"Vi må ikke sutre for lenge". Ordene kom dagen etter nederlagets kveld på Ullevaal, fra Vålerenga-trener Tom Nordlie. Kloke ord fra sjefen for et lag som mandag kveld ble feid av banen av 11 eplehøstere fra vestlandsbygda Sogndal. Det finnes nemlig trøst for innbitte fotballsupportere med "Vålerenga" tatovert på ryggen. Det eksisterer et lag også for dem som ikke orker å kjøre buss landet rundt for å møte Mandalskameratene, Tromsdalen og Hødd.
Slutt å sutre. Det nye topplaget i Oslo heter Lyn! Stille og rolig har den gamle fotballstorheten krøpet opp i det ypperste selskap. Og nå skal vi endelig avslutte den bevisstløse, panegyriske hyldesten til taperne fra Vålerenga.
Tatoveringer
Lett blir det selvsagt ikke. Endel tatoveringer må opereres bort, til fordel for et litt mer diskret Lyn-merke. En smule oppførsel forventer vi også at våre nye supportere viser. Lyn utmerker seg med god, underholdende fotball som våre tilskuere vet å sette pris på. En øldrikkende berme som knapt vet hvilket mål ballen skal settes i, er ingen god reklame for hovedstadens nye fotballstolthet.
Fotballhistorien må læres. Skal vi dømme etter dialekten, er det mange i "Klanen" som nettopp har ankommet byen og er blitt supportere etter værhane-prinsippet.
Det er helt greit å være nordlending eller trønder - og heie på Lyn. Men man bør kjenne klubbens lange og ærerike historie. Selv tapte jeg mitt hjerte til Lyn så langt tilbake som 1967, og jeg vil her kort minne om at klubben på slutten av 60-tallet spilte kvartfinale i europacupen mot spanske Barcelona. Dette på en tid hvor norske fotballspillere ikke engang i sine villeste feberfantasier kunne drømme om så mye som et treningsopphold med klubber som Manchester United og Liverpool.
Vårherre
En god Lyn-supporter stoler på egne krefter, og skylder ikke på andre. Det er ikke rart det har gått galt med Vålerenga, slik trener Tom Nordlie hele sesongen har snakket om all uflaksen han har hatt. Nå setter man sin lit til Vårherre og avholder oppvaskmøte i Vålerenga kirke med presten Einar Gelius i spissen. Desperasjonen kjenner åpenbart ingen grenser. En litt mer jordnær løsning er å samle seg rundt Oslos nye topplag.
Samtidig skal vi ikke undervurdere at en jevn strøm av spillere og trenere har gått fra Vålerenga til Lyn de siste årene. Ikke dumt å slite brakka på Valle et par sesonger, før man sikter mot toppen. Det er viktig å ha lært seg å tape, før man begynner å vinne. For spillere som litt for lettvint har gått fra seier til seier, er et par sesonger i Vålerenga en god skole.
Men nå er det vel bare å innrømme det: Det svingte aldri helt av Vålerenga. Det er ikke moro å ha en klubbeier som er aksjemegler og heter Øystein Stray Spetalen. Særlig ikke når han trives aller best på TV-skjermen i Redaksjon 21.
Oslos topplag bør trives i byens storstue. "Klanen" har aldri likt seg på flotte Ullevaal stadion. For den som trives med 3. divisjon og nedslitte Bislett, er VIF selvsagt et alternativ.
For alle andre er det nå på høy tid å komme ut av skapet. Neste år skal ikke Oslos fotballhelter ligge strødd utover banen med hodet bøyd mot gresset. Vi samles på Ullevaal til våren. Ta med Lyn-vimpel!
God helg!
