|
Neste uke kommer boken "Sporet fanger" på Aschehoug. Det er historien om Siri Halles skikarriere. Det er ingen solskinnshistorie.
FOTO: JON PETTER EVENSEN
|
- Toppidretten glorifiseres. Av og til får vi høre om doping, slankepress, overtrening og korrupsjon. Men det kommer ikke frem i hvilken grad negative sider er en del av helheten og systemet. Et sunt miljø er ikke nødvendigvis et godt miljø, sier hun til Aftenposten. "Sporet fanger" er historien om Siri Halles skikarriere. Om en glad, utadvendt og urban jentes møte med et snevert og monotont miljø da talentet hennes skulle foredles.
Hun forteller åpent om hvordan hun ble offer for et seksuelt overgrep fra en medelev på skigymnaset, og om hvordan episoden preget henne både på veien mot status som verdens beste junior, og under nedturene i årene som fulgte.
Men 28-åringen insisterer på at verket ikke er et terapeutisk forsøk på å få hevn over dem som sviktet henne.
- Jeg frykter at en del forutinntatte mennesker tror at jeg er en bitter jente som vil ta igjen fordi jeg ikke ble olympisk mester. Men jeg er ikke bitter. Derimot har jeg et budskap. Det håper jeg at blir hørt, og at det skaper reaksjoner, sier hun.
Kraftig kost
Reaksjonene kommer nok, for det er kraftig kost Halle serverer. For eksempel om "Gutteklubben Grei", som er hennes navn på en maktglad ledelse i Skiforbundet.
- De står for en kultur jeg ikke liker. De har makt, sitter godt og soler seg i glansen fra utøverne. Men selv om de skal være der for oss, setter de seg ikke inn i vår situasjon, mener hun.
Hun skriver også om trener Eriks (gjenkjennelig som senere landslagssjef Erik Røste) manglende evne til å forstå hennes problemer på rekruttlandslaget, fordi de var underordnet hans eget ønske om å nå opp og frem. Og om andre voksne "ansvarlige" som uten omsvøp ber ungjenter om å slanke seg før de sender dem syke ut i sporet.
- Jeg har prøvd å verne enkeltpersoner så godt jeg har kunnet, men jeg tror det blir lettere å nå frem med en ærlig beskrivelse av virkeligheten. Jeg har droppet navn dersom de ikke har betydning for historien. Jeg er ikke ute etter å ta noen. Det er hva systemet gjør med folk jeg har villet få frem.
For Halle er overbevist om at toppidrettssystemet gjør noe med sine trenere og ledere. Hun mener at Skiforbundet ikke er befolket av de best egnede, men av selvgode menn som nyter sin prestisje uten nødvendig kompetanse på ledelse og personbehandling fra annet enn idretten selv.
- Jeg håper dette kan hjelpe dem til å forstå litt mer av hvordan vi jenter tenker og føler, sier hun.
|
Året er 1991, Siri Halle er juniorverdensmester i langrenn. Fremtiden ser lys ut.
FOTO: SCANPIX
|
Almengyldig
Selv om boka bygger på hennes opplevelser, er hun sikker på at den forteller noe almengyldig om individets plass og verdi i toppidrettens brutale verden. - Jeg skildrer jo også skjebnene jeg møtte underveis. Og vi som har satset alt på å bli best, har mye felles. Slankepress, overtrening, skader, vraking, isolasjon og så store ambisjoner at man glemmer hva slags liv man egentlig lever, er veldig vanlig, sier hun - og kan ikke se noen tegn til at fornuften er i ferd med å gjøre come-back i toppidretten.
- For meg ser det ut som om ting blir verre og verre. Det blir stadig mer penger og makt involvert, og det fører ikke akkurat til mindre fokus på å dyrke frem enere på bekostning av helse og trivsel.
- Selv opplevde jeg aldri doping, men vi tøyde grensene så godt vi kunne innenfor regelverket. Vi trengte ikke store snev av vondt i halsen før vi kunne få medisiner mot luftveisinfeksjoner eller astma. Det kunne nemlig gi noen ekstra sekunder.
- Selv tenkte vi ikke noe særlig over om dette var betenkelig. Vi var så ivrige, levde så isolert og maktet ikke å se ting utenfra. Jeg tror neppe at utøverne hadde diskutert bruken av høydehus heller hvis ikke saken var kommet opp i mediene.
Fremmed verden
Siri Halle var en bærumsjente med en eventyrlig evne til å gå fort på ski. Det førte henne fra leken i sporet til toppidrettsgymnaset, som ble introduksjonen til en for henne fremmed verden.
Til å begynne med syntes hun at de lokale heltene fra landet som lot langrenn styre hele livet, var latterlige. Snart var hun blitt som dem, og til hun ble 23 år gammel og innså vanviddet i det hun hadde holdt på med, klarte hun knapt å forholde seg til nordmenn som ikke var skiløpere.
Hun forteller om hvordan hun som 17-åring fikk trenernes klare beskjed om at den kroppen hun var så fornøyd med, dessverre var for stor. Og at trenerne, i et forsøk på å stoppe en neseblødning som ikke ville gi seg, villig tettet neseborene hennes med papir og teipet det på plass før hun ble sendt ut i junior-NM.
Hun har også regnet ut hvor mye fritid hun tapte på å sove 10,5 timer hver natt for å være restituert til å orke enda mer trening dagen etter.
- Fy fader, som jeg sov! I forhold til vanlige folk som sover syv timer om natten, tapte jeg ett døgn ren fritid i uka. I løpet av syv års satsing, gikk jeg glipp av halvannet år. Hadde jeg fått den tiden tilbake, skulle jeg brukt den til å reise, drømmer hun nå.
- Men jeg var som de andre bare grepet av ønsket om å bli best, og gjorde det jeg mente måtte til. Man satser ikke så mye for å bli nummer to. "The winner takes it all".
Munnbind
Og skal man vinne, kan man ikke være syk. Den evige frykten for å bli smittet, fikk henne til å gå så langt at hun beordret forkjølte familiemedlemmer til å ha på seg munnbind. Det gjorde ikke underverker for familielivet generelt og forholdet til søsteren spesielt. Det er vanskelig å bo under samme tak som en toppidrettsutøver.
For Halle ble spriket mellom den personen hun ønsket å være og den personen hun følte hun var blitt, så stort at hun forsvant inn i depresjoner så tunge at hun knapt klarte å gå.
For skilederne var hun bare vanskelig.
- Jeg var individualist, utadvendt og sosial. Jeg var nok ikke så lett å få kontroll over. Trenerne hang seg villig på da det for noen år siden ble hevdet at skijentene var for snille, men egentlig trives de best med de pliktoppfyllende typene som gjør som de blir bedt om uten å stille spørsmål, sier hun.
I boka skildres også seirene, som da strevet ble belønnet med den doble VM-triumfen i junior-VM 1991.
- Jeg lyktes mye, opplevde masse glede, trivdes i skogen og knyttet gode vennskap. Jeg synes faktisk jeg har kommet styrket ut av idretten. Men det er mange kjipe ting jeg helst skulle vært foruten.
"Likvidert"
Etter VM-gullene ble hun tatt opp på elitelandslaget, men vraket etter en sesong. Til tross for at det ifølge henne var vanlig praksis å gi nykommere to års sjanse til å etablere seg.
Den trøkken var tøff, og Halle var overbevist om at det ikke lå sportslige årsaker til grunn. Hun forbannet seg på å komme tilbake, og konsekvensen var kraftig overtrening.
Et møte med Skiforbundet og "pampene som styrer langrennssporten i Norge", førte ikke frem, og hun mener at det var disse ambisiøse herrene som i virkeligheten likviderte henne som skiløper.
For Halle fikk aldri innfridd sitt utvilsomme potensial. Etter at hun ble vraket også fra rekruttlandslaget, kun to år etter VM-seirene, forsøkte hun å satse helt på egen hånd ett år, nå drevet av ren desperasjon.
Det kunne ikke gå bra, og da tilbudet om å kombinere utdannelse og skiløping i USA dukket opp, slo hun til. På veien fikk hun Skiforbundets innrømmelse av at hun ikke ble vraket av sportslige årsaker, men da var det for sent.
Stolt
- Jeg er stolt over at jeg klarte å løsrive meg fra toppidretten. Det er ikke så lett å gi opp drømmen i stedet for å forsøke enda en sesong og deretter en til. Det er ikke uten grunn at så mange blir værende i miljøet som smørere, trenere og ledere, sier Halle.
Hun er nå tilbake i Norge, jobber som siviløkonom, og trener litt fordi det er gøy.
Men i avisene leser hun helst om annet enn idrett.
- Det er så mye som er mer interessant og berikende enn å få vite at Thomas Alsgaard glapp i en motbakke.
bakgrunn