Siw Visnes er en av personene som nevnes i Halles bok. En av dem som var veldig god og lovende en periode. En av de mange som forsvant. - Jeg var med i senior-NM som junior i 1988. Da gikk jeg ett minutt saktere enn vinneren Trude Dybendahl på fem-kilometeren, og ble nummer 21. Med samme avstand til vinneren i år, ville jeg blitt blant de fem beste. Så liten bredde er det blitt i toppen nå, forteller hun.
Og talentene gir seg ikke uten grunn.
- Hvis ledere og trenere hadde behandlet dem som fikk motgang på en annen måte, ville flere fortsatt. Jeg skjønner at Thomas Alsgaard og Bente Martinsen ikke kjenner seg igjen i det Halle skriver. De har aldri hatt motgang over tid og opplevd at folk vender dem ryggen.
Overtrening
Visnes var på juniorlandslaget i ett år, men røk på en overtreningssmell så kraftig at musklene festet seg til lårbenet.
- Jeg hadde to trenere som ikke ble enige. Som de fleste jenter var jeg pliktoppfyllende, og fulgte derfor begges opplegg, forklarer hun.
Konsekvensen var at resultatene uteble. Dermed ble hun vraket fra landslaget, og samtidig tok satsingen i ski-kretsen hennes slutt. Hun ga seg ikke, men kjempet videre alene i tre-fire år før hun maktet å gi slipp på drømmen om å bli best.
Det var ingen lystig periode.
- Ungdom på 18-19 år er søkende, de prøver å finne ut hvem de er. For dem som satser på idrett, er det lett å måle sin egenverdi ut fra resultatlisten. Det hjelper ikke at de ansvarlige voksne slutter å ta kontakt når det går dårlig. Jeg kjenner ikke en person fra miljøet som hadde et normalt forhold til mat, sier hun.
Visnes er nå tilbake på Østlandet, har fått jobb og en datter.
- Hun har hjulpet meg over spiseproblemene. Jeg har det veldig bra nå, slår hun fast.
bakgrunn