir mannen min større frihet til å reise i jobben, bifaller Gerd, som er gift med en selger.

De har tilsammen ti barn. Arbeidet i hjemmet krever dem fullt ut, og de vil ha respekt og anerkjennelse for at deres valg også er et yrkesvalg.

- Vi kvinner skal liksom ikke gå hjemme. Vi skal ikke si at vi liker det. Men vi gjør det. Vi trives og har det veldig sosialt. Derfor er det trist å møte litt nedlatende holdninger når vi presenterer oss som "bare" hjemmeværende, sier Gerd.

De har selv hatt hjemmeværende mødre, bortsett fra Jorunn. Hun bestemte likevel tidlig at hun ikke ville velge det samme som moren. De fire venninnene er ikke redd for at barna skal få feil oppfatninger av rollefordelingen mellom kvinne og mann.

- Det kommer jo an på hvordan arbeidet blir fordelt når både far og mor er hjemme. Vi kvinner blir presset ut i arbeidslivet. Allerede fra vi er små, blir vi formet i troen på at kvinner ikke skal være hjemme. Vi vil ha frihet til å ta det valget vi selv vil.

Alle barna går enten på skolen eller i barnepark.

Og mens barna er vel forvart hos de profesjonelle barnepasserne, møtes Jorunn, Tove og Tone hjemme hos en av dem.

- Vi prater og koser oss, ler de.

Gerd velger helsestudioet og innrømmer at hjemmetilværelsen er litt "luksus".

- Det som imidlertid bekymrer meg, er at vi ikke opparbeider oss pensjon. Hva om ekteskapet ryker og jeg sitter igjen tomhendt? sier Gerd, som mener hun tar sin del av samfunnets utgifter. Og ifølge Norges Kvinne- og Familieforbund så gjør hun det. Verdien av den ulønnede produksjonen i Norge er beregnet til 250 milliarder kroner hvert år. Kvinner står for to tredjedeler av det totale omfanget av ulønnet arbeid.

Ingenting galt med kjønnsrollene
- Det er klart vi er takknemlige. Det burde arbeidsgiverne våre være også, sier husmødrenes ektemenn Egil Jahren, Jan Hjelseth og Hans Petter Stensjøen.
De tre mennene er strålende fornøyde med tilværelsen. De stortrives med hjemmeværende koner, og er lykkelige over at det er ektefellene som selv har valgt å være hjemme.

- Vi ser helt klart faren ved at kvinnene "bare" går hjemme med barna. Derfor er vi bevisst på at de skal komme seg ut av og til, sier Hans Petter (34), som likevel mener det er en klar fordel at barna har noen hjemme mens de er små.

- Det viktigste er at barna har det bra. Men jeg håper jo at Gerd også har det bra som hjemmeværende, sier Egil (38).

Ingen av de tre kunne tenke seg å bytte med ektefellene. Men de har stor respekt for kvinnenes yrkesvalg. Og mennene krever ikke at middagen skal stå ferdig når de kommer hjem fra jobb.

- Men jeg setter selvsagt veldig stor pris på at den er det, sier Egil, som selger data- og kommunikasjonsutstyr. Når han kommer hjem om ettermiddagen, handler tilværelsen om kone og barn, og han innrømmer at han ikke ville satt så stor pris på om Gerd hadde reist på ferie uten ham og barna.

- Vi er glad vi ikke er gift med karrierekvinner. Trolig mister de mye mer, de som velger bort hjem og barn, sier Hans Petter, som er prosjektingeniør i Oslo Lufthavn og Jan, som er salgsleder i Unimerco.

- Jeg ser ikke noe galt i å føre videre det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret til barna. Tvert i mot tror jeg utviklingen er på vei i feil retning. Forholdene burde heller legges bedre til rette for dem som vil gå hjemme. Familielivet er jo nesten historie, sier Jan (34).

Når ektefellene velger å gå hjemme med barna, har mennene frihet til å utøve sitt yrke på en måte som arbeidsgiver kan være fornøyd med. De har anledning til å arbeide overtid, slipper å være hjemme med syke barn og kan utvikle seg i arbeidet med full forståelse hjemme.

- Vi har frihet, men det har jo kvinnene også. Gerd trimmer tre dager i uken mens barna er på skolen, og om hun vil kan hun etterutdanne seg eller ta en jobb, sier Egil, som ikke har noen spesielle krav til sin hjemmeværende ektefelle. Men at han er bortskjemt, det innrømmer han gjerne.

- Vi skulle nok vært flinkere med å hjelpe til hjemme, ler han og får frem innrømmelser fra Hans Petter og Jan også. Selv om Hans Petter riktignok tar i et tak hvis det er for rotete.

De føler ikke at det er full likestilling i Norge ennå. De er ikke engang sikre på om de på død og liv ønsker full likestilling. Men lik lønn for likt arbeid bør det være.

- Jeg tror jeg liker å være mann i hjemmet. Jorunn og jeg har hver våre oppgaver, og jeg trives med å være den som har ansvar for regningsbunker og vedlikehold av hus og bil. Samtidig tror jeg Jorunn like rå ha ansvar for barn og husholdning. Ulempen er selvsagt at vi får lite erfaring med hverandres roller, sier Hans Petter.




Annonsører
Utgiver: Aftenposten A/S, Akersgaten 51, 0180 Oslo. Ansvarlig redaktør Einar Hanseid.
Henvendelser angående denne tjenesten rettes til webmaster@aftenposten.no.
Copyright © 1998 Aftenposten.